En revurdering av evidensbasert praksis

Evidensbasert praksis har vært utsatt for sterk kritikk fra ulike hold både i artikler her i Bedre Skole (Dahl & Midtbø, 2008; Grimen, 2009), i temanotat fra Utdanningsforbundet (2008) og fra utdanningsforskere (se for eksempel Ekeland, 2007). Selv om noe av kritikken har vært berettiget, har det også vært en del uklarheter og misforståelser om hva evidensbasert praksis, og mer spesifikt randomiserte kontrollerte studier, innebærer. Her vil vi forsøke å oppklare noen slike uklarheter samtidig som vi argumenterer for at evidens bør ha en viktig plass i skolen.

Det siste tiåret har utdanningsforskning vært i sterk endring, og det finnes en rekke studier som kan belyse hvordan man best kan hjelpe barn til læring innenfor kjerneområder som språkutvikling, lesing og matematikk. I flere stortingsmeldinger om skole og utdanning har man vektlagt betydningen av at lærerens praksis skal være basert på denne forskningen og være evidensbasert (se for eksempel St. melding nr. 16, 2006–2007). I litteraturen om forskningsmetode er det enighet om at såkalte randomiserte kontrollerte studier (forkortet RCT etter randomised controlled trial) gir oss de sikreste svarene på om et tiltak virker (se for  eksempel Shadish, Cook & Campbell, 2003). Uklarheter knyttet til slike studier har dessverre ført til at evidensbasert praksis gir mange assosiasjoner til instrumentalistisk, oppskriftsbasert undervisning og en politikerstyrt «new public management»-tenkning hvor læreren mister sin uavhengige rolle (se Ogden, 2008). Vi har gjort, så langt vi vet, en av de første norske randomiserte kontrollerte studiene for å undersøke barns læringsutbytte av et pedagogisk tiltak. Fra dette perspektivet vil vi redegjøre for hva randomiserte kontrollerte studier er, og hvorfor det er gunstig å benytte når man skal undersøke effekten av pedagogiske tiltak. Vi vil også se nærmere på noen av de påstandene som kritikere har fremmet mot evidensbasert praksis og randomiserte kontrollerte studier, og diskutere holdbarheten i disse. Til slutt vil vi se på noen utfordringer for veien videre.

Effekten av et pedagogisk tiltak

Et grunnleggende spørsmål for evidensbasert praksis er hvordan man kan få mest mulig sikker kunnskap om et pedagogisk tiltak virker. Den vanligste måten å undersøke effekten av et pedagogisk tiltak på har dessverre vært å kartlegge ferdigheter hos en gruppe barn før tiltaket (for eksempel på en leseprøve), for deretter å sette i gang tiltaket (for eksempel et intensivt lesekurs), og så etter tiltaket kartlegge gruppen på nytt (med leseprøven). Å undersøke om et tiltak virker på denne måten, er en dårlig løsning av flere grunner. Eventuell fremgang man ser, kan ha mange forklaringer og behøver ikke skyldes selve tiltaket: Barns ferdigheter er i kontinuerlig utvikling, og i tillegg kan det å ta en prøve to ganger i seg selv føre til at resultatet blir bedre andre gang. En åpenbar løsning på slike problemer er å ha en kontrollgruppe som ikke får samme tiltak. Da får man kontroll på alternative forhold som kan føre til at barna får fremgang på prøvene etter at tiltaket har blitt gjennomført.

Dessverre er imidlertid ikke alle problemer løst selv om man har en kontrollgruppe, fordi gruppen som får tiltaket, og kontrollgruppen kan være ulike fra starten av. Dersom de er ulike med hensyn til den tingen vi undersøker, er ikke det et stort problem. Hvis vi for eksempel gir barna et lesetiltak, og det viser seg at de som får tiltaket, har dårligere leseferdigheter enn kontrollbarna før tiltaket starter, trenger ikke dette å spille noen stor rolle. Det viktige er forskjellen i fremgang mellom gruppene vi undersøker. Mer kritisk er det dersom gruppene er ulike med hensyn til forhold som vi ikke undersøker. Dersom for eksempel de som får tiltaket, bor i et område hvor foreldre er svært flinke til å følge opp lekser, mens kontrollgruppen ikke gjør det, vil tiltaksgruppen kunne få større fremgang enn kontrollgruppen helt uavhengig av tiltaket.

Løsningen på problemet med gruppeforskjeller før tiltaket starter er å trekke lodd slik at det er tilfeldig hvem som kommer i tiltaksgruppen, og hvem som kommer i kontrollgruppen. Å trekke lodd for å avgjøre hvem som skal komme i hvilken av gruppene, kalles for randomisering. Ved å randomisere, gjør loddtrekningen at alle forskjeller mellom gruppene er helt tilfeldig fordelt mellom gruppene. I praksis betyr dette at alle andre mulige årsaker (enn tiltaket) til at en gruppe gjør det bedre enn den andre, forsvinner. I eksempelet hvor bosted påvirket utfallet av undersøkelsen, ville problemet ha vært eliminert ved loddtrekning, fordi det da ville vært helt tilfeldig hvor personene i tiltak eller kontrollgruppen bodde. En slik undersøkelse hvor man har en kontrollgruppe og en tiltaksgruppe og ved hjelp av loddtrekning fordeler barna i gruppene, kalles altså for en randomisert kontrollert studie. På grunn av dette står randomiserte kontrollerte studier i en særstilling når vi skal undersøke effekten av tiltak, rett og slett fordi slike studier kan gi oss de sikreste svarene.

Påstander om randomiserte kontrollerte studier og evidensbasert praksis

I kritikken mot evidensbasert praksis har det fra ulike hold kommet påstander som det er behov for å nyansere og klargjøre, slik at bruken av evidensbasert undervisning ikke blir forhindret og kritisert på grunn av uklarheter og misforståelser. Vi vil her se nærmere på noen typiske påstander som har blitt fremmet i denne debatten, og diskutere gyldigheten av disse.

Påstand 1. Evidensbasert praksis opphøyer randomiserte kontrollerte studier og undervurderer kunnskap fra andre typer studier

Innenfor evidensbasert praksis rangeres randomiserte kontrollerte studier som den sikreste formen for kunnskap, mens andre typer undersøkelser som for eksempel kvalitative studier og casestudier regnes som minst sikre. Det har blitt rettet sterk kritikk mot denne måten å rangere kunnskap på og mot at enkelte typer studier i et slikt hierarki blir sett på som mindre gyldige og interessante enn andre typer studier (Ekeli, 2002; Hammersley, 2005; Tuntland, 2009). Det som er viktig å merke seg, er at rangeringen bare gjelder for studier hvor forskningsspørsmålet er om et tiltak virker. Vi vet at en randomisert studie med tiltak og kontrollgruppe er best egnet til dette fordi man ved å bruke en slik metode kan utelukke flest alternative forklaringer. For andre typer spørsmål er det imidlertid andre typer studier som frembringer gyldig, pålitelig og interessant kunnskap.

I kritikken mot en slik rangering av kunnskap har det dessverre vært en tendens til at man har falt tilbake på den noe utdaterte debatten fra 1970-tallet om kvalitative versus kvantitative metoder og positivisme (se Ekeland, 2007). Bruken av randomiserte kontrollerte studier handler snarere om at ulike typer studier passer til å undersøke ulike spørsmål. En randomisert kontrollert studie passer til å undersøke effekten av tiltak, mens for eksempel kvalitative casestudier kan gi avgjørende kunnskap når man skal konstruere og implementere en intervensjon. Før man kan gjøre en så spesifikk studie som en randomisert kontrollert studie er, vil det altså være behov for en mengde kvalitative og kvantitative deskriptive studier som ligger til grunn slik at man kan konstruere og gjennomføre tiltaket på en best mulig måte. Det som er avgjørende, er at metoden passer til det spørsmålet man stiller, og at forskningskvaliteten på studiene er god, uavhengig om kvantitative eller kvalitative metoder ligger til grunn.

Når det gjelder positivisme, er dette en filosofisk retning som bygger på at all kunnskap er basert på sanseerfaringer, og sikker viten kan derfor kun nås gjennom metodisk og vitenskapelig observasjon av virkeligheten (se Kvernbekk, 2001). Idealet til positivismen er naturvitenskapen hvor forskning er basert på observerbare data (Kvernbekk, 2001). Ifølge blant annetSkjervheim (1974) var denne formen for forskning uegnet for samfunnsvitenskap, fordi en objektiv kunnskap ved hjelp av målinger ikke var mulig, siden man selv alltid ville være en deltager i det fenomenet man ønsket å observere. I kritikken mot evidensbasert praksis har en del av argumentene fra denne positivismedebatten fra 60og 70-tallet blitt vekket til live igjen. Blant annet Ekeland (2007) hevder at «Forkledd som ’evidensbasert kunnskap’ blomstrar nypositivismen», og karakteriserer forskningsbasert praksis som et «instrumentalistisk mistak». En viktig forutsetning i positivistisk forskning er at forholdet mellom årsak og virkning ikke er observerbart, og derfor ikke kan undersøkes (se Kvernbekk 2001). En slik forutsetning er ikke i tråd med forutsetningene til grunn for forskningsbasert praksis, hvor man nettopp søker å undersøke årsak–virknings-forhold. Dette bryter dermed med et av grunnprinsippene innenfor positivisme. Positivisme har i dag altså en mer historisk interesse enn å tjene som utgangspunkt for forskning.

Påstand 2. Randomiserte kontrollerte studier passer bare for medisin

Flere har hevdet at randomiserte kontrollerte studier er egnet hvis man for eksempel undersøker effekten av en ny type medisin, men at innenfor utdanningsvitenskap er det for komplekse årsakssammenhenger til at slike studier kan brukes (Ekeli, 2002; Hammersley, 2005). Blant annet Hammersley hevder at man ved å bruke randomiserte kontrollerte studier i utdanningsforskning nærmest ser bort fra hvordan for eksempel sosiokulturelle faktorer og andre ytre påvirkninger kan være alternative forklaringer på hvorfor man for eksempel ser en forskjell mellom en tiltaksgruppe og en kontrollgruppe. En viktig respons mot denne kritikken er at det er nettopp slike alternative forklaringer man forsøker å utelukke ved å bruke en randomisert kontrollert studie. Når man bruker loddtrekning for å fordele barna i tiltak og kontrollgruppe, er det helt tilfeldig hvem som blir plassert i de ulike gruppene. Som vi har sett tidligere, vil ved loddtrekning alle forskjeller mellom gruppene være tilfeldige, og alternative forklaringer vil dermed være lite sannsynlige. Ved å argumentere for at randomiserte kontrollerte studier og evidensbasert praksis ikke tar hensyn til sosiokulturelle forhold og bakgrunnsfaktorer, undervurderer man også analysemetoder som er tilgjengelige som gjør at man kan grundig undersøke for eksempel hva som karakteriserer elever hvor tiltaket virket bra sammenlignet med elever hvor tiltaket virket mindre bra.

Påstand 3. Alle elever er ulike, derfor vil ikke evidensbasert praksis hjelpe oss

Mange av kritikerne mot evidensbasert praksis har hevdet at alle barn er ulike, og at det derfor er vanskelig å benytte et fastlagt forskningsbasert opplegg som tiltak. Som forsvar mot denne kritikken har blant annet Pennington (2009) påpekt at selv om alle barn er ulike, er det imidlertid noen karakteristikker som er typiske for alle barn, noen for grupper av barn og noen trekk er helt individuelle. Selv om alle barn er ulike, er altså tankegangen at grupper av barn har så mye felles at evidensbasert intervensjon er svært nyttig og effektfullt.

Påstand 4. Randomiserte kontrollerte studier er uetisk

Det er riktig at det i enkelte tilfeller kan være etisk problematisk å ha en kontrollgruppe som ikke får et tiltak. Spesielt gjelder dette hvis vi har kunnskap fra før som tilsier at det er svært stor sannsynlighet for at tiltaket vil hjelpe de barna som mottar det. Det vi da kan gjøre, er å ha en såkalt ventelistekontrollgruppe. Det innebærer at kontrollgruppen ikke får tiltaket samtidig som tiltaksgruppen, men at de starter med tiltaket når tiltaksgruppen er ferdig. Dette kan være en god løsning i tilfeller hvor det er etiske problemer ved å ha en ubehandlet kontrollgruppe, og dette bør vurderes grundig i hver enkelt studie.

Påstand 5. Randomiserte kontrollerte studier er lite generaliserbare

Det har vært hevdet at i randomiserte kontrollerte studier er resultatene lite overførbare fordi studien er gjennomført i en setting som er spesiell for akkurat denne studien. Denne kritikken er helt riktig: Alle studier, ikke bare randomiserte kontrollerte studier, vil ha særtrekk som kan få utslag og påvirke resultatet (se Shadish, Cook & Campbell, 2003). Det er derfor man ønsker at resultatet fra en enkeltstudie skal være replikert, det vil si at samme resultat skal være oppnådd også i andre lignende studier. Det er fordi at det i randomiserte kontrollerte studier, som i alle andre undersøkelser, kan oppstå forhold når studien blir gjennomført, som svekker resultatene eller gjør at resultatene er lite generaliserbare. For at man skal kunne gjøre en sikrest mulig vurdering av om et tiltak virker, er det derfor ønskelig at det har blitt prøvd ut flere ganger. I tillegg er det selvsagt viktig at det utvalget man bruker i undersøkelsen, best mulig samsvarer med den gruppen og settingen man ønsker å generalisere til. For eksempel bør randomiserte kontrollerte studier av tiltak som skal prøves i skolen, selvsagt gjennomføres på en skole av lærere, og ikke for eksempel ved at forskere gjør tiltaket ved å plassere barn i en «laboratoriesetting».

Påstand 6. Evidensbasert praksis og randomiserte kontrollerte studier neglisjerer praktisk erfaring og fører til instrumentalistisk kokebokpedagogikk

En innvending mot evidensbasert praksis har vært at det neglisjerer praktisk erfaring (Tuntland, 2009). Det er viktig å merke seg at evidensbasert praksis, dersom det er velfungerende, innebærer en vekselvirkning mellom forskning og praksis. Forskningsspørsmålene kan være generert direkte fra skoler eller lærere, og undersøkes deretter av forskere. Forskere identifiserer hva som sannsynligvis virker best, og læreren og skolen kan prøve ut dette i praksis og justere opplegget. Dersom evidensbasert praksis fungerer etter intensjonen, vil det altså ikke innebære en styrt, instrumentalistisk pedagogikk, men heller en tettere kommunikasjon og vekselvirkning mellom praksisfelt og forskning enn det som har vært til nå innenfor utdanningsforskning.

Når man undersøker et tiltak i en randomisert kontrollert studie, vil det alltid innebære en form for instruksjon eller opplæring til lærer, og evidensbasert praksis har derfor vært kritisert for å være en slags «kokebokpedagogikk». Flere har hevdet at god undervisning er en kunst, og at for sterke føringer om hvordan det skal gjøres, vil virke hemmende og mot sin hensikt (se Imsen, 2011). En del undersøkelser viser imidlertid at tiltak hvor læreren får tilgang på utviklet materiell og en relativt tydelig plan over hva som skal gjennomgås, har best effekt (se NELP, 2008). Her bør man imidlertid finne en balanse, praktisk erfaring er svært verdifullt og avgjørende når man skal gjennomføre et tiltak. Forskning kan hjelpe oss med å finne ut hvilke tiltak som sannsynligvis virker for et gitt problem, men gjennomføringen av et evidensbasert tiltak vil alltid måtte tilpasses lokale forhold og barna som skal ha tiltaket. Her spiller selvsagt lærerens praktiske erfaring en avgjørende rolle.

Påstand 7. Evidensbasert praksis og randomiserte kontrollerte studier er redskap for politikere som vil spare penger

En vanlig bekymring vedrørende forskningsbasert praksis var at det skulle fungere som et redskap for myndigheter til å kutte kostnader (Straus & McAlister, 2006). Basert på erfaringer fra medisin har man ifølge Sackett, Rosenberg et al. (1996) ofte sett at forskningsbaserte løsninger på kort sikt ofte er mer kostbare. Det kan man også tenke seg innenfor utdanningssektoren, dersom man skal implementere tiltak som er forskningsbasert. På lengre sikt kan man imidlertid tenke seg en økonomisk gevinst, fordi man avhjelper vansker hos barn som kanskje ellers ville hatt vansker med å fungere i arbeid eller skole.

Utfordringer og muligheter ved en forskningsbasert undervisning

Som vi har sett i denne gjennomgangen, er det dessverre en del misforståelser knyttet til evidensbasert praksis. I dagens skole er læreren under sterkt press fra ulike aktører som ønsker å påvirke hvordan det skal undervises. Både politikere, forskere, skoleledere, foreldre og private aktører har ulike meninger og forslag til tiltak for at elevene skal få best mulig faglig utbytte. Hvordan skal læreren og skoleverket vite hva som er verdt å satse på, hvilke råd som bør følges, hvilke tiltak som bør prøves ut? Et avgjørende moment for å kunne konkludere her er hvorvidt tiltaket har forskningsbasert støtte som indikerer at det faktisk virker. Dersom læreren og skoleverket blir aktive konsumenter av forskning som kan vurdere om et tiltak har effekt, kan man oppnå det motsatte av det å bli styrt fra utsiden av ulike aktører som kommer med mer eller mindre velfunderte endringsforslag: Ved å integrere forskning aktivt i vurderinger av pedagogiske tiltak kan man frigjøre seg som profesjon og fokusere på de tiltakene som virkelig er verdt å satse på, fordi forskning av høy kvalitet faktisk har vist at de gir elevene bedre læringsutbytte.

Å bygge opp et effektivt system for evidensbasert praksis i skolen vil ta tid og kreve systematisk og målrettet arbeid med mange komponenter. Et viktig moment er at lærere bør ha grunnleggende kunnskap om hvordan slik forskning gjennomføres og kan vurderes. Det innebærer at lærerutdanningen kanskje i større grad bør integrere ikke bare resultater av forskning og teori i sin undervisning, men også hvordan forskning kan vurderes. I tillegg bør man også ha et effektivt system som kan spre relevant forskning (for eksempel gjennom det nyetablerte kunnskapssenteret for utdanning), og et system for å bygge opp norske randomiserte kontrollerte studier. Det første skrittet på veien er imidlertid at lærere, skoleverket og andre med ansvar for utformingen av norsk skole overvinner motforestillinger og ser på denne nye forskningen som en stor mulighet til å skape en sterk og uavhengig profesjon. I tillegg, det viktigste av alt: Å basere undervisningen på forskning om hvilke pedagogiske tiltak som gir best læring, kan gi barn bedre læringsutbytte av sin skolegang og dermed muligheter til en bedre fremtid.