Hva jenter må vite: Kristiane Skjerve, Sundhetslæren og jenters seksualitet

Kristiane Skjerves Sundhetslære for unge kvinder (1916) var en norsk lærebok i seksualopplysning skrevet spesielt for jenter. Boken vakte stor oppsikt i sin samtid, ble utgitt i en rekke opplag frem til 1925 og ble oversatt til alle nordiske språk. Anna Sethne, skolepionér og overlærer på Sagene skole, forsøkte å få den forkortede versjonen som hadde tittelen Helselære for piker (1927) godkjent som lærebok i seksualundervisning i skolen i 1933. Sethne mente det var en «vidunderlig bok» (Aasmoe 1982). Selv om departementet valgte den mer generelle Forplantningslæren (1933) skrevet av legen Otto Lous Mohr, ble likevel Helselære brukt som supplerende lærerhåndbok i skolen helt frem til 1953 og ble utgitt helt frem til 1961 (Telste 2005; Nesheim 1973).

Sundhetslære for unge kvinder var skrevet som et ideologisk bidrag og et pedagogisk verktøy på oppdrag av Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN), en sammenslutning stiftet i 1904 av alle norske kvinneorganisasjoner. Initiativet til boken kom fra kvinnerettighetspionéren Katti Anker Møller, styremedlem i NKN sammen med sentrale figurer som Gina Krog, Fredrikke M. Qvam, Betzy Kjeldsberg og Karen Grude Koht (Mohr 1968). Utgivelsen skulle formidle både et moralsk og etisk syn organisasjonen kunne stå inne for, samtidig som den skulle være tuftet på vitenskap og moderne hygiene. Et vesentlig brudd med opplysningsbøkenes tradisjon var at Skjerve tilbød leserne et fullt og helhetlig medisinsk bilde av det stoffet som var tilslørt og tilbakeholdt både i kristenmoralske og mer populærmedisinske tekster. Foreldrene fikk gjerne vite at jenters uvitenhet om seksualitet garanterte bluferdighet og dermed deres seksuelle uskyld. I innledningen i Sundhetslære understreker derimot Skjerve: «Uskyldighet er ikke det samme som uvidenhet. Den uvidende er ikke alltid uskyldig, og den uskyldige er ofte den som ved mest. Uskyldigheden kan ikke bevare, men uvidenheden kan ødelegge» (Skjerve 1916: 2). Sundhetslære utkom to år før engelske Marie Stopes, pionér i kvinnespørsmål, prevensjon og seksualopplysning, adresserte det samme problemet i sin Married Love (1918), som ble en sensasjon i hele Europa (på dansk 1921). Hun hevdet unge jenter sjelden fikk lære mer om sin seksualitet enn at den var nedrig og skammelig, og at de fleste detaljer ble holdt skjult for dem av foreldre og lærere (Stopes 1918: 38).

Artikkelen vil svare på spørsmålet om hvorfor Skjerves bok fikk en slik mottakelse og utbredelse, og hevder at den kombinerte tre aktuelle samfunnstendenser eller ideologier som alle representerte brudd med tradisjonelle oppfatninger om jentenes uvitenhet og uskyldighet: Kvinnebevegelsen, som ønsket at kunnskapen om kvinnelig biologi og reproduksjon skulle tjene kvinnens sosiale frigjøring; fagmedisinen, som ønsket kunnskap om seksualitet skulle være objektiv biologisk, samfunnsgagnlig og fri fra tradisjonell moralisering; og pedagogikken, som så ungdoms samfunnsdannelse som sitt ansvar og ønsket å drive en ansvarlig seksualundervisning i skolen som kompenserte for det ungdom ikke fikk lære hjemme.

Ved utgivelsestidspunktet eksisterte det allerede en rekke bøker med tilsvarende titler for og om ungdom. Som påpekt av blant andre Foucault (1995) hadde seksualitet vært tema i en «eksplosjon» av tekster gjennom hele det foregående århundret. I Norge var dette merkbart i den store mengden utgivelser om samliv, helse, oppdragelse og moral av både oversatte og norske forfattere. De hadde titler som Menneskets fysiske liv, Selvbevaringen, Om den sexuele sundhedspleie eller Vore Sønner og Døttres sædelige Opdragelse. Foucault understreker at om det var strenge skranker for tale om seksualitet, var temaet langt fra undertrykket og fortiet, det var snarere gjort til et vitenskapelig objekt.

Artikkelen vil først plassere boken og forfatteren i en historisk, vitenskapelig og kulturell kontekst, og diskutere hvilken rolle norsk kvinnebevegelse hadde for utgivelsen og hvordan den ble mottatt. Deretter vil den vise hvordan boken brøt med sin tids forventninger til sjanger og målgruppe, både gjennom hvordan den plasserte seg i spørsmål om kjønnenes naturlige seksualitet, forholdet i ekteskapet og omtalen av leserens sosiale posisjon. Dette var brennbare spørsmål, så Sundhetslæren utkom i et bokmarked og i et debattklima med tilsynelatende sterkt motstridende idéer og meninger om kjønnslivet, både ungdommens og voksnes. Hvilke var så de dominerende perspektivene i tiden før 1916?

Diskurser om seksualitet

I tiden rundt århundreskiftet kom diskurser om seksualitet til uttrykk i populærmedisinske bøker, foredrag og annen opplysende litteratur(1). Slike tekster hadde forskjellige ideologiske og etiske forankringer. De var ulike i sin oppfatning av hva seksualitetens funksjon var, men prinsipielt enige i å skjerme barn og ungdom fra å få vite for mye om den for tidlig.

Lærere og pedagoger var påvirket av fysiologi, psykologi og av tankene til filosofen Herbert Spencer, pedagogisk og feministisk tenker Ellen Key og naturvitenskapsmannen Charles Darwin. Pedagogiske tekster betraktet ungdoms pubertet og seksualitet som en naturlig menneskelig drift som måtte utspilles og håndteres innenfor en karakterdannende oppdragelses trygge rammer. Pedagogenes doble oppdrag var å hjelpe barn og unge å bli moralsk velfungerende samfunnsmedlemmer samtidig som man ikke straffet eller tuktet dem for naturlig kjønnsmodning eller fortiet temaet i hjemmene. Dette preget tekster skrevet av lærere og lærerutdannere, som Andreas Feragens Hjem og Skole (1875), Matias Skards Hvad vi bør sige til vore børn om kjønslivet: et ord til forældre og lærere (1898) og Aksel Arstals Kysk Ungdom (1906).

Sosialhygieniske tekster hadde imidlertid en helt spesiell faglig og politisk autoritet og troverdighet fordi de fremmet en medisinsk og vitenskapelig forståelse av seksualitet. Begrepet sosialhygiene opptod rundt 1880 (Schiøtz 1937) og var ifølge Hellesnes (1992) et utvidet, offentlig og vitenskapelig folkehelsebegrep bygget på medisinens og naturvitenskapens fremskritt i det 19. århundre. Etter kampen mot de store smittesykdommene (spedalskhet, tuberkulose, kolera, kjønnssykdommer og difteri) fulgte et sterkt økende fokus på folkeopplysning om renslighet, som man antok forårsaket eller spredte mange sykdommer. Man ville oppdra befolkningen både kroppslig, sosialt og moralsk for å forbedre folkehelse og levekår (Schmidt og Kristensen 1986), og Eilert Sundts Om renlighedsstellet i Norge (1886) sprang ut av ønsket om å kartlegge hvordan dette var fatt hos folk flest.

Sosialhygienisk diskurs om seksualitet ble formidlet til familier og foreldre gjennom artikler i tidsskrifter (som Sundhedsbladet og Urd), og populærmedisinske bøker som solgte i betydelige opplag. Eksempler på dette er lege og direktør for Rikshospitalet Mathias Greves(2) bøker Mor og barn (1900), Helse og helsebot (1903) og Veileder i sundhet og sygdom (1904), legen Seved Ribbings Om den sexuelle Hygiene og nogle af dens ethiske Konsekvenser (1889) og legefruen Julia Sucksdorffs Sundhed og velvære (1913). I disse tekstene ble seksualiteten forstått kun som en biologisk funksjon for menneskehetens overlevelse. Meningen eller hensikten med kjønnslivet var å sikre samfunnets og nasjonens sunnhet. I motsetning til kristen og til en viss grad pedagogisk diskurs var Guds vilje eller kristen seksualmoral sjelden nevnt.

På tvers av disse diskursene, hos både sekulære og kristne skribenter, var det en utbredt oppfatning at den mannlige seksualiteten var sterk og instinktiv, mens den kvinnelige var innadvendt, svak og avhengig av et dypt emosjonelt bånd. Mange mente derfor det var både vanskelig og unaturlig å stille samme seksualmoralske krav til menn som til kvinner, slik sedelighetsforkjemperne ville (Thormodsæter 1895). Filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad skrev i Luthersk Ugeskrift i 1886 at «Guds og Naturens Orden» hadde tildelt kjønnene forskjellige typer seksualitet, og hvis kvinner fikk vite at de var like mennene, kunne det føre til at kvinner ville bli så promiskuøse som noen menn var (Bredsdorff 1974: 61). Selv hos sexologiens pionérer, som Havelock Ellis (1903) og Richard von Krafft-Ebing (1886), ble den tradisjonelle modellen for kjønnenes seksualitet forklart biologisk, og ikke bare etisk. Ellis (1903) mente at kvinners blyghet var utviklet fra urtidskvinnens fysiske eller passive motstand mot urtidsmannens framstøt, og at den var naturens måte å sørge for at de mest pågående mennenes egenskaper og kvaliteter ble videreført i slekten, altså at seksuell aggresjon var en genetisk utvelgelsesmekanisme.

Det var få motstemmer blant legene, og Elizabeth Blackwell (1821-1910) var i sterkt mindretall i internasjonal medisin da hun mente den kvinnelige kjønnsdriften var like sterk som mannens, men mindre drevet av appetitt, blant annet fordi det kvinnelige reproduksjonsapparat var mye mer komplisert (Jackson 2012). De fleste medisinere mente imidlertid at seksuelt begjær hos unge jenter var et avvik. Kristian Brandt selv skrev at jenter kun «undtagelsesvis» hadde en kjønnsdrift (Arstal 1902: 13), og naturlegen Ole Olvik mente en kvinne som hadde like sterke lyster som menn var en «falden kvinde, en moralsk degenereret eller en drikfældig». Idealkvinnen «søker ikke, men lar sig søkes», og hennes kyske skamfølelse var en forsikring for ekteskapelig lykke, hevdet han (Olvik 1913: 13). Nevrologen Auguste Forel mente kvinnen var mindre opptatt av samleiet enn av livet som fulgte etter, altså at lengselen mot familieliv var sterkere enn lengsel etter seksuell tilfreldsstillelse (Forel 1913: 104).

Fortielse i hjemmet, fortielse på skolen

De ideelle frivillige organisasjonene som arbeidet for samfunnsvelferd og sunnhet innenfor sedelighets-, arbeider- og kvinnebevegelsen, betraktet seksualitet og alkohol som sammenknyttede faktorer bak samfunnsproblemer som prostitusjon, kjønnssykdommer eller overgrep. For å forebygge dette på individ- og samfunnsnivå, ønsket sosialhygieniske forfattere å nå ut til grupper med ansvar for ungdom; foreldre og lærere. Kvinnebevegelsens fokus i dette var å opplyse kvinnene i familien, husmødrene og døtrene, for å bedre deres samfunnsposisjon og sikre deres sunnhet og livskår. I dette opplysningsarbeidet ble likevel seksualopplysning en salderingspost fordi sosialhygieniske tekster la mer vekt på jentenes beskyttelse fra enn på forberedelse til et voksent seksualliv.

Tross forskjellige perspektiv hadde både kristne, pedagogiske og medisinske bøker om seksualitet til felles at de anbefalte foreldrene en bevisst obskurantisme, spesielt overfor ungdom. Det var ikke bare unødvendig, men direkte skadelig hvis barn og ungdom fikk vite mye om kjønnslivet. Seksualitetens biologiske og moralske hensikt var teleologisk, altså at den lå i fremtidig ekteskap. Den skulle «slumre» til man giftet seg, derfor var det ingen grunn til å snakke om kjønnsdriften noe særlig før da: «Søg ikke at borttage sløret, som tildækker naturens mange hemmeligheder; naar og om du etter Guds velbehagelige vilje træder sund og lykkelig ind i Ægtestanden, da vil du være saa glad … at du ikke med vanhellig haand løftede sløret» het det i en konfirmantbok (Bernhoft 1879: 201). Legen Edvard Bull brukte nesten samme metafor i 1904 da han skrev at uanstendig grovt snakk overfor barn i puberteten ville «sønderrive i utide det fine silkespind, i hvilket kjærlighedens kommende sommerfugl skulde udvikle sig i beskyttet ro» (Arstal 1902: 204). Fullstendig eller delvis uvitenhet ble altså sett på som en beskyttelse, en garanti for bluferdighet og derfor et vern mot seksualitetens skadevirkninger. Foreldrene var redde for at barna begynte å utforske sin egen eller andres kropp for tidlig. Den usikre balansegangen i kommunikasjonen med barna gjorde seksualiteten til et «ubehagelig ambivalent epistemologisk felt», som Carter (2001) kaller det, altså at det var farlig med kunnskap, men også farlig med uvitenhet.

Den tilsynelatende unnvikenheten kan tolkes som et forsøk på å bevare barndommens uskyld så lenge som mulig, siden kunnskapen om seksualiteten markerte starten på voksenlivet (Bailey 2015). Foreldrene var enige i at prostitusjon, kjønnssykdommer og generell usedelighet gjorde det tvingende nødvendig å opplyse barn og ungdom, men ikke så tidlig og detaljert som enkelte medisinske og pedagogiske eksperter ønsket seg. Skolefolk mente foreldrene ikke klarte denne oppgaven, og hadde diskutert siden 1880-tallet om temaet skulle undervises i skolen, for eksempel på det nordiske skolemøtet i 1886 (Anderssen, Christiansen og Gjør 1886). Debatten om samfunnshygiene, seksualmoral og sedelighet eksploderte i aviser, foredrag og litteratur. Mange mente at fornuftig og grundig seksualhygienisk undervisning var skolens samfunnsansvar (Bredsdorff 1974), men uenigheten var stor. Skoleinspektøren Johannes Beer skrev i 1890 «At kræve af skolen som en almindelig fordring, at den skal gaa ind paa kjønsforholdene, er ikke tilraadelig. Det faar blive hjemmenes sag» (Beer 1890). I sitt foredrag Vore børns sedelige opdragelse sier Ågot Gjems Selmer (1902) det samme. I den grad temaet hadde noe i skolen å gjøre, gikk det under religionsundervisningens behandling av det sjette bud, «Du skal ikke drive hor».

Selv om Landsskoleloven av 1889 innførte «sunnhetslære» (anatomi og fysiologi) som en del av naturfaget, var kjønnsorganer eller forplantning konsekvent utelatt fra lærebøkene, som Amalia Hansens Lærebog i Sundhedslære (1890), A. Utnes Sundhedslære, Halfdan Hopstocks Lærebog i menneskets anatomi, fysiologi og sundhedslære (1902) og Idar Handagards Mannalikamen og helsa (1907). Frilynte lærere som skolebestyrerinne Henriette Wulfsberg fra Drammen, som ønsket å undervise jenter om seksualitet, hadde ikke annet til rådighet enn plansjer og en generell naturhistoriebok (Andersen et al. 1886: 198). Hvis menneskelig forplantning ble nevnt i undervisningen, kom den helt til slutt etter plantenes og dyrenes, så avstanden til elevenes virkelighet ble stor. De få forsøkene på det motsatte, som seminarielærerne Ole Thommessen Klykken og Mathias Skards to små bøker beregnet på foreldre (Skard 1898; Klykken 1898), vakte offentlig forargelse og debatt siden de anbefalte at man snakket tidlig og konkret med barna om forplantning og kjønnsorganer. Ansvarsfordelingen mellom hjem og skole var fremdeles uavklart ved århundreskiftet (Nesheim 1973). Pedagogen Aksel Arstal var skuffet både over foreldrenes og lærernes berøringsangst overfor temaet: I sunnhetslæren på skolen fremstilles usedelighet som bare alkoholmisbruk, og sinnsykdom omtales uten at onani blir nevnt som en årsaksfaktor, skriver han (Arstal 1906).

Jenter ble spesielt skjermet for seksualitet som tema fordi de ideelt sett hadde en kjønnsdrift som var mer psykologisk og sjelelig enn kroppslig. I den populære oppdragelsesboken Forældre og Børn (Arstal 1902: 211) skrev Ragna Nielsen at de fleste unge jenter hadde erotiske drømmer i puberteten, noen «barnslige, fine og uskyldige», mens andre kunne være «saa raa, at de vilde forfærde» – alt ettersom hvilke forhold piken hadde vokst opp under. Antakelsen var at en oppvekst i fattigdom førte til en mer utagerende seksualitet, så det borgerlige idealet var dermed de «fine og uskyldige» erotiske svermeriene. Naturmedisineren Ole Olvik skrev i 1913 at den mor som «pleier [bluferdigheten og skamfølelsen] hos sine døtre, vakter paa forhaand over deres og deres fremtidige mænds lykke» (Olvik 1913: 14). Olvik forsvarte ikke bare fortielsen overfor jenter, men hevder også at den var en garanti for et velfungerende ekteskap.

Rundt århundreskiftet hadde ungdom altså mange kilder til moralsk belæring, men få kilder til konkret opplysning om sin egen kropp, kjønnsmodning eller forplantning. Dette rammet i særlig grad jentene, som både var de som fikk vite minst, som ble underlagt de strengeste kravene om dydighet og bluferdighet og som måtte bære de konkrete følgene av seksuelle handlinger, alt fra moralsk fordømmelse til ansvaret for et eventuelt uønsket barn. I tillegg formidlet stoff om seksualitet gjerne et beskyttet, borgerlig husmorideal, noe som gjorde at jenter fra arbeiderklassen hadde få kilder tilgjengelig de kjente seg igjen i, og stod alene med de fysiske og sosiale konsekvenser det fikk.

Kvinnebevegelsen ønsket å øke kunnskapen blant jenter – på vitenskapelig grunnlag

For den norske kvinnebevegelsen var denne forskjellsbehandlingen del av et større bilde der jenter og unge kvinner alltid kom dårlig ut (Agerholt 1973). Kunnskapsmangelen førte på individnivå til personlige tragedier og opprettholdt strukturell diskriminering på samfunnsnivå. Derfor var en bevisst oppdragelse av jenter til selvstendighet avgjørende, slik Ragna Nielsen sa i en tale i 1891.

Kvinnesakspionér og styremedlem i NKN Katti Anker Møller (1868-1945) var spesielt opptatt av at unge kvinner selv måtte ha myndighet over om og når de fikk barn. Hun hadde kjempet for retten til abort, prevensjon og ikke minst retten til kunnskapen om det siden sin første artikkel i «Nylænde» i 1901 (Stenhamar 1928). I foredraget «Moderskapets frigjørelse» som ble holdt i Christiania Stemmerettsforening i 1915(3), sa hun at fordi unge jenter visste lite eller ingenting om forplantning, kjønnssykdommer og graviditet var de hjelpeløse i å forhindre og håndtere det. De ble forventet å være avholdende før ekteskapet, men hadde få forutsetninger for å forstå hvordan. Antakelsen var at uvitenhet sikret bluferdighet, og bluferdighet sikret renhet, slik Olvik (1913) fremholdt.

På 1880-tallet kom ca. 86% av de prostituerte i Kristiania fra arbeiderklassen, som i sin tur utgjorde 62% av byens befolkning. 75% av prostituerte kvinner kom fra familieforhold med store sosiale og økonomiske problemer. Denne situasjonen førte også til stor risiko for barna kvinnene fødte. Rapportene fra politilegens protokoller for de siste tiår av det 19. århundre vitnet om hyppige aborter og barnefødsler blant prostituerte, og at godt over halvparten av disse barna døde (Gotaas 1980).

Sedelighetsopplysning var derfor svært viktig for arbeider- og kvinnebevegelsene, men den tok tradisjonelt stort sett form av sterke anbefalinger om seksuell avholdenhet for begge kjønn. Mange i NKN var dermed motstandere av Møllers engasjement for mødresaken, prevensjon og abort. Man mente det ikke tjente kvinnekampen å berøre slike kontroversielle temaer (Blom og Hagemann 1982: 141). Møller hevdet oppfordringer til avholdenhet og utsatt debut ikke var nok, og anbefalte en verdinøytral og praktisk kunnskap, forankret i sosialhygienen og direkte rettet mot unge kvinner. Kvinnebevegelsen måtte tilby jentene nøyaktig medisinsk kunnskap, ikke beskytte dem mot den.

En ny lærebok – politisk, medisinsk og pedagogisk

Hun gjorde altså et radikalt grep da hun på landsmøtet i NKN 5. juni 1910 i Stavanger foreslo på vegne av det lokale kvinnerådet i Torsnes ved Fredrikstad en manuskonkurranse til en ny og grundig lærebok i seksualkunnskap for unge jenter. Møller ønsket at den skulle myndiggjøre og forberede dem gjennom åpen, fordomsfri og objektiv kunnskap om deres egen kropp, «hjælpe dem til at skaffe dem selv mer frimodighed og myndighed til at komme frem med sine egne krav og behov». Det hadde lenge vært vanlig, sa hun, at kvinner ikke burde vite noe om kjønnslivet, men «ingen skam må lenger føles overfor det naturlige» (Møller 1910: 8).

Tittelen skulle være «Sundhetslære for unge kvinder. Haandbog til oplysning og veiledning for mødre og lærerinder i hjem og skole», og da konkurransen ble lansert i 1912, vitnet juryens sammensetning om en politisk-vitenskapelig allianse mellom NKN og sosialhygienen: Medisinprofessor Kristian Brandt, legene Johanne Feilberg og Marie Kjølseth, Nico Hambro, Gina Krog, overlærer Halfdan Raabe og Katti Anker Møller selv.

Av tre innkomne forslag tildelte komitéen i et møte 10. juni 1914 enstemmig førstepremien på 500 kroner til pedagogen Kristiane Skjerve (1876—1950) fra Østre Gausdal, som på dette tidspunktet hadde emigrert til USA. Kristian Brandt mente Skjerves manus viste en «sjelden fremstillingsevne, røbede en gjennomgaaende forstaaelse af at skjelne mellom væsentlig og uvæsentlig, var baaret af en ethisk grundtone» og at det var et lite «pedagogisk mesterværk» (Brandt 1916: 3). Første utkast hadde vært både skjemmet av «kvaksalver- og kjærringraad» og litt for preget av «godkjøbs-amerikansk sosialpolitisk snak», men etter redigering og beskjæring var det blitt en god sunnhetslærebok for unge jenter om «hvad de bør og skal vide».

Sundhetslære for unge kvinder kom i handelen februar 1916, med en lav pris for å sikre størst mulig utbredelse. På grunn av at både Møllers opplysningsvirksomhet og det kontroversielle innholdet i boka allerede hadde skapt bekymringer innad i NKN, viser de første anmeldelsene en viss lettelse over at Skjerve hadde klart å veie klarhet og nøyaktighet opp mot tekkelige og romantiske omskrivinger, der så mye annen litteratur for jenter valgte det siste. I Indtrøndelagen 16.2.1916 ble boken rost for balansen mellom «taktfuldhed og finhed» og sentimentalitet. Karen Grude Koht skrev i Norske Intelligenssedler 4. 2 1916 at den var preget av et «sundt, etisk livssyn», var «uden spor av nogenslags sentimentalitet» og behandler de ømtålige emnene på en «kjølig, rolig maate». Den ble også rost i tidsskriftene Norges Kvinder og Nylænde for sin «varmhjertede forståelse» og håndfaste oppgjør med den tradisjonelle obskurantismen:

Disse ord vil ganske vist underskrives av hver den som læser boken. Det vil si, hver den som ikke hylder de gamle principper: at alt som angaar det kvindelige legeme og dets funktioner længst mulig skal holdes skjult for kvinderne selv.
Nylænde, nr. 5 1916, 30. årgang

Selv om de delvis var skrevet av medlemmer av NKNs styre eller vurderingskomitéen, antyder disse omtalene at Skjerve hadde greid det NKN var ute etter: Objektiv og praktisk kunnskap med medisinsk saklighet, formidlet med en usentimental pedagogikk uten en romantiserende tilsløring av kjensgjerninger, men også uten vulgaritet.

Ny åpenhet om vanskelige temaer

Hva skrev Skjerve om å snakke med jenter om seksualitet, og hvor langt skulle samtalen strekke seg? I en tid hvor mange foreldre ikke snakket med ungdom om slike ting og litteraturen kun tilbød advarsler, var detaljeringsnivået og den konkrete anatomien i Sundhetslæren uvanlig. Skisser og diagrammer over kjønnsorganer hadde aldri før blitt gjengitt i opplysningsbøker beregnet på ungdom, og overhodet ikke for jenter. Tidligere samlivs- og oppdragelseslitteratur hadde fokusert på kvinnelige dyder som omsorgsevne og trofasthet (Blom 1979), og lagt det tradisjonelle «slør av bluferdighet» over hvordan kroppen så ut eller fungerte. Skolens sunnhetslærebøker unnlot helt konsekvent å omtale kjønnsorganene eller forplantning, så formuleringer som «Saasnart sæden er uttømt i vagina […] begynner spermatozoerne sin vandring» var derfor uvanlige (Skjerve 1916: 22).

Selv om Skjerve også satte grenser for hva ungdom burde kjenne til og mente det forpliktende ekteskapet var seksualitetens beste ramme, skulle man lære om den lenge før. Samtalen om kjønnet burde løftes «fra det vulgære til et rent og naturlig standpunkt». Forplantningen skulle presenteres usjenert, naturlig, fri for falsk bluferdighet og «overdreven høitidelighed», etter mønster fra hygienisk og medisinsk litteratur, som ville riste av seg den kristne diskursens høystemte språk og moralske problematiseringer.

Kunnskapen skulle fremstilles «naturlig og liketil, uten opstylteri», på en saklig måte, og med «finhet og takt». Man skulle ikke legge vekt på at de unge er «kjønsvæsener», men de skal forstå at reproduksjon bare er en del av «naturens store husholdning» (Skjerve 1916: 4). Derfor skulle undervisningen gå fra enkle organismers forplantning til de mer avanserte. Dette var allerede en vanlig didaktikk i hygienisk undervisning om seksualitet (brukt av Skard 1898 og Klykken 1898), som også Møller (1915) ønsket seg. Gjennom en gradvis menneskeliggjøring av stoffet venner barna seg til å høre om kropp og kjønn uten å bli sjenert, fordi mennesket da forstås som et biologisk vesen på toppen av pyramiden over andre biologiske vesener, og seksualdriften som én av flere menneskelige drivkrefter på linje med aggresjon. En sunn karakterutvikling hos unge betyr å klare å beherske begge, for evnen til selvbeherskelse bestemmer hele vår personlighet, skrev en lege i 1906 (Claussen 1906: 27).

Tekniske beskrivelser av seksuell fysiologi ble pedagogisk aktualisert og levendegjort ved at Skjerve knytter dem til det Bente Rosenbeck kaller de «biososiale begivenhetene» i jenters liv, det som gjorde deres ungdomstid og situasjon unik: Pubertet, menstruasjon, seksuell debut, svangerskap og fødsel: Biologiske begivenheter som skjer i en bestemt alder og som har en sosial signaleffekt, de viser at et barn har blitt ungdom, en ungdom har blitt voksen eller at kvinnen har blitt mor – i skjæringspunktet mellom det sosiale og det biologiske (Rosenbeck 1986: 45). Svangerskap og barsel ble også omtalt i en form som tidligere hadde vært forbeholdt fødselslegenes håndbøker (Blom 1988), og Skjerve brukte Kristian Brandts Lærebog i fødselshjelp som kilde. Tross Brandts opprinnelige kritikk av «kjerringråd», gjenga Skjerve også skikker og tanker fra allmuens fødselspleie. For eksempel skriver hun at den gravides sinnsstemning kan påvirke barnets senere sjeleliv og at moren bør derfor holde humøret oppe. Dette er forklaringer kjent fra 1800-tallets psykiatri, der «skræk» hos moren under svangerskapet var en mulig årsak til sinnslidelse eller idioti hos barnet (Dahl 1859). Konflikter mellom legenes råd og folkelig praksis hos jordmødrene var vanlig (Alver et al., 2013), men ved å trekke på Brandts bok forsøkte Skjerve å forene allmennkunnskapen og fagkunnskapen.

Å lære unge jenter om barsel og spedbarnsstell kunne tolkes som en aksept av at de var seksuelt aktive. Dette var en av innvendingene fra NKN (Blom og Hagemann 1982), og senere ble Mødrehygienekontorenes prevensjonsopplysning kritisert for det samme (Nordberg 2013). Desto mer kontroversielt var det at Skjerve anbefalte at samtalen med jentene, «den seksuelle pædagogik», skulle formidle at seksualitet kunne være en kilde til sjelelig og legemlig tilfredstillelse og glede, «uten skade for den enkeltes sundhet eller for samfundets og slegtens vel» (Skjerve 1916: 108).

Skjerve tok ikke bare opp seksualitetens naturlige og positive manifestasjoner, men også prostitusjonen og dens ringvirkninger, et tema som oftest ble forbigått med overflatiske advarsler i litteratur for ungdom. Hun mente jenter skulle kjenne til at kjønnsykdommer kunne bli spredt av menn som gikk til prostituerte. På samme måte som Møller (1915) sa kvinner kunne bli tvunget inn i ekteskap, skriver Skjerve at det finnes en «hvit slavehandel» der jenter som ble smittet av sin ektemann ble uskyldige ofre for en feilslått taushet om prostitusjonsproblemet, og at tausheten indirekte ødela deres liv. Selv om kristendommens renhetsideal i teorien var godt, tilbød kristendommen i praksis kun forbud, fortielse og formaninger om avholdenhet, ikke forståelse eller lindring for kvinnenes reelle problemer i slike situasjoner (Skjerve 1916: 105). Ekteskapet ble ofte fremstilt som målet og løsningen.

I tråd med idealer fra progressiv pedagogikk satte Skjerve sin lit til full åpenhet om samfunnsproblemer snarere enn skjerming fra dem. Hvis unge kvinner så «tilbunds i elendigheden, og fik overblik over sammenhængen mellom aarsag og virkning, ville de være kommet langt paa vei til at finde bodemidlet» (1916: 104). Selv om kvinne- og sedelighetsorganisasjonene hadde kjempet mot den legaliserte prostitusjonen siden 1880-tallet (Agerholt 1973), antok man at de som skulle advares mot den var guttene, ikke jenter. I Kristiania hadde den vært «reglementert» eller kontrollert av politiet fra 1840–1888. I likhet med sedelighetsorganisasjonene mente Skjerve ordningen eksisterte mer for å beskytte mennene mot kjønnssykdommer enn for å beskytte de prostituerte selv (1916: 104). De hadde blitt ansett som en uforbederlig underklasse resten av samfunnet måtte beskyttes mot, mens man nå ble mer og mer klar over at de fattige unge jentene som endte som prostituerte trengte beskyttelse, og ikke fordømmelse.

Som vi ser var Skjerve dristig i didaktikk og innhold, men måtte likevel ta hensyn til etablerte forestillinger, blant annet om seksualitetens biologiske natur. Utfordringen ble da å forene idealet om likeverd mellom kjønnene med troen på forskjellene mellom dem.

Tradisjonelle modeller av mannlig og kvinnelig seksualitet

Selv om både sedelighetsbevegelsen og kvinnebevegelsen var kritiske til den tradisjonelle oppfatningen om at mannens seksualitet «fra naturens side» var utadrettet og eksplosiv, var Skjerve mer moderat i dette spørsmålet. Møller og Skjerve godtok delvis teorien om at kjønnenes seksualitet var naturgitt (Skjerve skulle senere skrive at mannen var «av instinkt polygam», Skjerve 1925: 28), og Møller advarte jentene pragmatisk i Moderskapets frigjørelse:

Hvis den unge kvinne visste om og kjente til hvor lett mannens sanser kan settes i bevegelse, hvor hurtig hans lidenskap kan vekkes, hvor voldsom den er og hvorledes dens naturlige forløp er, så vilde hun lære å være mer tilbakeholden i sitt vesen(4) […] Mangen en ugift mor vilde ha undgått sin skjebne hadde kvinnene mere kunnskap på dette område.
Stenhamar 1928: 56

Gutter og jenters kjønnsmodning blir omtalt forskjellig i Sundhetslæren. Jenters kjønnsmodning beskrives empirisk og praktisk, men guttenes beskrives i et språk fra 1800-tallets seksualmedisin. Skjerve fremstiller gutters pubertet som en mer metafysisk transformasjon enn hos jenter, og med klart utgangspunkt i det Barker-Benfield (1976) kaller den «sperma-økonomiske tenkningen», altså en logikk der mannens helse eller sykdom ble direkte påvirket av om han sløste med sæd gjennom onani eller samleie eller om han sparte den. Tradisjonell seksualmedisin betraktet sæd som viktig for mannens sunnhet, og all anti-onanilitteratur dreide seg rundt skadevirkningene av å forbruke for mye av den. Skjerve argumenterer for dette synet med at kastrerte menn mangler «rygrad, mot og moralsk styrke. De er forkrøblede væsener, slavemærket paa legeme og sjæl» (s. 35), og dette beviser at «de egenskaber som karakteriserer manden som mand, synes saaledes at afhænge af testiklenes virksomhed». En slik humoralpatologisk mystisisme var svært vanlig i seksualmedisin rundt århundreskiftet, og hadde vært akseptert lenge.

Skjerve tyr til disse tradisjonelle teoriene fordi onani var betraktet som et gutteproblem, og bokens hovedanliggende var jenter. Advarsler mot onani var et fast punkt i sosialhygienisk litteratur, men uviktig for NKNs agenda. Det eksisterte en stor litteratur om gutters seksualitet, men ennå ingen om jenters. Hun blir derimot langt mer moderne i sitt syn på sosialiseringen av barns seksualitet, og mener små gutter og jenter godt kan se hverandre nakne slik at de får et naturlig forhold til det vakre i menneskekroppen. Senere kan også gutter og jenter (påkledd) være mye sammen, for «Jo mer gjensidig kjendskab, des færre falske forestillinger, og des bedre betingelser for at klare sig i livet» (s. 111).

Skjerve og Møller går ikke så langt som Elizabeth Blackwell: «Vi gjør ikke oprør mot naturen, men vi vil regulere og underordne os den på vort område som mænd har gjort det på sine» (Møller 1915). De aksepterer premisset om at menn og kvinners seksualitet «fra naturen» fungerer forskjellig. Det er derimot konsekvensene av forskjellen de kritiserer: Hvorfor skal gutter oppdras til å tro at deres kjønnsdrift er noe jenter må tilpasse seg og jobbe rundt? Hvordan skal dynamikken mellom kjønnene i ekteskapet være?

Likeverdighet i ekteskapet

Fokuset på kropp og objektiv medisin betyr ikke at Sundhetslæren er blottet for moralske føringer. Tvert i mot understreket gjerne sosialhygieniske tekster individets relasjon til omverdenen, at seksualiteten var et ansvar, ikke bare en rettighet. Kvinnen hadde ansvar både overfor seg selv og overfor familien hun dannet i ekteskapet.

Skjerve målbar kvinnebevegelsens og Møllers (1915) ønske om at kvinner skulle oppnå kontroll over sitt seksualliv i ekteskapet og mente det fordret at de gjorde bevisste valg om hvem de gikk inn i det sammen med. Hun anbefaler at de ikke gifter seg for tidlig, helst ikke før 20-22 årsalderen, slik at kroppen er i stand til å tåle graviditet og fødsel, men også for at de selv skal være mentalt voksne. De bør ta sin utdanning og gjøre seg erfaringer. Hvis en jente «tenker som et barn», er hun ikke skikket til å binde seg til en annen for livet, og enda mindre til å ta seg av egne barn. I tidlig ungdom vil lett forelskelse forveksles med ekte kjærlighet, og man er ikke i stand til å skille «det flygtige fra det varige» (s. 40). En ektemann må være fullvoksen, for han kan ta skade av å lage barn for tidlig. Han skal ha selvbeherskelse overfor utskeielser i alkohol og andre nytelser.

I Egteskapets helselære fra 1925 foreslår Skjerve hvordan et ektepar kan forholde seg til den seksuelle forskjellen. Hun forutsetter at kvinnens lyst må «vekkes» av ektemannen, men når denne «slumrende impuls» er vakt, kan den være like sterk som hos ham. Hun har lest Ellen Key, som sier at hos kvinnen går kjærligheten fra sjelen til sansene, mens hos mannen går den fra sansene til sjelen. Noen ganger når den dessverre ikke helt frem, og den seksuelle harmonien uteblir. Samlivet, skriver Skjerve, skal utvikle en sunn, sterk og «ærlig passion» hos begge, en lidenskap for den andres kropp og ånd som skal vare livet ut (Skjerve 1925: 27). Derfor er bare det som blir gitt frivillig og med glede som har gjensidig verdi for partene i et seksuelt forhold. Hun fremstiller kvinnens lyst som sterk, men periodisk, og antyder at den styres av hormonelle svingninger. Dette «forklarer den tilsyneladende lunefuldhet, som manden ofte bebreider kvinden» (Skjerve 1925: 33) – det samme Marie Stopes kaller «woman’s ‘contrariness’» i Married Love (1918). Både Key, Skjerve og Stopes tar for seg myten om det uforutsigbare kvinnelige begjæret, og forsøker å forklare hvordan mannen skal håndtere og forstå det. Kvinners seksuelle lyst, deres klitoris eller evne til orgasme nevner hun først i Egteskapets helselære i 1925, men i 1916 påpeker Skjerve at kvinnen både har glede av og rett til et jevnbyrdig seksuelt samliv. I seg selv var det stadig et radikalt standpunkt.

Skjerve utfordret, både i Sundhetslæren (1916) og i Egteskapets helselære (1925), sin tids hustruideal ved å understreke sterkt likeverdigheten og gjensidigheten i et ekteskap. Ektefolkene må være kompatible fysisk, men også psykisk. De må respektere hverandres verdier og livssyn, og Skjerve tror neppe en dypt religiøs person blir lykkelig med en fritenker, eller en «ivrig socialist» med en «fuldblods aristokrat». Hun godtar ikke at kvinnen skal føye seg selvutslettende inn i mannens verdiverden. Han skal like mye tilpasse seg henne. Hans ekteskapelige troskap er først betinget av pliktfølelse og frykt for konsekvensene av utskeielser, men kjærligheten endrer ham så troskapen blir et privilegium motivert av omtanke for hustruen. Slik kan mannen overvinne sin «natur» gjennom sann kjærlighet, helt i tråd med Ellen Key i Barnets århundrade (1900): Enheten mellom sjel og sanser skal være grunnlaget for den sedelige enheten mellom mann og kvinne, altså at respekten dem i mellom integrerer mannens sanselige med kvinnens sjelelige erotikk.

Klasseperspektivet i Sundhetslæren

Som politisk verktøy var Sundhetslærens målgruppe arbeiderungdom. Kvinne- og sedelighetsbevegelsene i 1800-tallets siste tiår ble ofte kritisert for at overklassen, det vil si embetsmanns- og akademikerfruene som gjerne utgjorde kjernen i organisasjonene, ville oppdra arbeiderklassen moralsk og praktisk. Ifølge Sigrid Undset i 1919 formulerte godseierfruen Katti Anker Møller seg som om «de arbeidende lag av folket ikke kjente kjærlighet eller ømhet eller elskov – som om deres kjønsliv absolut manglet de sjælelige elementer eller bare menneskelig følelsesinnhold» (sitert i Mohr 1968: 178). Undset mente altså at Møller var for hygienisk, sekulær og vitenskapelig.

Tradisjonelt hadde håndbøker om samliv, sunnhet og oppdragelse tydelig henvendt seg til borgerskapet med en implisitt skepsis til tjenestefolk, kjøkkenhjelp og barnepiker, som ble omtalt som sosialt og moralsk atskilt fra husbondsfolket (Rudberg 1983; Frykman og Löfgren 1994). Tjenestefolkets moral, deriblant seksualmoral, ble fremstilt som tvilsom, og det var vanlig å råde til overvåking av de som skulle ha nær kontakt med familiens barn. «Ja, om kapitlet barnepiger kunde der vistnok siges en hel del», sa legefruen Aagot Gjems Selmer i et foredrag om oppdragelse. «Hvad disse har paaført vore hjem af sædelig fordærvelse kan neppe overskues» (Selmer 1902: 47).

Skjerve skriver derimot til en tenkt leser som er mindre privilegert og kjent med fabrikkarbeid og fattigdom: «Stillesittende arbeide i daarlig luft, enten det er i fabrikken, i systuen eller skolen og studerværelset, er en fare for dem selv og den kommende slekt» (1916: 26). Hun henviser jevnlig til morens økonomiske ansvar for mat og klær til barna, og mener fattigdommen er det moderne samfunnets forbannelse. Den tvinger moren ut av hjemmet, gjør at barna overlates til seg selv, unge menn hindres fra å stifte familier og unge kvinner ender i prostitusjon. Leseren Skjerve skriver til er en ung kvinne med evne til å lese og forstå detaljert medisinsk kunnskap samt å følge råd om livsførsel, som har forsørgeransvar, men ikke ubegrensede økonomiske ressurser, og uten utsikter til å bli fullt forsørget av en ektefelle.

Konklusjon

Sundhetslæren var et betydelig gjennombrudd på flere måter: I tillegg til at den henvendte seg direkte til ungdom med objektiv og detaljert kunnskap som vanligvis var å finne i fagtekster og holdt skjult for jenter, gjorde den det første egentlige forsøk på å kombinere pedagogisk metode og dannelsesetikk med hygiene, fødselsmedisin og biologi, i en tydelig kvinne- og sosialpolitisk ramme.

Selv om Skjerves tekst noen ganger står i spagat mellom sine hensikter, mestret hun den balansegangen som NKN hadde bekymret seg for og tidligere forfattere hadde sikret seg mot; hun ble ikke oppfattet verken som tilslørt romantisk eller som alt for klinisk og grell i sin beskrivelse av unge jenters kropp og seksualitet – sosialt sensitive temaer som det var svært viktig å behandle respektfullt for at boken skulle oppfylle sin hensikt.

Sundhetslæren dannet altså konvergensen mellom tre tidsaktuelle ideologier: Som pedagog målbar Skjerve et ønske om progressiv seksualopplysning i skolen, som kvinnesaksforkjemper kritiserte hun tradisjonell ekteskapsmoral og fremmet Keys tanker om likestilling i ekteskapet, og som hygieniker fremstilte hun seksualitet og forplanting med biologiske modeller og hevdet seksualiteten bare plasserer oss inn i «naturens store husholdning» (Skjerve 1916: 4).

Sosialhygienen var ikke politisk radikal i sin kjønnsrolleforståelse, så ikke bare skrev Skjerve seg inn i denne diskursen, men hun utvidet den med et budskap om autonomi. Dette viser seg i hvordan Skjerve godtok en biologisk forskjell i kjønnenes seksualitet, men ikke at mannens var rettesnoren og at jentene satt med ansvaret for den. Hun hevdet ekteskapet var seksualitetens tryggeste ramme, men at det skulle være fullt likeverd mellom ektefolkene. Videre godtok hun at kunnskap om kropp og kjønn skulle være tilpasset ungdoms alder, men ikke at jentene skulle skjermes mot kjensgjerninger om sin egen kropp eller om prostitusjon. Hun godtok sosialhygienens krav om felles ansvar for seksualitetens konsekvenser, men ikke at det gikk på bekostning av den enkelte kvinnes frihet, livsglede eller livsutfoldelse.

Skjerve skrev så overbevisende om fysiologi og hygiene at både tidligere studier (Nesheim 1973; Telste 2005; Mohr 1968; Nordheim 2013) og bokkataloger på hennes egen tid antar at hun var lege, og omtaler henne som «dr. Skjerve». Det interessante med at Skjerve skriver som en lege er nettopp at hun var en kristen pedagog. Tidligere hadde kristne pedagoger vært langt mindre biologisk detaljerte (kanskje med Skard og Klykken som unntak) og langt mer fokusert på kjønnsmodningen som ungdommelig karakterdannelse, altså noe som burde holdes i sjakk, ikke som noe som allerede hadde hendt, slik Skjerve forholdt seg til det.

Skjerves engasjement for jenters kunnskap hadde vært stort siden hennes foredrag «Den kvindelige Ungdoms Maal» i 1904. I Sundhetslæren hevder hun nettopp at veien til myndiggjøring, ansvarliggjøring og frigjøring er at kunnskapen om kvinnekroppen blir gitt til kvinnen selv. Kunnskapen skulle tjene individets frie vekst til autonomi, og ikke holdes tilbake som ledd i sosialisering til en tradisjonell kjønnsrolle. Sundhetslære pekte fremover mot en mer medisinsk forståelse av jenters seksualitet, som skulle videreføres på 1920-30-tallet av liberale, venstreorienterte leger som Karl Evang.