Førskolebarn med psykiske problemer får sjelden hjelp. Men foreldre med lite utdannelse er mye flinkere til å oppsøke profesjonelle enn folk med høyere utdannelse er.

(Denne artikkelen er opprinnelig publisert på Gemini.no)

– Mye tyder på at de fleste førskolebarna med psykiske lidelser ikke får hjelp, sier professor Lars Wichstrøm ved NTNU.

Under 11 prosent av familiene til fireåringer med problemer oppsøker hjelp. Når barna er blitt syv år gamle har omtrent 25 prosent oppsøkt ett eller flere hjelpetiltak. Det kan dreie seg om barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, skolepsykolog, fastlege eller barne- og familietjenesten.

En gruppe på 1000 barn fra Trondheim er blitt undersøkt annethvert år siden de var fire år gamle. Wichstrøm og hans kolleger ved Psykologisk institutt og NTNU Samfunnsforskning står bak. De er snart i gang med den femte runden, men disse resultatene baserer seg på de to første rundene.

Gruppen har både sett på hvor mange av førskolebarna som får hjelp og hvor mange av dem som trenger det som får hjelp. De er spesielt interessert i å finne ut hvilke faktorer som gjør at noen får hjelp, mens andre ikke får det.

Lav status gir bedre sjanser

Noe overraskende er det kanskje hvem som oppsøker helsevesenet. Stikk i strid med undersøkelser fra USA, er det i Norge større sjanse for at barna får hjelp dersom foreldre tilhører gruppen med lav sosioøkonomisk status.

Dette gjelder barn av foreldre som ikke har tatt utdanning ved hverken høyskole eller universitet. Faktisk har disse barna 2,5 ganger større sjanse for at foresatte kontakter hjelpeapparatet enn barn med foreldre i høystatusgruppen.

– Dette må undersøkes nærmere, sier Wichstrøm.

– Kanskje er foreldre med lav sosioøkonomisk status mer vant til å oppsøke det offentlige om det oppstår problemer. Men det kan også være stigma knyttet til en psykisk lidelse som gjør at foreldre i høystatusgruppen kvier seg.

Atferdsvansker tas mer alvorlig

Undersøkelsen Tidlig Trygg i Trondheim har tidligere vist at rundt 7 prosent av førskolebarna sliter med psykiske problemer.

I hovedsak dreier det seg om ADHD, atferdsvansker, depresjoner og angst. Blant de yngste er det svært sjeldent med tvangslidelser, ulike manier og posttraumatisk stressyndrom. Aspergers syndrom er også sjeldent.

Svært grovt sett kan du dele inn barna i to grupper, der hovedproblemet i en gruppe er ADHD eller atferdsvansker, mens den andre gruppen lider av angst eller depresjoner.

Gruppene smelter over i hverandre, men dersom du tar hensyn til det, ser du at det stort sett er dem som har atferdsvansker som får hjelp, mens barn med mer skjulte problemer ikke får det.

– Det er barna med atferdsvansker som blir sett, bekrefter Wichstrøm.

Disse barna skaper utfordringer ved at trass og kamp blir en del av hverdagen over mange år eller at de slår eller kaller andre barn stygge ting. Barnehagepersonalet, foreldre eller andre reagerer dersom barna er «vanskelige», mens de som bare er triste eller veldig engstelige lider i stillhet og glipper unna.

– Det kan virke som om små barn bare får hjelp dersom plagene går ut over familien eller fungeringen i barnehage samt at vanskene blir definert som «psykiske», sier Wichstrøm.

Resultatet av undersøkelsen er publisert i Pediatrics, det offisielle tidsskriftet til American Academy of Pediatrics.

Tekst; Av Steinar Brandslet

Litteraturhenvisninger

Wichstrøm, L., Belsky, J., Jozefiak, T., Sourander, A., and Berg-Nielsen, T.S.(2015). Predicting Service Use for Mental Health Problems Among Young Children. Pediatrics 6 (133), 1054-1060.