- Skolesystemet gir A- og B-skoler

Tekst av Grete Wolden. Artikkelen er opprinnelig publisert i Gemini.no 

Noen få elever på ett klassetrinn på en av grunnskolene i Oslo, er etnisk norske. Foreldrene til disse barna kontakter skolens rektor og krever at barna plasseres i samme klasse. De gir beskjed om at elevene blir tatt ut av skolen hvis dette ikke skjer.

Den aktuelle skolen ligger i et område med relativt høye boligpriser, der få familier er avhengig av sosialhjelp og andre offentlige støtteordninger. Likevel søker de ressurssterke elevene i området seg til naboskoler med færre minoritetsspråklige elever. Både skolens økonomi og omdømme lider under denne elevflukten.

Rektor gjør derfor som foreldrene ber om, selv om det strider mot rektors egen overbevisning – og selv om handlingen er en form for ulovlig segregering. Det er nemlig særlig viktig for skolen å holde på de «hvite» og ressurssterke elevene, siden elevgrunnlaget er av betydning for både ressurssituasjonen og ryktet til skolen.

Skolene konkurrerer om elevene

Situasjonen er hentet fra virkeligheten og beskrives i en doktorgradsavhandling om markedsretting i Oslo-skolen, ført i pennen av Ingvil Bjordal ved NTNU. Som en del av avhandlingen har hun intervjuet 15 skoleledere fra 13 ulike grunnskoler i Oslo, for å se hvordan markedsretting innenfor offentlig utdanning påvirker skoletilbudet og rektorenes handlingsrom.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har Oslo kommune, i langt større grad enn andre norske kommuner, introdusert politiske virkemidler som stimulerer til konkurranse mellom skolene. Dette har gjort foreldrene til forbrukere som selv kan gå ut på skolemarkedet og velge hvilken skole deres barn skal gå på.

Ifølge Bjordal har dette gitt en utvikling med A- og B-skoler, der etnisk norske og faglig sterke elever konsentreres på noen skoler, samtidig som andre skoler har nesten bare minoritetsspråklige elever.

– Dette strider mot tanken om enhetsskolen som en sosial arena der barn fra alle samfunnslag møtes. Vi har fått et skolesystem som bidrar til å forsterke sosiale og etniske forskjeller. Rektorene er ikke syndebukkene, dette er en systemfeil, sier hun.

Politiske virkemidler

Offentliggjøring av elevenes resultater skjer ikke bare i hovedstaden. Foreldre til barn i Oslo-skolen har likevel fått en egen nettportal der de blant annet kan hente ut informasjon om resultater fra prøver som måler elevenes ferdigheter, og tall på hvor mange elever som får spesialundervisning ved hver enkelt skole.

Gjennom portalen kan foreldrene også finne andelen minoritetsspråklige elever ved en skole, og antallet elever som har vedtak om forsterket norskopplæring. Foreldrene kan i tillegg sammenligne én skoles resultater med gjennomsnittet i Oslo eller gjennomsnittet nasjonalt.

Ved de privilegerte skolene gir markedsrettingen bedre betingelser og flere fordeler.

Skolene i Oslo oppfordres dessuten til å praktisere fritt skolevalg, noe som gir elever rett til å søke om plass på andre skoler enn nærskolen.

I Oslo er det også slik at skolenes ressurser bestemmes ut fra antallet elever, gjennom stykkprisfinansiering – og gjennom balansert målstyring brukes tester og undersøkelser for å vurdere om skolene har oppnådd sine mål.

Elevene strømmer til «hvite» skoler

Bjordals analyse viser at disse politiske virkemidlene påvirker skolene på ulikt vis, og hun deler derfor skolene som er med i studien, inn i tre ulike grupper.

Ved de privilegerte skolene gir markedsrettingen bedre betingelser og flere fordeler. Disse skolene har gjerne elever med ulik etnisk bakgrunn, men de har færre minoritetsspråklige elever enn naboskolene, og elevenes foreldre er høyt utdannede. Skolene ligger i boligområder preget av høye levevilkår, og elevenes faglige prestasjoner er bedre enn ved de andre skolene.

Rektorene i undersøkelsen beskriver selv disse skolene som «hvite skoler». Fritt skolevalg fører her til at skolene rekrutterer elever fra naboskoler med større andel minoritetselever. Dette gjør at den etniske sammensetningen på skolene varierer veldig, selv om den geografiske avstanden er liten.

De privilegerte skolene må avvise elever som søker seg til skolen fordi klassene er fulle, og de trenger ikke gjøre tiltak for å rekruttere elever.

Elevflukt fra «brune» skoler

De marginaliserte, «brune» skolene er taperne i dette systemet. De har en høy andel minoritetselever og ligger i områder der det bor familier med lav inntekt. Det at mange av elevene ikke snakker godt norsk, påvirker elevenes faglige prestasjoner.

Svak elevtilstrømming gjør at flere av de marginaliserte skolene har problemer med å fylle opp klassene

I motsetning til de privilegerte skolene, har disse skolene stor gjennomstrømming av elever, fordi mange familier bor i utleieboliger med korte leiekontrakter. Fritt skolevalg bidrar også til elevflukt, ved at mange elever søker seg til mer privilegerte naboskoler – eller ikke dukker opp til skolestart i første klasse i det hele tatt.

Svak elevtilstrømming gjør at flere av de marginaliserte skolene har problemer med å fylle opp klassene, til tross for at naboskolene er fulle og må avvise elever på grunn av manglende kapasitet.

– Elevflukten påvirker både budsjettene og personalressursene. I tillegg fører ustabile elevgrupper til uforutsigbarhet, der det blir vanskelig å planlegge framover, sier Bjordal.

De semi-privilegerte skolene hører til den tredje gruppen. Disse skolene ligger «mellom» de privilegerte og de marginaliserte skolene. Én av de 13 skolene i studien har dessuten en geografisk beliggenhet som «skjermer» skolen mot noe av det de andre skolene opplever som konsekvenser av fritt skolevalg.

Ensrettet praksis i en mangfoldig skole

Bjordal understreker at de 15 skolelederne hun har intervjuet, er svært forskjellige og forholder seg ulikt til de politiske virkemidlene – og de jobber med veldig ulike elevgrupper. Likevel viser analysen en ensrettet pedagogisk praksis når det kommer til å utjevne resultatgapet mellom minoritets- og majoritetselever.

– Analysen viser en innsnevring av læreplanen, ved en prioritering av «hovedfagene» norsk og matematikk, samt grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Samtidig nedprioriteres fagområder som ikke gir umiddelbare synlige resultater, som morsmålsopplæring, praktisk- estetiske fag og kulturprosjekter, forklarer Bjordal.

Med andre ord prioriteres fag der resultatene kan måles, over ferdigheter og sider ved elevene som ikke er målbare. Flere av rektorene som er intervjuet gjennom prosjektet, uttrykker bekymring for denne utviklingen.

– Samtidig som flere skoler prioriterer å standardisere undervisningen, viser analysene at rektorene lever under et så stort press på å oppnå resultater at de gjennomfører standardiserende tiltak selv om de ikke nødvendigvis ser det som hensiktsmessig for sin elevgruppe. Selv om rektorene formelt har et stort handlingsrom, skjer det en form for disiplinering gjennom både kontroll og sanksjoner, sier Bjordal.