Hvorfor det er blitt så vanskelig å snakke om språket

Utgangspunktet for denne reportasjen er en diskusjon som gikk fullstendig i stå. Jeg skulle forklare en kollega hvordan en setning kunne skrives om ved å bruke en annen form av verbet, men så oppdaget vi etter hvert at vi opererte med en salig blanding av nye og gamle termer innenfor grammatikken. Vi ante ikke hva som var de gjeldende betegnelsene. Vi kunne bare konstatere at vi ikke lenger hadde et felles språk for å kunne snakke om språk.

Situasjonen ble ganske pinlig, for det var andre til stede, og vi spurte hverandre, hvordan er det blitt slik? Er det bare vi to som ikke har klart å følge med? Men da jeg senere sjekket med venner, også med lærere, fikk jeg bekreftet inntrykket: bevisstheten om gjeldende grammatikk er overraskende lav.

Jeg kontaktet en ekspert på feltet, Lars Anders Kulbrandstad ved Høgskolen i Hedmark, som i en årrekke har gitt ut bøker i grammatikk for våre lærerstudenter, og han bekrefter inntrykket: Grammatikken er blitt nærmest usynlig. Han kunne dessuten forklare hvorfor det er blitt slik.

Grammatikken koker bort i skolereformene

– Norsk som kunnskapsfag har vært i en identitetskrise siden Mønsterplanen (M74). Det var da man ga opp det nasjonsbyggende aspektet og definerte norskfaget som et kommunikasjonsfag. Og ettersom man ikke kunne påvise at man ble bedre i lesing og skriving av å lære grammatikk, ble det til at hver eneste læreplanrevidering siden 1970-tallet har fjernet nye deler. Etter hvert brukte man ikke engang ordet «grammatikk», og det som ble stående igjen, var temmelig tilfeldig og ufordøyd, sier Kulbrandstad.

Men det var også en annen grunn til at grammatikken hadde kommet i vanry. Begrepene som ble brukt innenfor grammatikken, hadde holdt seg nærmest uendret i 200 år, og var egentlig utviklet for de klassiske språkene, først og fremst latin. Da språkopplæringen var latin, fungerte dette utmerket, men når man så tok i bruk den samme terminologien i morsmålsundervisningen, så fikk man et system med store mangler. For å holde oss til verbene, så var for eksempel betegnelsen imperfektum, som på latin blir brukt til å beskrive en uavsluttet handling, på norsk brukt til å beskrive avsluttede handlinger.

Dessuten laget man for verbenes vedkommende et system som vaklet mellom tid og modus. Kondisjonalis, som man brukte til å betegne et tidsaspekt «skulle dra til Bergen», var på latin noe som hadde med modus å gjøre, en betingelse. Systemet hang ikke sammen, og dets eneste styrke var at det var så innarbeidet at alle som hadde gått i norsk skole kunne bruke de samme betegnelsene. Du kunne diskutere grammatikk med din bestefar, eller oldemor, for den saks skyld. Men om du skulle kommunisere rundt dette med en utlending, så ville du neppe klare å gjøre deg forstått.

Systemet var åpenbart klart for revisjon. Etter en liten flikking på 70-tallet bestemte man seg så for å revidere det grundigere etter at det forelå en norsk referansegrammatikk i 1997. Det sentrale i det nye systemet for beskrivelse av verbene er at betegnelsene er hentet ut fra det samme grunnlaget, altså tidsmarkeringen. De to sentrale formene er nå fortid: preteritum og ikke-fortid: presens, forklarer Kulbrandstad, mens han entusiastisk tegner to kolonner i luften.

– Norsk er et tempusprominent språk, det vil si at verbformene først og fremst uttrykker tid. Andre funksjoner, som det å uttrykke usikkerhet (modus): «Siv Jensen skal ha sagt rent privat at hun skal fjerne formuesskatten i år», er sekundære. Dette er et system som gir innsikt og der termene gir umiddelbar adgang til begrepene. Det vil kunne holde seg i mange hundre år, i alle fall for å beskrive språket slik vi bruker det i dag. Det har dessuten den fordelen at vi nå bruker internasjonale betegnelser, sier Kulbrandstad.

På norsk har vi to ordinære tempusformer: presens og preteritum. Tidligere var verbene satt inn i et langt mer forvirrende system der tempus- og modusbetegnelser gikk om hverandre.

1 Det tradisjonelle navnet på denne tempusformen er «pluskvamperfektum». 2 Tradisjonelt navn: «1. kondisjonalis». 3 Tradisjonelt navn: «2. futurum». 4 Tradisjonelt navn: «2. kondisjonalis».

Vi har snakket om endringer i beskrivelsen av verbene her, men grammatikken har selvfølgelig også endret seg på andre måter. Ordklassene er for eksempel ikke lenger de man en gang lærte på skolen, noen er kommet til og andre er forsvunnet. For eksempel hører pronomen («jeg») og eiendomspronomen («min») til to ulike ordklasser nå. Samtidig har ordklassen preposisjoner fått tilført nye ord som «hjem», «hjemme» og «ut», «ute». For mange er dette merkelig, men det er gjort for å skape et mer funksjonelt system som passer bedre til det norske språket. Man har justert modellen for at den ikke skal knirke så mye mot virkeligheten som den gjorde før, men fortsatt knirker det. Det vil det alltid gjøre, en grammatikk vil alltid være en forenkling, sier Kulbrandstad.

En nødvendig reform på et verst tenkelig tidspunkt

For å oppsummere: Vi har nå fått en grammatikk som er pusset opp og som er mer logisk, funksjonell og forståelig enn den har vært på 200 år. Samtidig er grammatikken nesten fullstendig fjernet fra skolen og fra folks bevissthet. Folk flest har ikke lenger et språk til å kunne snakke om språk. Men er dette egentlig et problem?

Da grammatikken kom i vanry, så var det høyst velfortjent. Men etter min mening har vi kastet barnet ut med badevannet. Det forekommer meg merkelig at vi ikke skal kunne prioritere det å ha kunnskap om vårt eget språksystem. Det er ingen som stiller spørsmål om botanikken, at man må kunne systematisere planter i familier og grupper. Det å kunne noe om naturen ser vi som et gode i seg selv. Men når det kommer til grammatikken, så må den legitimeres gjennom å være nyttig for andre formål, som for eksempel lesing og skriving. Men er det ikke like nødvendig å kunne noe om vårt eget språk som det å kunne noe om naturen vi omgir oss med? spør Kulbrandstad.

Nå er det også begynt å skje ting. Norge er blant de landene som har gått aller lengst i å fjerne grammatikken fra skolen, og man har begynt å innse at man kanskje har gått for langt. Dessuten har økt innvandring skapt et større behov for å gjøre eleven i stand til å forholde seg til språkvariasjoner. Ved den siste revisjonen av Kunnskapsløftet (L06) ble det da også bestemt å styrke språkkunnskapsdisiplinene.

Men ifølge Kulbrandstad kommer vi sannsynligvis til å slite lenge med å få den nye forbedrede grammatikken inn i folks bevissthet.

Vi hadde en nødvendig reform av grammatikken, men den kom på et verst tenkelig tidspunkt. Det er svært vanskelig å innarbeide nye begreper i en periode der hele fagfeltet holder på å forsvinne, avslutter han.