Om å snakke norskengelsk

På 1980-tallet utformet sosiolingvisten Braj Kachru modellen The concentric circles of English (Kachru, 1985), med den hensikt å illustrere hva slags rolle engelsk som språk spilte for ulike grupper av mennesker rundt om i verden (Figur 1).

I den innerste sirkelen plasserte Kachru land der engelsk er offisielt førstespråk og morsmål for de aller fleste, for eksempel England, USA og Australia. Disse landene, særlig England og USA, har bidratt med en språknorm for store deler av verden; de er såkalt norm-providing.

I den ytre sirkelen havnet land som har engelsk som offisielt andrespråk, ofte som følge av kolonialisme, for eksempel India, Nigeria og Singapore. I disse landene har engelsk over lengre tid blitt påvirket av ett eller flere lokale språk slik at det har utviklet seg forholdsvis gjenkjennbare og etablerte andrespråksengelsker, for eksempel indisk-engelsk og nigeriansk-engelsk. De har altså til en viss grad løsrevet seg fra normene fra den indre sirkelen og utviklet sine egne; de er norm-developing.

Utenfor begge disse sirklene plasserte Kachru landene der engelsk har status som fremmedspråk. Her finner vi Norge, sammen med blant andre Kina, Brasil, Russland og Spania – svært ulike land, men med det til felles at engelsk ikke er offisielt første- eller andrespråk. I disse landene undervises engelsk i skolen, og tradisjonelt har man sett til den indre sirkelen for å finne språknormer, spesielt når det gjelder uttale; disse landene har vært norm-dependent.

Imidlertid er det nå 35 år siden denne modellen så dagens lys, og de aller fleste språkvitere og engelskforskere (inkludert Kachru selv) er enige om at den er utdatert (Graddol, 2006). Kategoriene fungerer ikke lenger, fordi statusen til engelsk har utviklet seg og tøyer sirkelgrensene: Noen førstespråksengelsker (for eksempel britisk-engelsk og amerikansk-engelsk) blir tillagt mer verdi enn andre, mange andrespråksbrukere er mer engelskkyndige enn førstespråksbrukere, og mange fremmedspråksbrukere kan mer om språket og bruker det mer formålstjenlig enn både første- og andrespråksbrukere.

Dessuten er det flere land i den utvidede sirkelen som ikke lenger er fullt så norm-dependent. I Bedre Skole nr. 1-2016 presenterte Rindal forskning som viser at noen norske skoleelever vegrer seg for å bruke britisk-engelsk eller amerikansk-engelsk som uttalemodeller, fordi de ikke er briter eller amerikanere. En amerikansk eller britisk aksent skurrer rett og slett fordi norske elever er godt kjent med ulike engelsker og de assosiasjonene som følger med ulike aksenter, og britisk eller amerikansk passer ikke alltid inn i deres identitet.

Også mange lærere har sluttet å vurdere elevene sine opp mot britiske og amerikanske uttalemodeller og fokuserer isteden på flyt, forståelighet og trygghet i muntlig språkbruk. Og for de aller aller fleste er norskengelsk et ikke helt fremmed begrep når man snakker om uttale. Det er dette fenomenet denne artikkelen handler om.

Det er flere grunner til å rette oppmerksomheten mot norskengelsk og andre lands «lokale» varianter av engelsk. Identitetsspørsmålet er én grunn, en annen er at forskere har slått fast at det er tilnærmet umulig å oppnå å høres ut som en morsmålsbruker og at eksplisitt uttaleundervisning ikke kan eliminere fremmedspråksaksent (Derwing & Munro, 2005). En tredje grunn er at vi i dag trenger engelsk for å kunne kommunisere med mennesker rundt omkring i hele verden, og de fleste av disse har ikke engelsk som morsmål.

Språkforskeren Jennifer Jenkins påpeker at enkelte «signaturer» i noen morsmålsvarianter faktisk kan ha negativ effekt når det kommer til forståelse (Jenkins, 2000). For eksempel er det ikke alltid at en amerikansk uttale av /t/ gjør ordet «Italy» (med en flikk slik at det nesten høres ut som /ireli/) mer forståelig for andre enn amerikanere, ei heller britisk-engelsk utelatelse av /r/ i ord som «car» og «park». For ikke å snakke om uttalen i helt vanlige morsmålsengelsker som for eksempel britiske dialekter og sosiolekter. Disse morsmålsengelskene er for de aller fleste veldig vanskelige å forstå, spesielt hvis det prates fort eller om saker man ikke har greie på.

Læreplanen i engelsk definerer muntlige ferdigheter som det å kunne «vurdere og tilpasse uttrykksmåter til formål, mottaker og situasjon» (KD, 2006, 2013). Noen ganger, enten man hjelper spanske turister med å finne fram eller diskuterer listverk med polske håndverkerkollegaer, kan det rett og slett være fordelaktig å styre litt unna det indre morsmålsterritoriet.

Status versus sosial attraktivitet

I språkholdningsforskning er det vanlig å finne at normerte taleformer forbindes med høy status (Garrett, 2010). I engelsk tillegges de tradisjonelle uttalestandardene General American (GA) og Received Pronunciation (RP) høyere status enn mer lokale uttalevarianter eller sosiolekter. Det vil si at personer som bruker GA og RP blir oppfattet som blant annet høyt utdannede, profesjonelle, organiserte og pålitelige.

Personer som bruker mer lokale uttalevarianter, såkalte ikke-standarder, blir på sin side forbundet med mer sosial attraktivitet; de blir oppfattet som vennlige, karismatiske og varme – man ønsker heller å være venn med disse.

Dette mønsteret finner vi igjen i internasjonal sammenheng også blant personer som ikke har engelsk som sitt morsmål. Her tillegges også som regel GA og RP høyere status enn aksenter som har tydelige spor av et annet morsmål, for eksempel engelsk med tysk aksent eller spansk aksent. Derimot gir ikke slik aksentuert engelskuttale særlig utslag når det kommer til hvordan lyttere vurderer sosial attraktivitet; personer med fremmedspråks-aksentuert engelskuttale blir ofte oppfattet som like vennlige, karismatiske og varme som personer som snakker GA eller RP.

I Norge har forskning vist at norske ungdommer er svært bevisst på hvordan ulike måter å snakke engelsk på sier noe om hvem du er og din identitet (Rindal, 2013, 2016). Utover dette virker også nordmenn å være svært opptatt av hvordan engelskuttalen vår oppfattes av ikke-nordmenn. I en masteroppgave fra 2013 påpeker Christoffer Hordnes hvordan Twitter i etterkant av Thorbjørn Jaglands Nobel-taler var spekket med flaue nordmenn som uttrykte sin enorme misnøye med hans sterkt norsk-aksentuerte engelskuttale. De fleste utenlandske kommentatorer, derimot, kommenterte stort sett bare innholdet (Hordnes, 2013).

Dette får en til å spørre seg om nordmenn gjør sin egen aksent til en større sak enn det som er nødvendig. Hva om man høres norsk ut når man snakker engelsk? Blir vi forstått? Hva sier en slik norsk-engelsk uttale om oss?

Holdninger til norsk-engelsk

Det er disse spørsmålene som stilles i masterstudien til Ola Haukland (2016). Målet med studien var å kartlegge i hvilken grad norsk-aksentuert engelskuttale kan være et problem, enten det er i form av mer negative holdninger eller om det rett og slett kan være vanskelig å forstå.

For å finne ut av dette ble det utviklet en såkalt masketest. I en masketest lytter deltakere til opptak av ulike aksenter og evaluerer disse, uten at de vet at de faktisk lytter til de samme personene som endrer uttalen sin mellom opptakene. På denne måten kan man vise hvordan personer blir evaluert kun på bakgrunn av hvordan de snakker (Garrett, 2010).

I studien til Haukland ble det gjort lydopptak av to personer som gjorde fire aksenter hver: en morsmåls-lignende (RP) aksent, en svak norsk aksent, samt to versjoner av sterk aksent, der den ene hadde en typisk norsk-engelsk intonasjon og den andre var av mer «jaglandsk» karakter med mange klare norskfargede fonemer.

Det ble i tillegg brukt opptak av andre norske personer som brukte sin autentiske engelskuttale slik at man ikke skulle legge merke til at de samme stemmene kom flere ganger. Disse «ekstra» personene hadde også ulik grad av aksent. Alle lydopptakene ble kategorisert etter aksentstyrke av et ekspertpanel med lingvister, og for hvert klipp ble det foretatt en grundig analyse av fonemer og intonasjon.

Lydopptakene ble så lagt inn i en nettbasert spørreundersøkelse som ble besvart av 98 deltakere fra 27 forskjellige land. Deltakerne ble delt i tre grupper: nordmenn, morsmålsbrukere av engelsk, og ikke-morsmålsbrukere av engelsk fra hele verden utenom Skandinavia.

Deltakerne trodde de var med på en slags markedsundersøkelse for å vurdere ulike personer til en snakkende nettside for et herberge (hostel) i Oslo. I spørreundersøkelsen evaluerte de hvert opptak på en rekke skalaer: hvor forståelige de syntes personene som snakket var, hvor høyt utdannet de hørtes ut, hvor vennlige, varme, karismatiske, formelle, osv. Disse evalueringene ble så kategorisert inn i status og sosial attraktivitet, med forståelighet for seg. Tabell 1 presenterer kvalitetene som inngikk i kategoriene status og sosial attraktivitet, med den engelske originalen i parentes.

Tabell 1. Kvaliteter fra masketesten som inngikk i kategoriene status og sosial attraktivitet

Status	Sosial attraktivitet
profesjonell (professional)	morsom (humorous)
utdannet (educated)	munter (cheerful)
organisert (organized)	varm (warm)
pålitelig (trustworthy)	karismatisk (charismatic)
intelligent (intelligent)	vennlig (friendly)
selvsikker (confident)
bestemt (assertive)

Resultatene fra masketesten til Haukland (2016) viser at de norske deltakerne var mer negative til de norske aksentene enn de ikke-norske deltakerne når det gjaldt status. Figur 2 viser at jo sterkere norsk aksent, jo mindre utdannede, profesjonelle og selvsikre ble personene oppfattet. Denne sammenhengen mellom styrke på aksenten og oppfattet status gjaldt alle deltakergruppene, men sammenhengen var mye sterkere for de norske deltakerne; de ikke-norske deltakerne vurderte norsk-aksentuert uttale mer positivt.

Når det gjaldt sosial attraktivitet, ble alle aksenter oppfattet like positivt av alle deltakergrupper (se Figur 3). Norsk-aksentuert uttale ser altså ikke ut til å ha noen effekt på hvor vennlige, varme og karismatiske vi oppfattes.

De norske deltakerne vurderte også de norske aksentene som sterkere enn de ikke-norske deltakerne. Verken morsmålsbrukerne eller de andre ikke-norske deltakerne mente at en sterk norsk intonasjon betydde at personene hadde en sterk norsk aksent; kun de mer «jaglandske» aksentene med flere fonemiske avvik ble vurdert som en «sterk utenlandsk aksent» av de ikke-norske deltakerne. Det var også slik at selv de sterkeste norske aksentene som var representert i studien, ble oppfattet som fullt forståelige av samtlige deltakergrupper.

I tillegg til masketesten intervjuet Haukland (2016) en fokusgruppe bestående av fem unge mennesker fra Polen, Nederland, Frankrike og Canada. De hadde alle bodd i Norge en stund og var kjent med den norsk-engelske aksenten, og de ble bedt om å lytte til opptakene fra masketesten og snakke fritt rundt inntrykkene de fikk av stemmene på opptakene.

De positive vurderingene av forståelighet fra spørreundersøkelsen finner vi igjen i resultatene fra fokusgruppeintervjuene. I intervjuutdraget nedenfor forklarer deltakerne at den norsk-engelske aksenten er lett å forstå sammenlignet med både morsmålsaksenter og andre fremmedspråksaksenter. Vi gjengir intervjuutdraget på engelsk, som var det språket intervjuet ble holdt på.

Polen #2: actually for me the way Norwegians speak English was really good, was like, Swedish, Norwegian, was easier to understand than British people (…) back seven years ago. Now I divide Norwegian people into these, like, speaking like you now (refererer til Haukland som har en morsmålslignende GA-aksent), very good English, almost without any accent, and these that have the square Norwegian accent which sounds just funny, but I have no problems to understand them; it just sounds funny and a little bit like (…) you suffer the lack of the flow of the talk, that’s it (…)

Frankrike: ah, yes

Polen #2: (…) but not the understanding

Polen #1: yeah

Polen #2: the understanding is like (…) Indian accent is a problem, Chinese accent is a problem, sometimes Russian, but not Norwegian (…)Canada: mhm

Polen #2: no matter how strong Norwegian accent is, usually (…) as opposed to good English accent, they slow down and square the language (…)

Nederland: but I never had problems understanding Norwegians, like, I think it’s more tough to understand an Australian than Norwegians

Canada: I agree (ler)

Intervjudeltakerne forklarte at selv om den norskengelske aksenten kunne føre til forvirrende uttale av enkeltord her og der, hadde de aldri opplevd at uttalen hindret kommunikasjon:

Haukland: but you never had problems understanding people here?

Polen #1: no, but sometimes when they would say «beer», let’s say, they won’t say «beer», but «bear»

Haukland: did you ever, like, encounter any situations where you thought they referred to bear, the animal?

Polen #1: no, no

Polen #2: you have to look at the context (…)

Haukland: have you ever encountered any situations where you’ve had a hard time understanding a Norwegian?

Polen #1: hm, no. No. No. It was a little bit funny, but still I could understand, like, based on the context.

Å undervise uttale

En av årsakene som kan ha bidratt til at alle aksentene i masketesten ble oppfattet som forståelige, er språkstilen som ble brukt: Aksentene ble innspilt mens personene leste en tekst, noe som betyr at setningsstruktur og grammatiske former var standard og gjenkjennelige, og at personene snakket høyt, klart og sakte.

Dette er språkaspekter som påvirker forståelighet, og det er dermed slike språkaspekter som engelsklærere kan fokusere på i uttaleundervisningen sin, hvis målet er å fremme kommunikasjon. Det er viktig å skape et trygt miljø å snakke i, slik at elever tør å heve stemmen. I så fall vil det å rette på feil uttale av enkeltfonemer mest sannsynlig virke mot sin hensikt.

Ja, det stemmer at folk dømmer oss for måten vi snakker på. Men det gjelder uansett hvilken aksent vi har, og det er slett ikke alltid negativt. Når det gjelder norsk-engelsk uttale, er det nordmenn selv som er mest fordomsfulle. Det kan også virke som om vi blir ekstra fordomsfulle når begrepet «norskengelsk» brukes eksplisitt (jf. f.eks. Rindal, 2013; Risan, 2014).

Når vi undersøker holdninger til norsk-aksentuert engelsk uttale på en mer indirekte måte, for eksempel gjennom en masketest, er det ikke så ille likevel. Slike direkte og indirekte holdninger kan være et interessant tema i både engelsk- og norsktimer. Holdningene til de ikke-norske deltakerne i studien til Haukland (2016) indikerer at det er helt innafor å la elevene ha en norsk-engelsk aksent.

Imidlertid betyr dette slett ikke at man skal ignorere uttale helt i engelsktimene. Slik Rindal argumenterte for i artikkelen «Riktig engelsk» i Bedre Skole nr. 1-2016, vil ulike måter å snakke på egne seg til ulike situasjoner og ulike formål.

I vurderingssituasjoner kan det være vanskelig for en lærer å få rede på en elevs evne til å tilpasse sin engelskuttale til kontekst og samtalepartner. Verken vurderingssituasjoner eller helklassesamtaler reflekterer autentiske engelske interaksjoner. Men det er ingen umulig oppgave å høre på elevene og påpeke dersom det er ting ved uttalen som gjør dem vanskelige å forstå. Og omvendt: Hvis det for læreren er enkelt å forstå hva en elev sier på engelsk, vil det sannsynligvis være enkelt også i «den virkelige verden», selv om lærer og elev deler morsmål.

Det går også an å bruke oppgaver som involverer elevers bevissthet rundt egne kommunikasjonsstrategier til å vurdere kompetanse til å tilpasse muntlig språk: Be elevene forberede seg til tre forskjellige situasjoner hvor de bruker engelsk muntlig, for eksempel spanjolen som har gått seg vill, den polske håndverkerkollegaen, og deltakelse i et onlinespill, og be så eleven analysere sine egne strategier for muntlig språkbruk i disse situasjonene. Da får elevene også jobbet med å utvikle sin metaspråklige bevissthet.

Resultatene fra studien til Haukland viser at lærere i hvert fall ikke trenger å bekymre seg for at elevene deres ikke vil gjøre seg forstått selv om de har (mer eller mindre sterk) norsk aksent når de snakker engelsk. Det er heller ikke noen som vil like dem mindre om de snakker med norsk aksent; man blir ikke oppfattet som mindre vennlig eller varm selv om man har en tydelig norsk aksent.

Hvis elever ønsker å bli forbundet med høyere status kan de forsøke å sikte mot en morsmålslignende aksent, men dette vil for det meste ha en effekt på norske lyttere – og med dem trenger man jo ikke å snakke engelsk.