Hva er sosial kompetanse?

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver definerer sosial kompetanse som det

«å kunne samhandle positivt med andre i ulike situasjoner. Denne kompetansen uttrykkes og tilegnes av barn i samspill med hverandre og med voksne.Den gjenspeiles i barns evne til å ta initiativ og til å opprettholde vennskap. Forståelse for sosiale forhold og prosesser og mestring av sosiale ferdigheter krever erfaringer med og deltakelse i fellesskapet…».

Rammeplanen vektlegger videre betydningen av å stimulere barns empati og medfølelse, og at barnehagen har et ansvar i forhold til å forebygge diskriminering og mobbing.

Sosial kompetanse blant barn vil føre til harmoni og balanse i en barnegruppe. I følge Terje Ogden utvikles sosial kompetanse hos skolebarn ved at barna inngår i komplekse sosiale situasjoner hvor de vekselvis fortolker situasjoner og finjusterer egen atferd i henhold til dette.

Elliott og Gresham beskriver hvordan sosial kompetanse hos barn beror på evnen til samarbeid, selvhevdelse, selvkontroll, empati og til å vise ansvarlighet. Sosial kompetanse innebærer dermed at barnet evner å ta andres perspektiv, vise omsorg, inngå på en positiv måte i grupper (for eksempel i lek), hevde seg selv på en rimelig måte, men samtidig avpasse sin atferd etter den sosiale konteksten.

Til dette kreves at barnet klarer å balansere egne behov for tilfredsstillelse, selvhevdelse og oppmerksomhet med andre barns behov, samt hele gruppens behov for harmoni, turtaking og samspill.

Det som er særegent for sosial kompetanse er dermed at det blir vanskelig å fremheve en av underkomponentene (for eksempel «barnet må bli mest mulig empatisk ovenfor andre barn») fremfor andre (for eksempel «barnet må hevde seg selv mest mulig»). Det er balansen mellom omtanke for andre og ivaretakelse av seg selv som utgjør selve kjernen i sosial kompetanse, og som også gjør at denne kompetansen er svært kompleks.

Læring for livet

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver tar utgangspunkt i at barndommen er en fase med egenverdi. Dette innebærer at barns trivsel og velvære i barnehagen er viktig i seg selv og ikke bare en forløper for fremtidig fungering.

Samtidig trenger det ikke å være en motsetning mellom barndommen som en livsfase med egenverdi og tanken på at lek, trivsel og velvære i denne fasen er betydningsfullt for barnets fremtid. Egentlig kan vi snarere si at det er motsatt.

 Barn som har empati og omsorg for andre i barnehagen kan ta med seg disse egenskapene og gode erfaringene i andre arenaer i skole og fritidsaktiviteter. Det å tilpasse seg sosialt og trives er viktige byggestein for læring og utvikling, og sosial kompetanse hos barn vil bidra til et godt læringsmiljø for alle.

Forskning understøtter tanken på at barnehagen bør arbeide aktivt med sosial kompetanse hos barn for å forebygge senere tilpasningsvansker. En studie (pdf) viser at barn som i tidlige år blir utstøtt av andre barn, er i økt risiko for frafall fra skolen i senere utviklingen.

Også barn som oppfører seg usosialt og aggressivt står i fare for å falle utenfor. En studie har vist hvordan barn som er aggressive på et tidspunkt fortsetter å bli mislikt av andre barn på et senere tidspunkt – selv om den aggressive atferden avtar. Det kan altså se ut til at de aggressive barna gjør seg upopulære blant andre barn og at denne negative statusen kan vedvare.

I en nederlandsk studie kom det at frem lav sosial forståelse i førskolen var assosiert med aggressive atferdsproblemer i tidlige ungdomsår.

Dette er noen eksempler på forskning som antyder at den sosiale utviklingen hos barn i tidlige år kan være av stor betydning for senere sosial tilpasning. Det å stimulere sosial kompetanse i barnehagen har dermed en avgjørende betydning både med tanke på hverdagsliv og trivsel i barnehagen, og det enkelte barns fremtid.

Hva kan barnehagen gjøre for å fremme sosial kompetanse?

Elliott og Gresham har forsket og arbeidet med sosial kompetanse i en årrekke, og kommet frem til at kjernekomponentene består av:

1. samarbeid
2. selvhevdelse
3. selvkontroll
4. empati
5. ansvarlighet

Samarbeid blant barn kan stimuleres i både lek og aktiviteter. Voksne veileder barna i turtaking, dialog, det å lytte, dele og hjelpe.

Noen barn må veiledes til å ta i bruk selvhevdelse. Her kan ansatte være med å være modeller for barnet i forhold til hvordan man inngår i lek. Det å samtale med barn om at alle har lov til å si det de mener og ønsker er også viktig.

I en annen artikkel skriver vi om selvregulering, og hvordan denne evnen er i utvikling i de viktige årene i barnehagen. Selvkontroll og selvregulering stimuleres ved at voksne hjelper barn til å ta i bruk strategier for å styre sin egen atferd, og ved bruk av spill og leker med ulike regler som barna må forholde seg til. Leken er også en viktig arena for å trene selvregulering.

Empati hos barn styrkes ved at barna får lære seg om egne og andres følelser. Kun når barna vet hva følelser er, og forstår at andre også har følelser, kan de evne å vise empati (medfølelse) for andre. Det å samtale med barn om følelser er altså svært viktig, og man kan ikke anta at barn selv vil tilegne seg disse abstrakte fenomenene uten voksnes veiledning.

Ansvarlighet styrkes ved å gi barn aldersadekvate oppgaver og ansvar. Sosial kompetanse hos barn styrkes altså i dagligdagse samspill mellom barn og mellom barn og voksne i hverdagen.