Hvordan formidle klimaproblematikken til elever – uten at de skal miste motet

Historien har vist at teknologiske skifter kan skje svært raskt når ballen først begynner å rulle. Jeg tror det kan skje igjen – og at vi kan klare å unngå de aller mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene.

Problemet først: Klimaet er i svært rask endring. Gjennomsnittstemperaturen på jorden har økt med cirka 1 grad siden starten av den industrielle revolusjon. På den nordlige halvkule har temperaturen steget langt mer. Problemet er kull, olje og gass som vi har gjort oss avhengig av. Ved forbrenning av fossile brensler frigjøres store mengder CO₂ som ellers ville ligget lagret under bakken. Billedlig fortalt kan man si at CO₂-en som slippes ut, legger seg som et teppe rundt kloden vår – og varmer den opp.

Da verdens ledere ble enige om Parisavtalen i desember 2015, hevet man ambisjonsnivået for det globale klimaarbeidet. Målet er ikke lenger å begrense oppvarmingen til to grader celsius innen utgangen av dette århundret. Nå heter det at temperaturøkningen skal holdes «godt under» to grader, på sikt ned mot 1,5 grader. Særlig Stillehavsøyene presset på for denne skjerpelsen.

Er det mulig å nå det nye klimamålet?

Klimaforskere har regnet ut hvor mye karbon vi kan slippe ut innenfor ulike temperaturmål. Dette kalles karbonbudsjetter. Det er variasjon i budsjettenes størrelser, men budskapet er det samme. Vi har dårlig tid. Ifølge Global Carbon Budget kan verden fortsette med samme utslippsnivå som i 2016 i 20 år til dersom vi skal holde temperaturøkningen under to grader celsius. Regnestykket er som følger:

• Forskerne bak Global Carbon Budget har regnet ut at hvis de samlede menneskeskapte utslippene holdes under 2900 gigatonn CO₂, er det over 66 prosents sannsynlighet for å lykkes med å holde oppvarmingen under 2 grader.
• Fra 1870 til 2016 er det sluppet ut cirka 2100 gigatonn CO₂. Da gjenstår 800 gigatonn CO₂ på 2°C-budsjettet
• I 2016 slapp vi ut ca. 40 gigatonn CO₂. Det betyr at det gjenværende budsjettet med dette utslippstempoet brukes opp i løpet av 20 år.

Vi skal ikke underkommunisere hvor dårlig tid vi har om Paris-avtalens mål skal nås. Mange forskere vil hevde at toget allerede har gått. Det er likevel ingen unnskyldning for ikke å foreta seg noe. Det er ikke slik at dersom vi bommer på togradersmålet, så kan vi like gjerne la temperaturøkningen passere 3 og 4 grader.

Jeg tror på det umulige. Når vi mennesker analyserer fremtiden, tenker vi automatisk langs lineære linjer. Men studerer vi fortiden, oppdager vi at utviklingen sjelden følger stø kurs. Historien er preget av rykk og napp – og helt uventede vendinger. Ta telekommunikasjon som eksempel. I denne bransjen har endringene vært større i de siste ti årene enn i de hundre foregående til sammen. Ikke bare har smarttelefoner erstattet fasttelefon, det har også endret mediebransjen, bidratt til nye betalingssystemer og flyttet grenser for privatliv og offentlig eksponering.

Klimaoppdraget

Vi skal selvsagt ikke sitte passivt å vente på at noe uventet og revolusjonerende skal løse klimaproblemet. Vi må aktivt jobbe for endring – men hva skal egentlig endres? Ofte snakker vi som jobber med klima om togradersmål, gigatonn CO₂ og ppm (målenheten for CO₂-konsentrasjon i atmosfæren, står for parts per million). Jeg tror dette er et språk som skaper distanse mellom problem og befolkning. La oss heller fokusere på det som skal løses.

Med utgangspunkt i figuren over, som viser hvordan vi bruker kull, olje og gass i dag, kan vi si at klimajobben består av følgende fire hovedoppdrag:

• Oppdrag 1: Vi må sørge for at all elektrisitetsproduksjon skjer ved hjelp av fornybare energikilder.
• Oppdrag 2: Vi må få bilene, båtene, togene og flyene til å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet, hydrogen eller fornybart drivstoff.
• Oppdrag 3: Vi må redusere energiforbruket og slutte med fossil oppvarming og nedkjøling av bygg.
• Oppdrag 4: Industrien må fase ut bruken av kull, olje og gass i sine prosesser.

Norge er i en heldig situasjon fordi vi allerede har fullført det første oppdraget. Dersom vi ser bort fra den fossile kraftproduksjonen som skjer på norsk sokkel, skjer det meste av norsk kraftproduksjon i dag ved hjelp av ren vannkraft.

Vi er også godt i gang med oppdrag nummer to. Vi har startet arbeidet med å elektrifisere personbilene, og har noen steder også kommet i gang med å gjøre bilfergene fossilfrie. Neste steg er å fase ut fossilt drivstoff fra tyngre kjøretøy som busser og lastebiler, større båter og skip og – kanskje det vanskeligste – fly.

Klimaprofessor Eystein Jansen ved Universitetet i Bergen skrev i en rapport i fjor at utslippene bør halveres innen 2030 om vi skal være i rute for å nå Paris-målene. Ser man verden som helhet er det ingen av de fire klimaoppdragene som er i nærheten av en slik ambisjon. Men kommer arbeidet først i gang – og ballen begynner å rulle – kan som sagt store ting skje på kort tid.

Jeg tror to utviklingstrekk vil bidra til å akselerere overgangen til nullutslippssamfunnet frem mot 2030: Klimaendring og klimapolitikk og ny teknologi.

Klimaendringer og klimapolitikk

Økt havstigning, redusert havisutbredelse, mindre snø på nordlige halvkule, økt forekomst av ekstreme nedbørshendelser, hyppigere hetebølger og surere hav er alle effekter som i dag kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer. Det meldes stadig om varmerekorder, både til lands og til havs. Som følge av at klimaendringene blir mer og mer tydelige, tror jeg at vi fremover vil få en langt mer bekymret offentlighet. Dette vil tvinge frem forsterket handling fra flere kanter.

For det første kan vi forvente en innstramming av klimapolitikken. Det viktigste elementet i Parisavtalen er ikke tiltakene som hvert enkelt land har meldt inn til nå, men at man har blitt enige om å møtes hvert femte år fremover for å stramme skruen enda litt til. Det er ikke rom for å svekke politikken. For Norges del vil også medlemskapet i EUs klimapolitikk gjøre det umulig for oss å «slippe unna» utslippsreduksjoner på hjemmebane. Nå blir vi tvunget til å rapportere jevnlig om progresjonen. Når vi ikke målene, vil vi bli møtt med sanksjoner.

Mer synlige klimaendringer i vanlige folks liv øker også sjansen for en mer hendelsesdrevet klimapolitikk. For eksempel kan man tenke seg at gjentatte tørke- eller flomepisoder tvinger politikere til å ta radikale og brå grep. I land som Kina og India kan vi også tenke at dårlig luftkvalitet – forårsaket av fossile kraftverk og utslippstung trafikk – har samme effekt.

Forsterket klimapolitikk er ikke forbeholdt nasjonalstatene. Byer og regioner er minst like viktige når utslippsfrie samfunn skal skapes. I USA ser vi nå at delstater strammer klimapolitikken ytterligere til som en reaksjon på Donald Trumps ordre om å oppheve en rekke viktige tiltak mot klimaendringer.

For det andre vil domstolene spille en viktigere rolle fremover. Når alvoret siger inn, dukker også spørsmål om ansvar opp. Hvem har skyld i problemene vi står oppi, hvem skal betale regningene, og gjør myndighetene nok? Internasjonalt er det en sterk økning i klimasøksmål. Vi har også fått et i Norge – hvor Greenpeace og Natur og Ungdom krever at regjeringen stopper 23. konsesjonsrunde. Det blir neppe det siste. Både stater, selskaper og personer i ansvarsposisjonen risikerer fremtidige klimasøksmål.

For det tredje vil klimaendringer og troen på strammere klimapolitikk få stadig flere investorer til å stille krav til selskaper om å spille på lag med klimaet. De siste årene har det vært spesielt fokus på kullinvesteringer. Kull er klimafiende nummer én – og er det første som vil ryke i overgangen til et lavutslippssamfunn. Da gjelder det for investorer å selge seg ut av kullselskaper som ikke vil endre seg før verdiene raser. Vår eget oljefond har aktivt søkt seg ut av kullselskaper.

Fremover vil investorer i stadig større grad også se på olje- og gasselskapers klimainnsats. Da vil Statoil, Shell og Exxon bli møtt med krav og forventninger fra bevisste aksjonærer om å vri porteføljen over i fornybar retning. Ignorerer de kravene, vil de mest seriøse investorene trekke seg ut.

Ny teknologi

Det foregår nå et grønt teknologiskifte som påvirker det første og andre klimaoppdraget. La oss starte med det som skjer i kraftsektoren.

Solrevolusjon

Solceller og vindturbiner stjeler stadig større markedsandeler. I Tyskland sto solcellestrøm for 7,4 prosent av landets samlede strømforbruk i 2016. Det høres kanskje ikke så mye ut, men ta med i betraktningen at andelen var ca. 2 prosent i 2010.

Kartet nedenfor viser andelen av fornybar energi i samlet strømproduksjon i flere land (2015-tall). I parentes vises andelen kun for sol og vind. (Se figur).

I Tyskland har prisene for solcellekraftverk i snitt falt med 13 prosent per år siden 2006. Prisfallet, kombinert med politisk bestemte støtteordninger, har gjort det attraktivt for husholdninger, bedrifter, bønder og kooperativ å installere solcellepaneler på taket.

Selv om fossil energi fortsatt dominerer elektrisitetsproduksjonen globalt, domineres den årlige kraftutbyggingen av fornybare kilder, i all hovedsak vind og sol.

En kritikk som ofte reises mot sol- og vindkraft er at dette ikke er pålitelige energikilder. For hva gjør man når vinden ikke blåser og solen ikke skinner? Svaret er at man ikke kan basere et kraftsystem utelukkende på sol og vind. Det vil også være behov for konvensjonelle kraftverk – iallfall i en overgangsfase. Men utviklingen går mot at de konvensjonelle kraftverkene går fra å være fast ansatt i kraftsystemet til å bli vikarer som tilkalles ved behov. På lengre sikt kan det godt være at batterilagring blir sol- og vindkraftens foretrukne partner. Det er iallfall det selskaper som Tesla satser på.

Sol og vind har også en systemendrende effekt som ikke må undervurderes – slik smarttelefonen har hatt innen telekom. Jeg tror ikke vi har sett hvor store endringer som kan komme. Men tenk over følgende:

• Mens et fossilt kraftverk må fyre med kull eller gass som har en pris, koster det ingenting å produsere strøm fra solen eller vinden når anlegget først er montert.
• Solceller kan integreres i biler, taksteiner, vinduer, busskur, lyktestolper og alle andre flater.
• Det tar flere år å planlegge og bygge et gasskraftverk. Det tar noen måneder å sette opp store solcelleparker.

Elbilrevolusjon

Vi går videre til transportsektoren – det andre klimaoppdraget. Den gode nyheten er at forbrenningsmotoren nå er truet.

Batterier har i senere tid sett samme positive kostnads- og teknologiutvikling som solceller og vindturbiner. Det merkes godt. Gikk man inn i en bilforretning for fem år tilbake var elbil-utvalget svært begrenset. Det fantes nesten ingen modeller å velge mellom, og rekkevidden var kort. I dag er situasjonen en helt annen. De fleste produsenter tilbyr nå egne elbiler, og rekkevidden er betraktelig bedre. En Nissan Leaf kjøpt i 2013 hadde en rekkevidde på 150 kilometer. En Opel Ampere kjøpt i 2017 har en rekkevidde på 500 kilometer. Det er ingen grunn til å tro at utviklingen stopper med dette.

Det norske storting har vedtatt at nybilsalget skal være fossilfritt i 2025. Jeg tror det vil skje lenge før, og ikke på grunn av Norge. Kina er i dag verdens største bilmarkedet og har også den mest ambisiøse elbilpolitikken. Veksten i elbilsalget var på 85 prosent i 2016. Også i India har myndighetene planer om å satse på elektriske biler – målet til transportministeren er 100 prosent elektrisk innen 2030. Og i London kjører det nå batteridrevne «black cabs» og røde dobbeltdekkere produsert av kinesiske BYD – verdens størst elbil-produsent.

For tyngre kjøretøy, sjøtransport og fly er elektrifisering ikke like lett å få til, men også her vil det skje store endringer frem mot 2030. Noen går foran:

• Ruter i Oslo har ambisjon om at hele bussparken skal være fossilfri i 2020.
• Skyss i Hordaland er i ferd med å bytte ut hele den fossile fergeflåten med hel- og hybridelektriske ferger. Utslippene vil da kuttes med 80–90 prosent.
• Avinor har lansert et program for testing av elektriske fly. I første omgang i Nord-Norge.

For tyngre kjøretøy er muligens hydrogen et mer egnet alternativ en elektrisitet. Biogass – for eksempel produsert av matavfall eller kloakk – kan være et annet. Eller kanskje får man et gjennombrudd for algebasert drivstoff?

Klimavennlig transport handler selvsagt om mer enn hva som befinner seg under panseret. Vi vet av verden vil telle langt flere mennesker i 2050 enn i dag. Alle kan ikke kjøre sin egen bil. Ved siden av å erstatte fossilt drivstoff må vi redusere transportbehovet. Byer og befolkningstette områder som i dag er bilbaserte, må få på plass smarte og ressurseffektive løsninger for mobilitet. Deleøkonomi er også en del av løsningen.

Teknologi versus fossil energi

For å forstå hvilke endringer vi har foran oss er det viktig å forstå forskjellen på solceller og batterier på den ene siden og olje, kull og gass på den andre. Det første er teknologi, det andre er råvarer. Den viktigste forskjellen er hastigheten. I den fossile økonomien er tiden fra nå og frem til 2030 en kort investeringssyklus, i teknologiverden er den en evighet.

Teknologier kan kobles til hverandre og få nye bruksområder. Solceller, elbiler, batterier og smarttelefoner er interessante hver for seg, men det er når disse systemene begynner å virke sammen at endringene for alvor slår til. Det er helt umulig å forutsi hva det vil føre med seg av systemendringer.

Utfordring til elevene

Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren har ikke vært høyere på 3–4 millioner år. Det har gitt oss en historisk rask temperaturøkning, og vi merker allerede konsekvensene av et endret klima. Problemene vil tilta om vi ikke gjør noe.

Jeg har i denne artikkelen operert med fire klimaoppdrag (fossilfri elektrisitet, fossilfri transport, fossilfrie bygg og fossilfri industri) og argumentert for at klimaendringer/klimapolitikk og ny teknologi vil akselerere overgangen til nullutslippssamfunnet. Ser man hvor raskt skifter har skjedd i andre bransjer før, er det ingen grunn til å tro at det samme ikke kan skje i energisektoren også.

Min oppfordring til deg som lærer er å la elevene jobbe med de fire klimaoppdragene. Det er først når det store uoversiktlige klimaproblemet splittes opp i konkrete oppgaver, at vi blir i stand til å vurdere om problemet kan løses i tide.

La elevene undersøke situasjonen der de selv bor:

• Hva er de fossile utslippskildene i kommunen?
• Har kommunen et mål som er i samsvar med klimaproblemets alvor?
• Hvilke planer har de lokale kraftselskapene, transportaktørene, de viktigste eiendomsforvalterne, bygg- og anleggsaktørene og industrien om å bli fossilfri?
• Er aktørene oppdatert på hvilke muligheter som finnes for å bli fossilfri – eller er det stor kunnskapsmangel?

Når man har samlet informasjon, kan man lage en liste over klimaoppdragets lavthengende frukter og de mer langsiktige løp, og hvem som må gjøre hva for at man skal komme i mål. Lykke til!