Når barnet blir gjort til studieobjekt

Den svenske forskeren Anette Emilson har videofilmet 30 barnehagebarn mellom ett og tre år og deres syv barnehagelærere.

Hun var i utgangspunktet interessert i å studere kommunikasjonen mellom dem. Men da hun kom ut i barnehagene, fikk hun øynene opp for hvor mye tid som gikk med til dokumentasjon. Hun opplevde at dette gjorde noe med kommunikasjonen mellom voksne og barn.

– Kommunikasjonen ble mer strategisk. Den ble styrt av mål og effektivitet, hvor barnet ble gjort til et objekt for barnehagelærerens dokumentasjon. Dette er jo egentlig det motsatte av intensjonen med dokumentasjon, sier hun.

En stille observatør

Emilson så at kommunikasjonen tar ulike former når barnehagelærerne dokumenterer. Et kjennetegn ved situasjonen når det dokumenteres, er at det blir stillhet.

Barnehagelæreren blir en taus observatør, en som holder seg ved siden av og observerer og dokumenterer hva barnet gjør, enten med penn og papir eller med et digitalkamera. Det blir lite kommunikasjon mellom barnet og den voksne.

– Barnehagelæreren inntar denne posisjonen fordi hun eller han ikke vil forstyrre eller påvirke barnet, tror Emilson.

En overivrig og styrt dokumentasjon

En annen form for kommunikasjon i arbeidet med dokumentasjon, er at barnehagelæreren tar en mer aktiv rolle og styrer barnets oppmerksomhet mot et bestemt fenomen.

Emilson nevner et eksempel:
To barn, Lisa og Maya, skal male akvarell på staffelier. Barnehagelæreren sier at de skal male sånn at det blir dråper. «Dere må bruke mye vann på penselen,» sier hun. Flere ganger spør hun barna: «Er det en dråpe?»

– I disse situasjonene ble dokumentasjonen veldig målorientert. Barna ble objekter til de fenomenene barnehagelærerne ønsket å finne ut av, sier Emilson.

– Ofte var det ganske abstrakte og avanserte oppgaver som ble gitt til de små barna. I noen tilfeller ble barna frustrerte fordi de ikke forsto hva som skjedde, mener forskeren.

Må stille kritiske spørsmål

Pedagogisk dokumentasjon skal være en vei til refleksjon, dialog og ny praksis i barnehagen. Men er denne type dokumentasjon egnet for dette? spør forskeren.

Intensjonen i begge disse situasjonene så ut til å være at barna skulle gjøre bestemte ting. De skulle tegne en buss, bygge et tårn, lage en dråpe. Selv om ønsket er å komme nærmere barnets perspektiv, er det i virkeligheten barnehagelærerens perspektiv som gjennomsyrer hele kommunikasjonen, mener Emilson.

Forskeren er ingen motstander av dokumentasjon, men hun mener det er viktig å stille noen kritiske spørsmål om hva vi vil med den.

– Dokumentasjon er et fantastisk redskap for å få øye på nye måter å jobbe på. Men da må du som barnehagelærer ikke bare rette blikket ditt og kameraet mot barnet, men også mot deg selv. Da får du et helt annet perspektiv. Du ser relasjonen og ikke bare barnas prestasjoner. Dette kan styrke barnas læring, mener forskeren.