Skoleeierne og den lokale læreplanvirksomheten

Innenfor tysk pedagogikk og didaktikk har man tradisjonelt ment at lærerne hadde en lisens til å undervise – noe som ga dem metodefrihet i formidlingen av det undervisningsinnhold som læreplanen anga (jf. Hopmann, 1991). Dette lærersynet har påvirket norsk pedagogikk og didaktikk (jf. Gundem, 1993; Mølstad, 2015). Lærernes profesjonelle verktøy var, ut fra dette synet, didaktikken. Didaktiske kategorier (mål, innhold, elever, arbeidsmåter, vurdering og rammefaktorer) kunne ligge til grunn for utvikling av et didaktisk språk som lokale lærere kunne benytte ved felles lokal planlegging.

De didaktiske kategoriene kunne settes sammen i ulike planleggingsmodeller for det lokale planarbeidet (i Norge har det vært vanlig å anbefale didaktiske relasjonstenkning som modell for slikt arbeid; jf. Engelsen 2015a). M87 ga uttrykk for et slikt tradisjonelt lærersyn. På grunnlag av myndighetenes vedtatte nasjonale og sentralt gitte læreplan ble lærerne forventet å utvikle læreplaner som riktignok måtte være innenfor rammen av den sentralt gitt rammeplanen, men der frihetsgradene for øvrig var store.

Utdanningsmyndighetene stolte på lærernes profesjonelle didaktiske kompetanse, og lærerne hadde vide fullmakter til å utvikle lokale læreplaner (jf. Hegtun, Horsfjord, Møller & Ålvik, 1991; Raaen & Ålvik, 1987).

I tilknytning til LK06 blir lærerne omtalt som profesjonelle (St.meld. nr. 30, 2003 – 2004), men i utdanningspolitiske dokumenter fra 2000-tallet begrenses profesjonaliteten til å kunne tilrettelegge for arbeidsmåter og læringsmåter som på best mulig måte gir elevene det læringsutbytte som læreplanens kompetansemål vektlegger (jf. Skar, 2012).

Lærerne blir med andre ord forventet å konkretisere og operasjonalisere det som utdanningsmyndighetene har vedtatt, og som de gjennom læreplanen har gitt retningslinjer for. På tross av at nyere utdanningspolitiske dokumenter framhever lærerprofesjonaliteten, er det lett å se for seg funksjonærlærere som utfører den opplæringen og leverer det læringsutbyttet som utdanningsmyndighetene har vedtatt – innenfor relativt snevre frihetsgrader (jf. Brøyn, 2009; Engelsen, 2015b; Mølstad, 2015).

Veiledningene til både M87 og LK06 inkluderer retningslinjer for de kommunale utdanningsmyndighetenes eller for skoleeiernes ansvar ogroller i det lokale arbeidet med læreplanene. Disse retningslinjene er imidlertid formulert på to helt ulike måter for henholdsvis M87 og LK06. Dette har trolig sammenheng med at to ulike lærersyn kommer til uttrykk i tilknytning til de to læreplanene.

M87: Et kommunalt støtteapparat

M74 var en forløper for M87. I denne læreplanen ble oppmerksomheten rettet mot den enkelte læreren: «Innenfor de rammer som læreplanen setter, er det den enkelte lærers ansvar å velge stoff, arbeidsmåter og hjelpemidler» (M74, s. 25). Friheten for lokale lærere ble videreført i utviklingen av M87.

I høringsutkastet til generell del av M87 (Grunnskolerådet, 1984) ble det understreket: «Det er et gjennomgående prinsipp i forslaget til Mønsterplan at arbeidet på den enkelte skole må planlegges og organiseres ut fra lokale behov og forutsetninger» (Grunnskolerådet 1984, s. 33). Men høringsutkastet minnet om at kommunale skolemyndigheter likevel hadde flere funksjoner i det lokale læreplanarbeidet:

Skolestyret må legge forholdene til rette for arbeidet. Den pedagogiske veiledningstjenesten må samarbeide med skolene og fange opp behov derfra. Den kan peke på muligheter og aktuelle kilder til informasjon og utarbeide materiell som flere skoler kan ha nytte av. Den må formidle erfaringer med lokalt læreplanarbeid mellom skolene og hjelpe skolene til å få kontakt med aktuelle instanser og organisasjoner i lokalmiljøet. (Grunnskolerådet, 1984, s. 102)

Hovedtyngden av det lokale planarbeidet ville naturlig måtte ligge på den enkelte skole, understreket høringsutkastet til fagplandel (Grunnskolerådet, 1985b). «Det er her den faglige vurderingen må gjøres og konkrete planer bli utformet» (s. 37). Forholdet mellom lokale skoler/lærere og lokale utdanningsmyndigheters oppgaver og ansvar ble tatt inn også i selve M87 (jf. f.eks. M87, s. 65).

Veiledningsheftet i lokalt læreplanarbeid (Grunnskolerådet, 1985a) ga råd om hvordan man rent praktisk kunne organisere det lokale læreplanarbeidet (s. 44), og hvor skolene eventuelt kunne få hjelp til dette arbeidet (s. 54ff ).

Skolesjefen og den pedagogiske veiledningstjenesten kunne bistå de lokale skolene på ulike måter, blant annet ved å analysere de behovene skolen hadde for bistand i lokalt læreplanarbeid og i utviklingsarbeid og ved å bistå skolene i dette arbeidet gjennom informasjon, veiledning, etterutdanning, og praktisk tilrettelegging (jf. s. 54).

Skolestyret skulle føre tilsyn med gjeldende lov, forskrifter, planer og kommunale vedtak, og fortsatte veiledningen: «Dersom skolestyret skal kunne ivareta sitt ansvar for prioritering, veiledning og tilrettelegging på en god måte, må det ha kjennskap til skolens arbeid, ønsker og planer. Dette kan blant annet skje ved at skolestyret får lokale planer til orientering. Det vil variere fra kommune til kommune, avhengig av bl.a. størrelse og skoletall, i hvilken grad skolestyret ønsker en slik orientering. Det vil neppe være hensiktsmessig at alle lokale planer legges fram for skolestyret» (s. 59).

Nei til kommunale fellesplaner

Noen kommuner (f.eks. Oslo og Asker) mente at man på kommunalt nivå kunne lage lokale planer som skulle gjelde for alle kommunens skoler. Departementet var mot dette og understreket at det lokale arbeidet skulle legges til de enkelte skolene og ikke til kommunenivået (Gundem, 1993). Kommunene skulle bare støtte og veilede skolene i det lokale arbeidet. I et skriv til skolestyret i Oslo understreket departementet:

... Å overdra og sentralisere ansvaret for den konkrete utforming av lokale årsplaner fra skolenivå til kommunenivå, vil svekke skolens eierforhold til planene og lærernes mulighet for kompetanseutvikling og økt profesjonalisering i planarbeidet. (skriv fra UDF til Oslo Skolestyre av 5. januar, 1990; her hentet fra Gundem, 1993, s. 81)

LK06: Et kontrollapparat

Mens veiledningen til M87 ble publisert allerede i 1985, ble en veiledning til hjelp i den lokale virksomheten etter LK06 publisert først i 2009 – tre år etter at LK06 ble publisert. Denne veiledningen ble revidert i 2014. Utdanningsdirektoratet opplyser på sin nettside at den skal ytterligere revideres. Siste revisjon er foreløpig datert 12. mai 2014.

I avsnittet om «Ansvar for det lokale arbeidet med læreplaner» blir det i 2014-versjonen av veiledningen skilt mellom ansvaret til skoleeierne, til skolelederne og til undervisningspersonalet (Utdanningsdirektoratet, 2014, s 7ff ). Skoleeiers ansvar blir knyttet til paragraf 13-10 i opplæringsloven – en paragraf som sier at skoleeier har ansvar for å sikre at opplæringen er i samsvar med lov og forskrift, medregnet LK06 (s. 8). Skoleeier har, påpeker veiledningen, det overordnede ansvaret for at skolene følger opplæringsloven, og at skolene arbeider etter lokale læreplaner som ivaretar LK06 (s. 9). Relevante tiltak for skoleeiere blir liste i veiledningen:

Følge opp skolens resultater på ulike områder (læringsutbytte, læringsmiljø, gjennomføring/frafall o.l.)

Koordinere det lokale arbeidet med læreplaner eller selv utvikle lokale læreplaner

Gi retningslinjer for det lokale arbeidet med læreplaner

Bruke den skolebaserte vurderingen som skolene gjennomfører, til å få innsikt i hvorvidt organiseringen, tilretteleggingen og gjennomføringen av opplæringen bidrar til å nå målene som er fastsatt i LK06

Følge opp skolenes lokale arbeid jevnlig gjennom dialog med skoleledere gjennom spørsmål som: er lokale læreplaner i samsvar med LK06, er de lokale læreplanene egnet til at elevene kan nå kompetansemålene, og at de får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, og er lokale planer tatt i bruk, og er de styrende for opplæringen i praksis?

Ha rutiner for å se tilstandsrapporten og skolebasert vurdering i sammenheng og drøfte tilstandsrapporten på tvers av nivåer (Utdanningsdirektoratet, 2014, s. 9)

2014-veiledningen til LK06 er med andre ord skrevet i et språk som legger vekt på at skoleeierne skal kontrollere at de lokale oppgavene på skolene blir utført på en adekvat måte.

En endring i synet på læreren

Fra M87 til LK06 ser det ut til å ha skjedd et skifte i lærersyn – et skifte som får konsekvenser for forventningene til skoleeierne. Ut fra M87-veiledningen skulle kommunale instanser legge til rette for og gi veiledning i det lokale planarbeidet. Lærerne ble sett på som profesjonelle medarbeidere i læreplanutvikling, og i et lokalt læreplanarbeid var de forventet å fullføre den nasjonale og sentralt gitte læreplanen etter retningslinjer fra utdanningsmyndighetene. Skoleeierne fikk nærmest beskjed om «å holde fingrene av fatet».

I tilknytning til LK06 blir skoleeierne møtt med klare forventninger om en meget aktiv styrende og kontrollerende rolle i det lokale arbeidet med læreplanene.

Ifølge M87, skulle kommunale instanser fungere som et støtteapparat for lærerne ved enkeltskolen. Ifølge LK06veiledningene (2014-versjonen), skal skoleeier kontrollere at skolen og lærerne der konkretiserer og operasjonaliserer den nasjonale og sentralt gitte læreplanen, på en slik måte at de «leverer» (uttrykket er hentet fra Mølstad, 2015) en opplæring som fører til at elevene når det læringsutbyttet som er beskrevet i læreplanens kompetansemål.

Fremtidens skole

I Ludvigsen-utvalgets utredning om fremtidens skole (fornyelse av fag og kompetanser) tar man også opp spørsmål om skoleeiernes ansvar og oppgaver ved lokalt arbeid med læreplaner (NOU 2015: 8, s. 92). Språket ligner det vi finner i veiledningene til LK06, med vekt på styring og kontroll.

Skoleeierne har ansvar for at skolenes opplæring er i tråd med læreplanverket og øvrige regelverk, påpeker utvalget. De har ansvar for at elevene får den opplæring de har krav på. «Derfor har de også et ansvar for å legge til rette for at det lokale arbeidet med læreplaner foregår på en forsvarlig måte» (s. 92). Utvalget fortsetter:

Skoleeiernes mål må være å legge til rette for å utvikle skolenes samlede faglige og fagdidaktiske kompetanse for å kunne gi opplæring i tråd med målene i læreplanverket. Prosessen i et fremtidig lokalt arbeid med læreplaner bør derfor legges opp parallelt og med utgangspunkt i felles forankrede mål som kompetanser for fremtiden og innholdet i skolen. (NOU 2015: 18, s. 92)

Utvalget mener at det ikke er tydelig nok nedfelt i dagens regelverk at skoleeierne har ansvar for å legge til rette for prosesser og kvalitet på skolens utviklingsarbeid knyttet til de nasjonale læreplanene. En slik presisering bør komme i «fremtidens skole», påpeker utvalget:

Ved en presisering i regelverket vil alle skoleeiere i større grad enn i dag måtte ta ansvar for å organisere og tilrettelegg for skolenes utviklingsarbeid og kapasitetsog kompetanseutbygging på dette området. (s. 92)

Jeg spør: Vil «fremtidens skole» være best tjent med et lokalt arbeid med læreplaner, der lærerne og skolen underkastes en stadig styring og kontroll fra skoleeier for at «opplæringsproduktet» skal være mest mulig i samsvar med kompetansemålene i den nasjonale planen?

Eller: Vil «fremtidens lærere» fungere best i et lokalt læreplanarbeid der kommunale instanser primært gir støtte og veiledning, samt oppmuntrer til kreative profesjonelle lokale løsninger innenfor de rammer som den nasjonale læreplanen gir?