Nasjonale prøver har endret norsk skole

Hver høst sitter elever i femte, åttende og niende trinn og svetter over nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. En stund senere får de tilbakemeldingen fra læreren. Elever og foreldre får vite hvordan de gjorde det på prøvene, og det er meningen at hver enkelt elev skal få vite hva de bør jobbe mer med. Slik sett gir prøvene viktig informasjon til læreren.

På mange skoler har rektor møter med lærerne, der klassens resultater diskuteres. Kanskje har rektor også møter med naboskolens rektor og med representanter for kommunen. Skolens resultater på nasjonale prøver er av interesse for flere, både som et vurderingsverktøy og som et styringsverktøy.

Nye rutiner

– Vi ser at det etableres nye organisasjonsrutiner i skolen, sier forsker Sølvi Mausethagen ved Senter for profesjonsstudier.

– Vi finner blant annet at det har blitt vanlig med resultatmøter mellom rektorer og lærere, mellom barneskoler og ungdomsskoler og mellom rektorer ved ulike skoler.

Hun leder et prosjekt som ser nærmere på hvordan skolene og kommunene bruker resultatene fra nasjonale prøver.

Hvordan brukes resultatene?

Forskerne skal nå undersøke hva som skjer i de nye møtepunktene. De skal studere hvordan resultatene diskuteres, hva slags tiltak som blir satt inn, hvordan de følges opp, og hvorfor tiltak eventuelt ikke tas i bruk.

– Rutinene er interessante fordi de sier noe om hva slags arenaer for læring som etableres, sier Mausethagen.

Møtene kan sette i gang kollektive utviklingsprosesser, hvor oppmerksomheten er rettet mot målene i læreplanen i vid forstand. I motsatt fall kan møtene bli mer rituelle øvelser, hvor lærere og rektorer først og fremst er opptatt av å vise at det settes i gang tiltak.

– Resultatene kommer i form av statistikk og i et rasjonelt språk. Hva skjer når dette språket møter lærernes mer erfaringsbaserte, situasjonsavhengige profesjonskunnskap?

Innførte ekstern kontroll

Sølvi Mausethagen var selv lærer på 2000-tallet, og var vitne til en interessant dreining i læreplanen. Påvirket av en internasjonal trend ble nye vurderingsformer innført i skolen, og kompetansemålene ble tydeligere definert. De nasjonale prøvene ble innført som et ledd i kvalitetsvurderingssystemet. Samtidig skulle de nye vurderingsverktøyene føre til læring og utvikling.

– Det har alltid vært intern kontroll i skolen. Vurderinger blir gjort i samråd med læreplan og kolleger, og for eksempel har karakterer vært en form for vurdering som eies av lærerprofesjonen, forteller Mausethagen.

– Det nye på 2000-tallet er den eksterne kontrollen, der lærerne i større grad enn tidligere holdes ansvarlige for elevenes prestasjoner.

Hva skjer når den prestasjonsbaserte ansvarliggjøringen møter den faglige, profesjonelle ansvarliggjøringen? Dette skal nå undersøkes ved hjelp av spørreundersøkelser og intervjuer, i prosjektet som Mausethagen leder.

Har for lite kunnskap

Hun mener vi foreløpig har for lite kunnskap om hvordan former for ekstern kontroll, for eksempel nasjonale prøver, virker. Samfunnsdebatten om skolepolitikk er derfor ofte preget av ideologi og sterke meninger.

– For eksempel er offentliggjøring av resultater omstridt. En idé bak dette er at konkurranse skal gjøre at lærere og elever jobber mer effektivt. I undersøkelsen skal vi spørre lærere og rektorer hva de mener om dette, sier hun.

Reell kritikk mot prøvene

Kritikerne hevder at nasjonale prøver fører til at lærerne legger opp undervisningen etter det som testes. At arbeidet med disse prøvene går på bekostning av kreative deler av undervisningen. Noen frykter at det legges for stor vekt på basisfagene og de grunnleggende ferdighetene, på bekostning av for eksempel sosial kompetanse. Det blir mindre tid til å jobbe med perspektiver knyttet til de bredere, humanistiske målene.

– Mye av dette er nok en reell kritikk, det ser vi både fra internasjonal forskning og fra erfaringer hos norske lærere funnet i andre undersøkelser, sier Mausethagen.

Kritiske eller positive lærere?

Hun mener likevel at vi vet for lite til å kunne si at lærerne er så kritiske og skeptiske som media vil ha det til.

– Mange lærere snakker også om de nasjonale prøvene som viktige bekreftelser på at de gjør det riktige for elevene, sier hun.

– Sannsynligvis handler det om opplevelsen av å jobbe mot samme mål eller ikke. Hvis en lærer opplever at nasjonale prøver gir viktig informasjon for å endre egen praksis og styrke elevens læring, vil trolig ikke denne læreren oppleve dette som så problematisk.

Det kan høres rart ut med andre mål enn å gjøre elevene bedre. Samtidig kan det være at lærerne opplever at skolens mål blir smalere når vurderingsverktøy også blir styringsverktøy.

– Fra andre prosjekter vet vi at nasjonale prøver er den viktigste kvalitetsindikatoren for kommunene. Prøvene får mye fokus i de møtene som skjer mellom kommune og skole, men også mellom rektorer og lærere.

Kan komme i skvis

Spenningen mellom kontroll og læring opptar Mausethagen. Nasjonale prøver brukes til begge.

Som så mange andre tiltak i utdanningssektoren har prøvene en dobbel målsetting: Prøvene skal si noe om hva elever kan på et gitt tidspunkt. Samtidig skal de hjelpe hver enkelt elev til læring.

– Lærerne kan komme i en skvis hvis de ikke opplever at de nye verktøyene fører til at elevene lærer og utvikler seg videre, sier Mausethagen.

– En del av studiene vi har viser at mange lærere opplever at prøvene ikke er så nyttige verktøy for læring. Samtidig vet vi altfor lite om hva som foregår i disse læringsituasjonene. Dette prøver vi å komme nærmere i dette prosjektet.

Denne artikkelen er også publisert i Viten og Praksis.