Hvorfor leser vi dårligere på skjerm?

– At vi blar og kan ta på sidene, kontra det at vi klikker og så skjer det noe på skjermen, har innvirkning på evnen til innlevelse og oppmerksomhet. Aktivitetene vi må gjøre på en datamaskin som ikke er knyttet til selve lesingen, forstyrrer den mentale innlevelsen, sier førsteamanuensis Anne Mangen ved Lesesenteret. Hun forsker på styrker og svakheter med nye lesemedier.

Fysisk tekst

I artikkelen «Hypertext fiction reading: Haptics and immersion», som nylig ble publisert i Journal of Research in Reading, hevder Mangen at lesing på skjerm gir en ny form for orientering. Leseren mister helheten og deler av det fysiske aspektet. Boka har en fysisk substans som gir en annen ro. Teksten beveger seg ikke i forhold til mediet på papir. Det gjør den på skjermen.

Flere eksperimenter innen kognitiv psykologi har vist hvordan skifte av omgivelser har en potensielt negativ innvirkning på hukommelsen. En gruppe mennesker leste en tekst i et rom. Da de skulle prøves i hva de husket av teksten de hadde lest, ble halvparten bedt om å gå inn i et annet rom. Resultatene viste at de som ble prøvd i samme rom som de hadde lest teksten i, hadde de beste resultatene.

– Dette bør vi ha med i vurderingen av bruk av læremidler i digitale medier. De teknologiske mulighetene legger til rette for et utall dynamiske, mobile og flyktige læringsformer, men vi vet foreløpig altfor lite om hvordan en slik mobilitet og flyktighet innvirker på læringsutbyttet. Hvis teksten er omskiftelig og flyktig, kan dette ha stor innvirkning på lesingen. Læring krever tid og mental anstrengelse, og det legger ikke de nye mediene til rette for, mener Mangen.

Ukritisk

– Vi opplever i dag en ensidig hyllest av mulighetene i teknologien. IKT skal nå inn i barnehagen uten at vi har noe særlig empirisk forskning på hvilken innvirkning dette har på barna. Feltet som helhet er preget av altfor lettvint aksept og altfor unyansert syn på teknologi og hvordan ulike teknologier på radikale måter griper inn i vår hverdag, sier forskeren.

– Vil du advare mot bruk av teknologiske læremidler?

– Kritiske perspektiver på nye teknologier blir ofte avblåst som utslag av moralsk panikk, og man blir lett plassert i dommedagsprofetibåsen. Jeg vil ikke advare, men jeg synes generelt det er for lite kritisk refleksjon omkring digitale læremidler. Jeg ønsker et mer nyansert syn på alle teknologiers muligheter og begrensninger – også bokas. Altfor ofte ødelegges viktige diskusjoner om teknologi og læring av en tendens til å redusere et svært komplekst felt til et spørsmål om å være for eller imot teknologi.

Leser mindre?

Utviklingen av digitale medier medfører et behov for et mer nyansert lese- og skrivebegrep og en ny forståelse av disse aktivitetene. Når man snakker om lesing i dag, må man være mye mer spesifikk når det gjelder hvilken lesing man snakker om.

– Dette blir tydelig når mange hevder at barn leser mindre eller dårligere enn før. Med hvilken teknologi leser de mindre? Hvilke teksttyper leser de dårligere? Hva slags leseformål og leseaktiviteter er det vi snakker om? spør Anne Mangen.

Selv om barn og unge ikke leser like mange romaner i bokform, kan man allikevel hevde at de leser mer enn før. Det meste av det de gjør på en datamaskin, med mobilen, med alle tenkelige nye teknologier, er nettopp å lese og skrive.

– Det er ikke bare snakk om skjerm eller bok. Lesebrettet og mobiltelefonen er eksempler på forskjellige typer skjermlesing, og det er også forskjell på å lese en tekst i ei bok og å lese en utskrift av en pdf-utgave av boka. Det er forskjellige produkter med forskjellige egenskaper, forklarer Mangen.

Svenske forskere hevder at vi forstår mer når vi leser på papir, enn når vi leser samme tekst på skjerm. Vi unngår navigasjonen og de små momentene vi ikke tenker over, men som i underbevisstheten tar kraft fra lesingen. I tillegg er tekster på skjerm ofte ikke tilpasset skjermformatet.

Den vesentlige forskjellen er når teksten blir digital. Da mister teksten en fysisk dimensjon, den fysiske håndgripeligheten som boka har, og leseren mister følelsen av helhet. I en bok kan du for eksempel kjenne hvor lang teksten er, hvor langt du er kommet, og hvor mye du har igjen.

Klikkebøker

Mangen har særlig tatt for seg hypertekstfortellinger. Dette er fortellinger som bare kan leses på datamaskin, siden de utnytter det multimediale ved datamaskinen og bruker både hypertekst, video, lyd, bilde og tekst. Fortellingene er laget slik at du klikker deg rundt i dem, nesten som et litterært dataspill.

Mangen er opptatt av lesingens fysiske aspekt og bruker teorier fra psykologi og fenomenologi, særlig knyttet til samspillet mellom motorikk og oppmerksomhet, for å belyse forskjellen på å lese en roman og en hypertekstfortelling.

– Datamaskinens hypertekstteknologi og dens multimediale egenskaper åpner ikke i samme grad for innlevelse i et fiksjonsunivers hvor innlevelsen består av at du skaper deg dine egne bilder. Datamaskinen understøtter ikke denne type innlevelse fordi leseren distraheres av mulighetene til å gjøre noe annet, fortsetter hun.

De som vokser opp i dag, opplever skjermteknologier og skjerm som sitt primære lesemedium. Dette gjør noe med deres preferanser og lesemåter. For dem føles det naturlig. Det å lese trykt tekst i en bok er faktisk unaturlig for enkelte. Mangen tar høyde for at forskning på personer som har vokst opp med boka som sitt primære lesemedium, vil ha betydning for resultatene.

– Boka er det mediet og den formen dagens voksne er vante med. Bokteknologien er grunnlaget for vår leseopplæring og leseutvikling, og på den måten definerer boka vår forståelse av begrepet lesing. Men dette er i ferd med å endres, sier Mangen.