God ledelse gir bedre lærere

Spissformuleringen har han hentet fra de verdensledende skoleforskerne Andy Hargreaves og Michael Fullan. Eirik Irgens er professor ved Program for lærerutdanning ved NTNU og sitter i programkomiteen for konferansen som samler nærmere 400 skoleledere fra hele landet 6. og 7. februar.

– Det er som i fotball: Gode enkeltspillere er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å få til gode resultater. For å kunne ta ut ditt potensial, er du avhengig av et godt lag og god organisering. Slike er det også i skoler, sier Irgens. Han understreker at et kollektivt orientert personale og en god skoleorganisasjon understøtter god undervisning og et godt sosialt miljø.

– Flere lærere ville mestret jobben bedre hvis vi hadde fokusert mer på kollektivt ansvar og lagspill i stedet for kun individuelt ansvar.

– Skoler er dårlige til å lære

Kollektivt ansvar innebærer at lærerne deler erfaringer og kompetanse med hverandre, veileder hverandre, planlegger og evaluerer sammen og reflekterer rundt hva som er god undervisning. Lærerne framstår koordinerte i møte med elevene, og jobber mot samme mål fra samme verdigrunnlag. De spiller på lag med hverandre og spiller hverandre gode. Det høres vel og bra ut, så hvorfor ikke bare gjøre det?

– Resultatet er ganske paradoksalt: Forskning viser at skoler, som har kunnskap og læring som hovedoppgave, selv er dårlige til å lære, sier Irgens.

– Og det er det flere årsaker til. For det første har lærerutdanningen tradisjonelt ikke lagt vekt på å utvikle organisasjonskunnskap hos studentene. For det andre er arbeidstid en varm potet i skolen, ikke minst hvor mye tid som skal bindes til skolen som arbeidsplass. For det tredje er det først de aller seneste årene at det har blitt fokus på betydningen av at rektorer skal ha lederutdanning.

Irgens legger til at vi heller ikke må glemme at lærere opplever arbeidspresset som stort, ikke minst de første årene. Den enkelte kan ha mer enn nok med seg selv, selv om forskning viser at lærere som arbeider godt sammen opplever både høyere grad av mestring og lavere arbeidspress.

Suksesskriterier

Irgens understreker at en viktig nøkkel til å lykkes i å heve kvaliteten på undervisningen, ligger i skolens evne til å utvikle seg og lære som organisasjon. Og nøkkelen til dette er igjen knyttet til god skoleledelse og lærerprofesjonalitet. Skolene blir stadig større og oppgavene mer komplekse, noe som krever stadig mer av ledelsen i forhold til tilrettelegging og organisering.

– Skolens evne til organisasjonslæring er en kritisk faktor. Altså hvordan skoler, og ikke bare enkeltlærere lærer, og hvordan ny kunnskap kan tas vare på i skolen slik at den blir uavhengig av enkeltpersoner. Hvis skolen er dårlig på organisasjonslæring, er det stor fare for at de samme problemene dukker opp år etter år, og at motivasjonen i personalet når det gjelder utviklingsprosjekter blir lav: «Hva kom det egentlig ut av det vi var med på forrige gang?», er noe jeg stadig får høre ute i skolene, forteller Irgens.

Han understreker at mye tyder på at god organisasjonslæring har stor betydning for elevenes resultater.

Prøvekaniner

Dette kommer fram i den nye boka «En gavepakke til ungdomstrinnet?» som skoleforskere fra NTNU står bak. Boka analyserer pilotprosjektet for den nasjonale satsingen på skolebasert kompetanseutvikling. Pilotprosjektet ble gjennomført i 37 ungdomskoler over hele landet i 2012/2013, på oppdrag fra kunnskapsdepartementet. NTNU fikk oppdraget med å analysere kompetansehevingen som nå er igangsatt i norske ungdomskoler.

I de 37 testskolene har lærerne gjennomført kurs for å innføre mer praktiske og varierte arbeidsmåter i regning, lesing, skriving og klasseledelse. Valgfag med tverrfaglige tema blir innført, og en 5-årig kompetanseutviklingsstrategi skal sikre gjennomføringen av tiltakene.

Store ulikheter mellom skolene

– Tanken er at alle skal gjennom samme kurs og at det skal bidra til å løfte kvaliteten på undervisningen. Men det er ingen selvfølge at kurs fører til bedre undervisning, sier Irgens.

Analysen viser at det er svært stor forskjell mellom skolene i hvor stor grad de lykkes i å heve kvaliteten på undervisningen. Vellykkethet avhenger i stor grad av rektor og skoleledelsen. Ved skoler som ikke lykkes så godt, mangler skoleledelsen systematikk og målrettethet. Lærernes læring blir derfor lite koordinert, og i stedet fragmentert og individualisert.

Verdibasert ledelse

Analysen i boka trekker fram noen hovedkriterier for å lykkes:

• at lærere og ledelse har felles målforståelse
• at lærerne har konkrete arbeidsoppgaver å trene på relatert til undervisning
• at det skapes tid og rom for 1) refleksjon rundt undervisning 2) erfaringsdeling 3) kollegaveiledning

Dette er det rektor og skoleledelsen som må sørge for å gjennomføre; dermed er det mye som står og faller på ledelsens evne til å utvikle gode læringsmuligheter for lærerne.

– De skolene som virkelig får til å løfte elevene, er skoler hvor lærerne jobber sammen mot et felles mål. Det er også viktig at de jobber ut fra et felles verdigrunnlag. Forskning viser at verdibasert ledelse gir gode resultater, sier Thomas Dahl, leder for Faggruppe for skoleutvikling og utdanningsledelse ved NTNU.

Satsingen har ikke nådd alle

Dahl og Irgens peker på virkemidler som bør integreres for å løfte kvaliteten i skolen:

• Lærerutdanningen er viktig. Lærerstudentene må få kunnskap om skolen som organisasjon, i tillegg til den pedagogiske kunnskapen.
• Utdanning i ledelse er viktig for skoleledere. Det gjør dem til tryggere, mer pedagogiske og kompetente ledere.
• Mer forskning på organisasjonslæring i skolen er nødvendig.
• Relevante fagmiljøer fra høgskoler og universitet må ut i skolene for å bistå med kompetanse og veiledning der det er behov.

Boka «En gavepakke til ungdomstrinnet?» kommer blant annet med denne konklusjonen:

«Våre resultater tilsier at det kan være behov for å vurdere om det er aktuelt med en mer styrket satsing på ledelse i skolen enn den som allerede pågår. I alle fall er det klart at denne satsingen ikke har nådd alle skoler og skoleeiere ennå.»

May Britt Postholm er hovedforfatter. Medforfattere er Thomas Dahl, Gunnar Engvik, Henning Fjørtoft, Eirik J. Irgens, Lise V. Sandvik og Kjersti Wæge.