Litterære samtaler i klasserommet

Begge norsklærerne ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning underviser på Kompetanse for kvalitet. Studentene her er lærere som arbeider i alle grunnskolens ti klassetrinn.

I studiet prøver studentene ut litterære samtaler, før de så gjennomfører dem i egne klasser og skriver rapport hvor de reflekterer over hva som skjer i praksis.

– Et spørsmål som alltid kommer opp, er om læreren eller elevene skal velge hvilke bøker elevene skal lese, sier Michaelsen.

– Faglitteratur fremhever at elevene må ha et reelt valg, men valget kan være styrt gjennom hvor mange bøker elevene kan velge mellom.

Hvem velger bøkene?

Rapportene fra studentene viser at lærerne på barnetrinnet lar elevene velge mellom flere bøker enn elevene på ungdomstrinnet.

– På ungdomstrinnet er det begrenset hvor mye litteratur man får lest, og det er viktig å velge bøker som passer for denne aldersgruppen. Derfor er det i praksis læreren som velger bøker, sier Strand.

–– De lærerne som hadde lang erfaring som norsklærer, begrunnet lærernes valg av bøker med at man dermed kan få lært elevene mer om for eksempel retorikk og nærlesing.

Dette samsvarer også med forskningen til kollega og professor Sylvi Penne som advarer mot en praksis der elevene ikke utfordres faglig og intellektuelt. Penne mener at den demokratiske ideen om elevenes frie valg i realiteten kan virke udemokratisk, fordi elevene påvirkes av sosiokulturelle vilkår som kjønn, alder og ulike forestillinger om hva litteratur er eller bør være i skolen.

– Gjennom forskning og teori får studentene mer kunnskap slik at de ikke bare baserer seg på sunn fornuft og fornuftsteori, sier Strand.

Hel klasse eller grupper

De litterære samtalene kan skje i hel klasse styrt av læreren eller i mindre grupper der en av elevene er gruppeleder. I det siste tilfellet kan samtalene settes i gang ved at elevene har fått hver sine oppgaver å utføre mens de nærleser teksten. I pensumlitteraturen i studiet vises det for eksempel til rolleark som kan synliggjøre ulike tilnærmingsmåter i møtet med tekster. Ved at elevene i gruppa har ulike roller, vil de legge vekt på ulike ting, og det kan gjøre diskusjonen mer interessant.

– For de minste barna er det læreren som leder samtalen, sier Michaelsen.

– Læreren opplever at barna er interessert i hverandres tanker og tolkninger av en bok. De lærer å høre andres stemmer og lærer seg samtalekultur.
Etter hvert kan elevene snakke i små grupper satt sammen etter hvilken bok de har lest.

– Da ser lærerne at de tause elevene blomstrer i disse litterære samtalene. De har mange tanker om boka. Samtidig kan de lesesvake også vise en annen side av seg selv. Guttene kan ofte bli med i diskusjonen fordi de skjønner at det ikke er noe fasitsvar, mens jentene ofte vil ha lærerens utdyping av teksten og rett svar.

Faste rammer

Alle lærerne påpeker at det er viktig med faste rammer og tydelig struktur. Samtidig må læreren bruke en del tid på å øve på litterære samtaler, slik at elevene lærer hvordan det kan gjøres. Det er et ideal at samtalene har åpne spørsmål og ingen fast rekkefølge. Man tilstreber å snakke fritt og utforske boka.

- Dette er krevende for uerfarne lesere, og rapportene viser at lærerne bruker sin faglige og didaktiske kompetanse og tilpasser framgangsmåten til den aktuelle elevgruppa, sier Michaelsen.

– Studentene våre har tro på at det er læreren som er den mest kompetente teksttolkeren, sier Strand.

– Men det er viktig med ulike meninger i klassen. Lærerne ønsker å lære elevene kompetent lesing. De får lyst til å bruke metoden videre i skolehverdagen og erfarer at dette øker leselysten hos elevene.

– Elevene synes det er givende og morsomt å snakke med andre elever om en bok uten at læreren stiller spørsmål hele tiden, sier Michaelsen.

– Derfor må også læreren tørre å ta seg tid til dette. Samtaletreningen elevene får i disse gruppene har stor overføringsverdi til andre faglige emner.

Erfaringene fra rapportene bruker også Michaelsen og Strand videre i nye kurs innen Kompetanse for kvalitet. De bringer inn teori som støtter og utfordrer lærernes praksis og viser at litterære samtaler er mulig fra 1. til 10. klassetrinn i grunnskolen.