Forskernes råd legitimerer politikernes beslutninger

Stor innflytelse

Grunnlaget for mange politiske beslutninger blir til i offentlige utvalg oppnevnt av departementene. De offentlige utvalgene er steder der forskere, byråkrater og organiserte interesser møtes ansikt til ansikt og diskuterer. Ofte resulterer de i NOU’er – Norges offentlige utredninger.

– I utvalgssettingen ser jeg at forskere potensielt sett har stor innflytelse på politikkutformingen, sier Silje Maria Tellmann, som har skrevet doktorgradsavhandling om eksperters rolle i offentlige utvalg ved Senter for profesjonsstudier, HiOA.

Som eksempel bruker hun klimapolitikken. Økonomer er den ekspertgruppen som har satt sterkest preg på klimapolitikken.

– Hele klimaproblemet ble funnet av forskere. Det at klimaet blir varmere, ble observert av forskere, ikke av menigmann. Hele debatten har altså sitt utspring i forskning. Jeg ville se på hvilken rolle forskere har i utformingen av virkemidler og tiltak for å bremse oppvarmingen av klimaet eller kutte klimautslippet, sier hun.

Argumenter ut av kontekst

Tellmann har lest NOU-rapporter og intervjuet medlemmer i utvalg som har gitt råd om klimapolitikk.

Hun finner at det å delta i utvalg kan gi forskere innflytelse, men når det kommer til å omsette utvalgsrapportene i praktisk politikk så er innflytelsen begrenset.

– Ekspertenes anbefalinger løsrives fra den konteksten de har argumentert innenfor, sier hun.

– For eksempel har økonomene i klimautvalgene argumentert for flat skatt eller at enkeltsektorer ikke skal unntas fra forpliktelser, fordi de mener det vil gi mest kostnadseffektive utslippskutt. Men dette har ikke vært politisk realiserbart. Så vi ser at politikerne bruker ekspertenes argumenter for å innføre klimapolitiske virkemidler, uten at virkemidlene nødvendigvis oppfyller de vilkårene som ekspertene argumenterte for.

– Vi ser at på denne måten kan ekspertene bli brukt til å legitimere politikernes beslutninger, sier Tellmann.

Hun finner at ofte er ekspertene så opptatt av at de skal komme med faglige anbefalinger at de ikke tar inn over seg de politiske realitetene. På mange måter er det gitt på forhånd at disse anbefalingene aldri kommer til å bli fulgt opp i den formen som de kom inn fra ekspertene.

– Slik må det kanskje bare være. Det er ikke forskernes oppgave å tilpasse sine anbefalinger til det politiske terrenget til enhver tid, sier hun.

Utvalg som møteplass

Et utvalg kan være en møteplass for aktører fra ulike deler av samfunnet.

– På 60-tallet ble utvalg mye studert som arena for integrasjon mellom staten og de organiserte interessene, sier hun.

– Utvalg var en sentral del av den korporative kanalen, og mye av innflytelsen til organisasjonene, som LO og NHO, skjedde gjennom deltakelse og forhandlinger i offentlige råd og utvalg.

– Det jeg drøfter er i hvilken grad dette er en virkelighetsbeskrivelse som gjelder i dag.

Elitene samles i utvalgene

Tellmann mener at utvalgene i større grad enn tidligere har blitt en ekspertkanal.

– Utvalg bør forstås som et middel for å samordne den akademiske og den poliske sfæren, sier hun.

Forskere er eksperter innen sitt felt, og politikere er avhengige av å lytte til råd fra eksperter. Tellmann mener likevel at utvalgene kan være problematiske i et demokratisk perspektiv.

– Hvordan skal vi veie forskernes innflytelse mot menigmanns innflytelse? I disse utvalgene sitter det ikke noen menigmann i det hele tatt. Det er elitene som samles. Hvordan utvalgene settes sammen, og hvilke eksperter som inviteres til å delta i utvalg, burde diskuteres videre, sier hun.

Denne saken er også publisert på Forskning.no