Historiefagets utvikling i skolen

– Da historiefaget ble obligatorisk i norsk folkeskole i 1889, var det lærerne og ikke vitenskapsmennene som utviklet skolefaget, sier førsteamanuensis Brit Marie Hovland ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning.

Hun har tatt doktorgraden i pedagogikk ved Universitetet i Oslo med en avhandling om historie som skolefag og dannelsesprosjekt 1889-1940 - en historiografi ut fra folkeskolens historielærebøker.

Lærebokanalysen skildrer historiefaget i møtet mellom minnekultur, vitenskap og politikk.

– Tradisjonelt har man ofte tenkte av vitenskapen har sildret ned fra vitenskapsmennene, men i starten på historiefaget i norsk grunnskole var det lærerne som utviklet innhold i dette faget og andre fag i det nye ideologiske og politiske dannelsesprosjektet en nasjonal sekulær folkeskole var, sier Hovland.

– Læreren stod sentralt. De skrev lærebøkene og faget har utviklet seg annerledes enn man har trodd. Dette var forut for bindende læreplaner. Lærebøkene styrte fagutviklingen, og lærebokforfattere formet fortellingen om Norge og nordmenn i klasserom og lærebøker før 1940.

Dette store narrativet består av en rekke delhistorier, som historien om Tordenskiold, Pillarguri og Anna Kolbjørnsdatter. Disse går igjen i lærebøkene, men forandret meningsinnhold i løpet av perioden.

En sakte utvikling

– Forandringen skjer stegvis fra utgave til utgave gjennom alle disse årene, sier Hovland, som har finlest de mest brukte historiebøkene før andre verdenskrig.

– De små endringene danner et narrativt mønster og er historiefaglige endringer. I unionstida var svenske erkefiender sentralt og det ble fokusert på fiendebilder, grenser og kriger. Etter første verdenskrig skulle historie bygge bro over fiendskap og avstand. Det ble stilt andre forventninger til historiefaget og skolens dannelsesprosjekt. Samtidig var de problematisk å endre den identitetsskapende historien.

Lærebøkene følger utviklingen av den store fortellingen om Norge og nordmenn fra et isolert lidelsesnarrativ mot et felleseuropeisk vekstnarrativ. Faget handler om samfunnspedagogikk og identitetspolitikk, og ny forventningshorisont fordrer et nytt erfaringsrom.

– Historiebøkene gjenspeiler den politiske historien i Norge. Lærebokanalysen viser at humaniora gir nødvendige nøkler til å forstå og forklare fag, skole og samfunn i endring.

Tett koplet til reformarbeid

Innholdsmessig er lærebøkene i begynnelsen bare tekster uten illustrasjoner og de har krønikepreg. De er lite tilpasset små barn. I mellomkrigstida kommer det mer illustrasjoner, det blir oppgaver og arbeidsbøker.

– Det var tett kopling mellom skolefaget i klasserommet, lærerne og reformarbeidet som skjedde i grunnskolen, sier Hovland. – Lærerne og lærebokforfatterne var premissleverandører og deltok direkte i forarbeidet for Norges første læreplan med Normalplanen av 1939. Lærernes bidrag inn i fagutvikling og skolepolitikk i denne perioden er hittil ikke vektlagt. De hadde tette bindinger til både vitenskapsfaget og den skolepolitiske eliten.

Hovland har funnet en mye mer kompleks og annerledes utvikling av historiefaget før andre verdenskrig enn hun hadde trodd på forhånd.

– Lærebokanalysen viser historiefaget som del av skolens dannelsesprosjekt som et politisk prosjekt av sin tid. Ny politisk forventningshorisont krever ny historisk erfaringsbakgrunn. Dette er særlig aktuelt i vår test- og fagfokuserte skoletenkning der humanioras rolle blir minimalisert.

– I de nye planene for lærerutdanning er likevel et lyspunkt i at utdanningshistorie har blitt framhevet som eget læringsmål tilknyttet hvert fag. Tidligere lå utdanningshistorie under allmennpedagogikkens favntak. Dette er en stor og viktig utdanningshistorisk utfordring som fordrer en helt ny tverrfaglig samarbeid. Dette er spennende, sier Hovland.

Brit Marie Hovland er utdannet allmennlærere, har historie hovedfag og nå doktorgrad i pedagogikk. Hun jobber med samfunnsfagsområdet ved grunnskolelærerutdanningen.