Blinde flekker i vurdering av barns språk

Siden 1985 har man i internasjonal og nasjonal forskning benyttet den ordløse bildeboka Frog, where are you?,som utgangspunkt for å vurdere barns språkutvikling og fortellerkompetanse. I dette vurderingsredskapet blir det lagt stor vekt på at barna har en rød tråd gjennom fortellingen. I tillegg stilles det krav til en klassisk oppbygging med innledning, hoveddel og avslutning.

- I forhold til disse kriteriene kommer barna i min studie dårlig ut, sier Trude Hoel, førsteamanuensis ved Lesesenteret.

- Ingen av de innsamlede fortellingene fremviste en tydelig narrativ struktur, men dette betyr ikke at barna ikke kan fortelle, fortsetter hun.

I arbeidet med sin doktoravhandling benyttet hun det internasjonalt anerkjente verktøyet for å se nærmere på norske 6- og 7-åringers muntlige fortellinger og hva barna vektlegger når de forteller en historie.

- Resultatene viser at mange nyanser og fremtredende trekk ved barns fortellinger ikke fanges opp av denne metoden, og den er derfor ikke finmasket nok til å kunne vurdere barns språk- og fortellerkompetanse, sier forskeren.

Studerte 70 ulike barnefortellinger

I studien deltok 35 barn fra to kommuner, og det ble samlet inn data i to omganger: rett før barna sluttet i barnehagen (6 år), og samme tid ett år senere, etter nesten ett år i skolen. Begge gangene ble barna bedt om å fortelle historien basert på bildene i boka.

- Målet var å utforske språkbruken i fortellingene for å finne faktorer som påvirker utviklingen av barns språk- og fortellerkompetanse, forteller Hoel som har jobbet med barns språkutvikling i en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter.

Tolker ut fra egne interesser og erfaringer

Selv om de fleste barna hadde både innledning og hoveddel, og tydelig stod fram som fortellere, manglet de avslutning og en rød tråd i fortellingene sine. Fortellingene skilte seg dermed fra den strukturen som Frog story-tradisjonen forventer.

- En av forklaringene på dette er at bildene fungerer som en visuell tekst hvor barna tolker det de legger merke til av elementer, karakterer, perspektiver og hvordan disse er plassert i forhold til hverandre, og bruker dette for å skape mening, sier Hoel.

Fordi barna sitter med andre interesser og erfaringer enn det voksne gjør, vil de fremheve, tolke og forklare bildene på en annen måte enn voksne.

- For eksempel vil voksne, ut fra sine erfaringer og referanser, som regel fremheve gutten som hovedpersonen i boka. Flere av barna i studien trakk derimot hunden fram som bokas hovedkarakter og fortalte historien ut fra hundens perspektiv, forteller forskeren.

- Ved å analysere bildene og holde dem opp mot barnas fortellinger, ser man at fortolkningsmulighetene i hvert bilde er mye større enn det metoden tar høyde for, fremhever Hoel.

Gjenspeiler norsk fortellerkultur

En annen forklaring på at fortellingene til barna i Hoels studie skilte seg fra den forventede strukturen ligger i barnas sosiale og kulturelle bakgrunn, som har stor betydning for hvordan man fortolker bilder og forteller historier.
- Hvor man vokser opp vil prege hvordan man fortolker bildene i boka. Norske barn kan for eksempel ha et helt annet forhold til hunder enn det amerikanske barn har, og vokser man for eksempel opp i et område med mye jakt kontra en storby, vil dette prege tolkningene, sier forskeren.

Måten barna valgte å avslutte fortellingene sine på illustrerer kulturelt påvirkede aspekter i barnas fortellinger godt.

- På det siste bildet i boka ser vi at gutten finner en frosk og tar den bort fra froskefamilien. Dette er ikke en lykkelig slutt slik norske barn er vant til fra for eksempel barnelitteraturen. Flere barn valgte derfor å ikke fortelle det siste bildet, og avslutte fortellingene sine tidligere eller på en annen måte enn det tradisjonen legger opp til, sier Hoel.

I tillegg gjenspeilet barnas fortellinger den fortellerkulturen de har vokst opp i og vært en del av. Barna brukte ulike fremføringstrekk som innlevelse, dramatikk, spenning, humor, fantasi og empati for å vekke tilhørernes interesse. Flere brukte også stemmen og språket til å dramatisere fortellingen og markere empati og humor.

- Gjennom bruk av slike framføringstrekk, som barna gjerne har erfart fra høytlesingssituasjoner hjemme eller i barnehagen eller har sett på film, viser barna sin kulturelle tilknytning og referanser, sier forskeren.
Gir en mangelfull vurdering

Avhandlingen viser at man ved å kun se på deler av barns språk, slik som narrativ struktur eller forekomster av enkeltord, ikke i tilstrekkelig grad vil klare å inkludere sosiale og kulturelle faktorer i vurderingen.

- Faren ved dette er at vi i stedet for å ta utgangpunkt i det som ungene gjør og ser hvor rikt språket deres faktisk er, reduserer språket deres til å være fravær av enkeltelementer, påpeker Hoel.

Hun fremhever at en vurdering av enkeltelement i barns språk kun vil gi innsikt i enkeltelementene og ikke en helhetlig vurdering av deres språk- og fortellerkompetanse.

Stiller seg kritisk til metoden

Resultatene viser at analyseverktøyet som følger metoden ikke er finmasket nok, og at mange nyanser og fremtredende trekk ved norske barns muntlige fortellinger dermed ikke fanges opp.

- Det oppstår blinde flekker. Det er derfor viktig å gjøre en nøye vurdering av hvilke måleredskaper man tar i bruk, og kritisk tenker gjennom hva redskapene egentlig måler, sier forskeren som stiller seg kritisk til bruk av Frog, where are you?-metodologien innenfor en norsk sosial og kulturell kontekst.

- Fordi man bør ta høyde for kulturelle variasjoner er det ikke mulig å utvikle en universell vurderingsnorm for barns språk, mener Hoel.