Norskundervisningen – når det bare skal settes én karakter

I januar 2012 ble det kjent at Utdanningsdirektoratet foreslår å fjerne sidemålskarakteren i norskfaget i den nye læreplanen som nå er under arbeid (Utdanningsdirektoratet, 2012). Kristin Halvorsen uttalte blant annet i et intervju med Aftenposten (2012) at departementet vurderer å tone ned satsingen på sidemålet for å styrke hovedmålet.

Statsråden mener det er urealistisk å forlange at elevene skal være like gode i begge målformene, og ønsker en tydeligere og mindre omfattende læreplan. Hun har senere moderert utspillet noe, blant annet i møte med Norsk målungdom (Framtida, 2012), men forslaget har satt i gang en viktig og nødvendig debatt om innholdet i norskfaget, om antall karakterer og om nynorskens plass i skolen.

I etterkant av Utdanningsdirektoratets forslag og Halvorsens utsagn har det kommet mange innspill om emnet, og debatten om nynorsk knyttes ofte til spørsmålet om antall karakterer (Tajik, 2012; Nestegard, 2012; Øvregård, 2011). Et sentralt spørsmål har vært om forslaget om å redusere antall karakterer, automatisk innebærer at nynorskens posisjon svekkes.

Slik situasjonen er nå, får elevene i videregående skole standpunktkarakter i hovedmål, sidemål og muntlig, i tillegg til eksamenskarakter i hovedmål. De får altså minimum fire norskkarakterer på vitnemålet. Flere av elevene blir også trukket ut til eksamen i sidemål og muntlig, og en elev kan dermed gå ut med et vitnemål der seks av karakterene er i norsk.

Prøveordning med én norskkarakter

En egen standpunktkarakter i nynorsk sikrer nynorskens posisjon i faget, og det er derfor interessant å se på om en reduksjon av karakterene, fra tre til én, automatisk vil føre til endring i nynorskens posisjon. Med dette spørsmålet som utgangspunkt ønsket vi å følge en prøveordning med én karakter som gjennomføres ved to videregående skoler i Akershus fra høsten 2012 til våren 2013.

Utgangspunktet for Akershus fylkeskommunes ønske om å gjennomføre en slik prøveordning, var et initiativ fra Unge Høyre i Akershus (Akershus fylkeskommune, 2011). Unge Høyres motiv var først og fremst et ønske om å frita elevene for vurdering i sidemål, og denne prøveordningen er et alternativ til organisasjonens opprinnelige ønske om en ordning uten karakter i sidemål.

Akershus fylkeskommune fikk 12. juli 2011 klarsignal fra Utdanningsdirektoratet om at fem skoler i Akershus kunne gjennomføre en prøveordning med én karakter i norskfaget (Akershus fylkeskommune, 2011). I tillegg er to skoler i Østfold og en i Oslo med i denne runden med utprøving. Ordningen gjelder for elever som går på studiespesialiserende utdanningsprogram på de aktuelle skolene. Den startet opp idet elevene begynte i første klasse på videregående skole og er tenkt avsluttet idet de slutter i andre.

Det vil si at elevene vil gå over til normalordningen med tre standpunktkarakterer i tredje klasse. Utdanningsdirektoratet satte allerede i 2009 i gang en prøveordning med én standpunktkarakter i norsk ved to skoler i Bergen, og det er også en utprøving i gang i Troms. Her skal ordningen avsluttes i 2013 og innebærer at elevene gjennomfører alle de tre årene med én karakter.

Vi var som sagt nysgjerrige på nynorskens posisjon ved reduksjon til én karakter, og vi lurte også på om ordningen vil føre til andre endringer i undervisningen. Vi har intervjuet lærerteamene som har ansvaret for klassene som deltar i ordningen. Intervjuene foregikk gruppevis på de to skolene. Samtalene ble tatt opp. Videre deltok 125 elever i en elektronisk spørreundersøkelse. Elevene svarte anonymt på undersøkelsen.

De fikk to flervalgsspørsmål som dreide seg om forventningene til bruk av nynorsk, og om hvor mye nynorsk de hadde i undervisningssammenheng. Vi stilte også spørsmål om hvorvidt det hadde skjedd endringer i undervisningen som følge av reduksjonen fra tre karakter til én. 55 elever benyttet seg i tillegg av muligheten til å legge inn egne kommentarer om norskundervisningen. Samtlige elever som er med i vår undersøkelse, har bokmål som hovedmål.

Dette er en forundersøkelse til en noe mer omfattende undersøkelse som vi ønsker å gjennomføre etter at ordningen er avsluttet. Da vil vi følge opp de innledende spørsmålene med en undersøkelse knyttet til de erfaringene både elever og lærere har gjort i løpet av de to årene ordningen varte og dessuten erfaringene med overgangen til tradisjonell ordning.

Det er ikke et stort tallmateriale vi nå har, men vi mener likevel at vi ser noen interessante tendenser som det kan være viktig å ha med i diskusjonen fram mot en revidert læreplan. Kort oppsummert viser vår undersøkelse at nynorskens plass ikke reduseres ved reduksjon til én karakter. Videre ser vi en tendens til at undervisningen blir mer variert med mer fokus på læring fremfor testing.

Nynorskens posisjon

For norsklærerne ved de to skolene vi har besøkt, var motivasjonen for å være med på prøveordningen først og fremst et ønske om forandring i et krevende fag, ikke et ønske om å bruke mindre tid på nynorsk. Lærerne mener at nynorskens plass ikke er redusert, selv om elevene nå blir vurdert med kun én karakter. De mener at de legger like mye vekt på nynorsk som bokmål, i og med at de to disiplinene nå skal inn som en del av en samlet karakter.

Flere av lærerne vi intervjuet, var av den oppfatning at nynorsken faktisk har fått en mer sentral plass fordi de ikke lenger kan skille ut nynorskarbeidet med en egen karakter.De har lagt opp undervisningen med tanke på at målformene skal være likt representert, mens de tidligere har latt bokmål, som er elevenes hovedmål ved de to skolene, få størst plass.

Idet de to målformene er del av den samme karakteren, mener flere av lærerne at de i en slik ordning må tydeliggjøre nynorsken slik at ikke karakteren bare gjenspeiler nivået i bokmål.

Det blir, ifølge lærerne, kompetansemålene som styrer vektingen mellom nynorsk og bokmål. «Nynorsken og bokmålet er blitt bedre venner», uttrykte en av lærerne i intervjuet. I det ligger det en opplevelse av at en felles karakter fører til en smidig veksling mellom disiplinene.

De to målformene er likestilte «verktøy» i arbeidet med de faglige disiplinene i norskfaget. «Vi tenker nærmere en tredeling av karakteren i nynorsk, bokmål og muntlig, enn en todeling i skriftlig og muntlig», hevder flere av lærerne, og en av dem legger til at de kunne kuttet ned på nynorsken «om vi hadde vært uproffe». Lærerne uttrykker altså en lojalitet til fagplanen og gir nynorsken det samme rommet som muntlig og bokmål har i den ene karakteren.

Svarene fra elevene bekrefter lærernes påstand om at nynorskens posisjon ikke er redusert. 37 prosent av elevene hadde en forestilling om at prøveordningen ville føre til mindre fokus på nynorsk. Etter første termin fastholder 32 prosent denne opplevelsen, men det betyr at nesten 70 prosent av elevene mener at nynorskens plass i undervisningen er uforandret med prøveordningen.

Elevenes erfaring støtter altså opp under lærernes intensjoner. Det har ikke blitt merkbart mindre fokus på nynorsk med én karakter ved de to skolene. Dette kan være en indikator på at sammenhengen mellom antall karakterer og nynorskens posisjon ikke har mye med hverandre å gjøre. Her må vi selvsagt ta forbehold om at vi kun har undersøkt forholdene ved to skoler og det kan være mange faktorer som spiller inn, som for eksempel lærerkrefter, elevgrunnlag osv.

I en bygd som Bærum der nynorsken tradisjonelt ikke har hatt særlig høy status (jf. Unge Høyres forslag), kan det for eksempel hende at lærerne overkompenserer. Dette undersøkte vi ikke nærmere i denne omgang. Om vi skal forsøke å forklare årsakene til at nynorsken ser ut til å beholde sin posisjon, handler det i stor grad om fagplanen og lærernes lojalitet til den.

Også eksamensordningen er avgjørende. Så lenge elevene kan bli trukket ut til eksamen i sidemål, opplever lærerne det som viktig å forberede dem på det. De lærerne vi intervjuet mente at det faktum at sidemål kun er trekkfag til eksamen skriftlig i tredje klasse, ikke har noe å si for den plassen nynorskundervisningen får.

Et annet poeng som en av lærerne trakk fram, var at elevene nå er mer motiverte for å bli bedre i nynorsk for å unngå at dårlige nynorskferdigheter skal trekke ned norskkarakteren. På begge bærumsskolene opplever lærerne at mange elever ikke legger like mye arbeid i nynorskkarakteren som i de andre karakterene. «Her er det sosialt akseptert å ha dårlig karakter i nynorsk», hevder noen av lærerne. Også ved Fana videregående skole opplevde lærerne en oppgradering av nynorskens status som en følge av prøveordningen med én karakter. «Nynorsk har fått ny status ettersom elevene må ha gode sidemålskunnskaper for å kunne drive norskkarakteren over middels», leser vi i Nordlys (2010).

Det kan altså se ut som at antall karakterer ikke har noen større betydning for nynorskens posisjon ved de to skolene, men i den sammenheng må vi presisere at dette er en prøveordning som er planlagt avsluttet våren 2013. Året etter skal elevene over til vanlig ordning med tre karakterer. Man kan tenke seg at vissheten om at det er en prøveordning, gjør at både lærere og elever underveis forholder seg til de tradisjonelle disiplinene.

Vår undersøkelse blir dermed først og fremst et forsøk på å ta tempen på undervisningen idet det kun skal settes én karakter. Den gir en pekepinn på hvordan en sammenslåing til én karakter i norskfaget kan bli møtt i praksis. Det vi ser som betydningsfullt i denne sammenhengen, er at det er fullt mulig å gi nynorsk god plass i faget selv om antallet karakterer reduseres. Dersom en slik ordning skal gjøres permanent og i en større skala, er det selvfølgelig viktig at den følges opp slik at man unngår eventuelle uheldige konsekvenser som vi ikke har avdekket her.

Mer fokus på læring?

En annen og kanskje vel så interessant tendens i vår undersøkelse, er at ordningen med én karakter fører til mindre bruk av tid til testing og mer tid til læring. Mange norsklærere vurderer mellom ti og femten tekster i året per elev. Opplæringsloven slår fast:

Standpunktkarakteren må baserast på eit breitt vurderingsgrunnlag som samla viser kompetansen eleven har i faget, jf. § 3–3. Eleven skal ha høve til å forbetre kompetansen sin i faget inntil standpunktkarakteren er fastsett.

Tolkningen av «eit breitt vurderingsgrunnlag» fører til diskusjoner innad i kollegiet og også mellom lærer og elever. Lærerne opplever det som et press stadig å skulle innhente vurderingsgrunnlag til underveisvurderinger og sluttvurderinger.

Lærerne vi intervjuet, uttrykker frustrasjon over arbeidsbyrden i norskfaget som særlig er knyttet til de mange vurderingssituasjonene og det økende kravet til dokumentasjon. «Norskfaget er helt spesielt i og med at vi skal sette 3 karakterer i et fag der vi kun har 4 undervisningstimer i uka», sier en av lærerne. «Med denne prøveordningen opplever jeg at norskfaget blir mer vanlig», fortsetter han. Til sammenligning har elevene fem timer matematikk, men bare én karakter. De sier i intervjuet at ordningen med én karakter har ført til mindre jag etter karaktergrunnlag og dokumentasjon, noe som gir mer tid til å jobbe i prosess.

Fokuset i undervisningen har flyttet seg til veiledning, og lærerne opplever seg mer som veiledere enn som dommere. «Det blir mer tid til prøving og feiling», sier de. Lærerne hevder videre at elevene skriver like mye som før, men at vurderingsog rettearbeidet drives på en annen måte. Vurderingen blir en integrert del av undervisningen. Elevene får mer tid til trening, og lærerne får tid til å veilede og gi tilbakemelding i skriveprosessen. Lærerne opplever at de beveger seg fra vurdering av læring til vurdering for læring.

Samtlige lærere som er med i prøveordningen sier at de som en følge av at de nå bare skal sette én standpunktkarakter, opplever en større variasjon i undervisningsarbeidet. Lærerne oppgir at de får mer tid å undervise idet de ikke skal innhente så mye dokumentasjon. Det blir dermed muligheter for større variasjon i undervisningen. Ordningen gir også rom for å organisere undervisningen på en annen måte. På én av skolene har de prøvd ut modulbasert undervisning i arbeidet med ulike sjangre.

De har også positiv erfaring med skrivegrupper og veiledningsgrupper. Vi stilte elevene spørsmål om hvorvidt de har opplevd en endring i undervisningsmetodene fra det de er vant til fra tidligere. Vi brukte begrepet «morsomt» i spørreundersøkelsen for å fange opp om elevene opplevde en positiv endring i måten undervisningen ble gjennomført på. Mange elever bekrefter at undervisningen er «morsommere». Etter første termin mener hele 27 prosent at det faktisk er tilfellet.

Men disse tallene sier kun noe om hvordan elevene opplever sitt første år på videregående skole sammenliknet med sine erfaringer fra ungdomsskolen. Noen av elevene mener at faget er blitt mindre arbeidsomt. Undervisningen har, ifølge de spurte elevene, likevel ikke blitt lettere, og det er ikke blitt vesentlig færre oppgaver eller prøver enn forventet. Eleverfaringene bekrefter langt på vei lærernes intensjoner.

Elevene ga ikke på forhånd uttrykk for at de trodde det skulle bli mindre arbeid eller morsommere enn det de var vant til fra tidligere. De sier imidlertid etter et halvt år at det er forskjeller i undervisning og arbeidsmengde. Om man skal tolke tallene optimistisk, kan det bety at undervisningen har bedre kvalitet. Elevene gjør like mange oppgaver, men arbeidspresset er lavere. En slik tolkning av tallene stemmer med det lærerne uttrykker. De gir elevene like mange oppgaver, men arbeidet og vurderingen skjer på en annen måte. Både elever og lærere oppgir at det har vært lagt større vekt på læring som følge av prøveordningen. Som en av elevene uttrykker det:

Jeg synes dette er mye mye bedre enn å ha tre karakterer, fordi jeg føler jeg kan fokusere mer på læringen og ikke bare karakterene.

Hele 40 prosent av elevene mener at det har blitt mer fokus på læring. Det er et høyt tall, selv om en større andel av elevene på forhånd også trodde at dette ville skje. Det er ikke mulig ut fra vår undersøkelse å si noe om hvorvidt en slik undervisning har bedre kvalitet og dermed bedre læringseffekt. Men undersøkelser som TIMSS og TIMSS Advanced slår fast at nettopp variasjon i undervisningsmetodene fører til bedre kvalitet på læringsarbeidet (Utdanningsdirektoratet, 2008).

Et flertall av de lærerne vi intervjuet, ga uttrykk for at de mente to karakterer ville være det riktige for norskfaget, og ikke én som i dette forsøket. Da vil man kunne trekke med seg noen av de positive effektene lærerne opplever med reduksjon til én karakter, men samtidig få mulighetene til å synliggjøre ferdighetene i skriftlig og muntlig norsk hver for seg.

Ifølge lærerne kan det være et stort sprik mellom muntlige og skriftlige ferdigheter i norsk, og med to karakterer blir forskjellen synliggjort. «I andre fremmedspråk, som jeg også underviser i, er det større samsvar mellom muntlig og skriftlig enn jeg opplever i norskfaget», hevder en av lærerne.

Erfaringene i lys av nytt læreplanforslag

Lærerne gir altså uttrykk for at reduksjonen til én karakter får ned presset på dokumentasjon og testing, og gir rom for en mer veiledende og prosessorientert undervisning. Lærerne i vårt utvalg lar nynorsk ha en like sentral plass som før. Elevene gir uttrykk for mye av det samme. Det faktum at elevene kan komme opp i nynorsk til eksamen i tredje klasse, legger helt klart betydelige føringer for arbeidet i klasserommet. Så lenge eksamen i nynorsk ligger der som en mulighet, vil det være umulig for lærerne å ikke ta den delen av norskfaget alvorlig. Lærerne gir uttrykk for at det er to ting som styrer undervisningen: læreplanen og eksamensordningen.

Denne prøveordningen opererer med et svært kort tidsperspektiv og er tenkt avsluttet samme år som revisjonsarbeidet av den nye læreplanen i norsk ferdigstilles. Læreplanforslaget er allerede sendt ut, og det betyr at det er vanskelig å bruke erfaringene fra prøveordningsperioden i revisjonsarbeidet. Vi synes likevel at erfaringene fra utprøvingen må være interessante for alle som underviser i norsk i skolen. Vi vil derfor følge opp arbeidet med nye undersøkelser ved utgangen av skoleåret.

En større revisjon av norskfaget er nødvendig, og vi mener det er viktig å ha en bred debatt om norskfagets eller morsmålets rolle. Diskusjonen omkring én eller flere karakterer kan virke tilslørende på det som må være de sentrale spørsmålene vi må stille. Skal norskfaget være et redskapsfag der elevene først og fremst skal lære skriftlige og muntlige ferdigheter, eller skal danningsperspektivet fremdeles være viktig?