Tidspress gjør at engelsklærere velger enkle løsninger

Engelsk regnes som det tredje viktigste faget i grunnskolen, etter norsk og matematikk. Det gjenspeiles ikke i tiden og ressursene som brukes på elevenes leseferdigheter i faget, mener førsteamanuensis Rebecca Anne Charboneau Stuvland ved Universitetet i Stavanger (UiS).

På første trinn har elevene 20 minutter engelskundervisning i uken, senere på barnetrinnet får de to timer engelsk i uken.

– Mangel på tid i faget gjør at engelsklærere for eksempel tyr til enkle løsninger som at elevene leser høyt fra læreboken, sier Charboneau Stuvland som underviser i engelsk ved grunnskolelærerutdanningen ved UiS.

Dårlig tid til å lese

Nesten halvparten av de 370 lærerne over hele landet som besvarte spørreundersøkelsen Charboneau Stuvland sendte ut i forbindelse med sitt doktorgradsarbeid, opplyste om at mangel på tid påvirket undervisningen.

Lærerne syntes det var spesielt vanskelig å finne tid til individuell stillelesing.

Spørreundersøkelsen viste også at flertallet av lærerne baserte undervisningen utelukkende på læreboken. En tredjedel kombinerte læreboken med forskjellige andre tekster.

Bør kombinere undervisningen

Charboneau Stuvland mener det ligger et stort potensial i å kombinere læreboken med andre tekster.

– Det gir lærerne mulighet til å ta inn elementer fra ulike kilder i undervisningen. Dersom det blir undervist i denne metoden i lærerutdanningen, kan den ha stor betydning for hvordan engelsk som fremmedspråk blir undervist i fremtiden, sier hun.

I tillegg til spørreundersøkelsen besøkte Charboneau Stuvland fire skoler for å gjøre grundigere observasjoner. En av skolene baserte undervisningen utelukkende på læreboken. To brukte lærebok pluss såkalte lettlest-bøker. Den siste skolen brukte et australsk program kalt «Early Years Literacy Program» (EYLP).

Dette programmet er opprinnelig utviklet for morsmålsopplæring, men blir i Norge brukt i opplæring i fremmedspråk.

Bruker de samme ferdighetene

Mange av lærerne i undersøkelsen mente det var en sammenheng mellom elevenes leseferdigheter i norsk og i engelsk, men at det likevel ikke var noe systematisk samarbeid mellom dem.

I de fire skolene forskeren besøkte, ble det i liten grad oppmuntret til samarbeid om lesestrategier og leseforståelse over faggrensene.

– Uansett om det er snakk om å lese på norsk eller engelsk, er det de samme ferdighetene som innøves, slår Charboneau Stuvland fast.

– Dersom lærerne i fagene samarbeider, blir det enklere for elevene å se sammenhenger og overføre språklige verktøy fra det ene språket til det andre. Det vil opplæringen i begge språkene dra fordel av, påpeker hun.

Når lærere kan bruke verktøy fra ett fag i et annet, blir læringen mer effektiv. Det vil også åpne for å utforske andre deler av pensum med elevene, som for eksempel mer språk og språklæring.

– I dag blir engelskfaget altfor ofte redusert til et samfunnsfag om engelsktalende land, poengterer forskeren.

Ingen engelske bøker

Forskningen til Charboneau Stuvland viser at nesten halvparten av lærerne ikke hadde andre engelske bøker enn læreboken i klasserommet. En femtedel hadde heller ingen engelske bøker i skolebiblioteket.

Det finnes svært mye materiale som er aktuelt å bruke i engelskundervisning. Men Charboneau Stuvland oppdaget at mange av lærerne ikke visste nok om hvordan de kunne jobbe med ulike sjangre eller med tekster på ulike nivå. De visste heller ikke nok om lesing i ulike sammenhenger eller hvordan de kunne innarbeide lesestrategier i undervisningen.

– Lærerne hadde rett og slett ikke tid til å sette seg inn i dette i tillegg til oppgaven med å undervise, framholder forskeren.

Elever på ulike nivå

Lærerne i undersøkelsen var fullt klar over behovet for mer variert undervisningen, såkalt differensiert undervisning. Men den begrensede tiden kombinert med forskjellene i elevenes leseferdigheter gjorde det vanskelig å oppnå dette.

Skolene håndterte problemet med elevenes ulike nivå på forskjellige måter. Noen ga elevene materiale til å lese på egen hånd, andre ga dem forskjellige lekser.

Charboneau Stuvland fant større variasjon i form av lesemateriell, gruppearbeid og lærersamarbeid på skolen som brukte den australske EYLP-metoden enn de andre.

Variasjonene i elevenes faglige nivå gjorde også at mange lærere syntes det var vanskelig å planlegge undervisningen og finne passende aktiviteter og samhandlingstema.

– Lærerne må tørre å velge bort læreboken og bruke andre tekster når det er nødvendig, understreker Charboneau Stuvland.

Viktig med stillelesing

Læreren må alltid ha helt klart for seg hvorfor en tekst blir brukt.

Stillelesing viste seg å være lite brukt. Derimot ble det av og til brukt på skolene som var med i caseundersøkelsen, spesielt på EYLP-skolen, der stillelesing var jevnlig i bruk.

– Stillelesing har sterk støtte i lese- og språkforskning og bør derfor brukes mer, understreker Charboneau Stuvland.

Høytlesing mer vanlig

Ifølge svarene på spørreskjemaet var det vanlig at læreren leste høyt. Blant lærerne i caseundersøkelsen var slik høytlesing derimot ikke vanlig.

– Dette var overraskende siden det er tradisjon for at læreren leser høyt. I tillegg viser forskning at det er en metode som fungerer, kommenterer Charboneau Stuvland.

På skolene i caseundersøkelsen, og delvis også i skolene i spørreundersøkelsen, oversatte elevene tekster og leste høyt etter tur og i grupper.

– Dette var et overraskende funn siden høytlesing assosieres med mer tradisjonell undervisning. I de senere årene er det blitt stadig større bevissthet rundt kommunikasjonsaspektet i språkundervisning, kommenterer Charboneau Stuvland.

– Generelt er det slik at når en elev leser høyt, sitter resten av klassen passiv, i motsetning til for eksempel dersom undervisningen skjer i mindre grupper da elevene vanligvis er mer aktive, sier hun.

Tekst: Elin Nyberg

Denne saken er også publisert på forskning.no