Innsatte i norske fengsler har knapt tilgang til planter og trær

Skrevet av Tove Rømo Grande

Se for deg at du tilbringer 22,5 timer av døgnet i et rom som ikke er større enn noen skritt i hver retning.

Når du får en luftetur utpå ettermiddagen, tar du steget ut på en asfaltert luftegård omringet av betongvegger og gjerder.

Du setter deg på en benk som er støpt fast i bakken, går kanskje en runde langs ytterkanten, før du blir ført tilbake på rommet halvannen time senere. Der gløtter du ut av vinduet og møter synet av et par overfylte søppelbøtter. Veggen bak bøttene er grå.

I slike omgivelser lever enkelte innsatte i norske fengsler i time etter time, dag etter dag, år etter år. Helt uten kontakt med naturen.

Det kan ha negative følger for helsen og motvirke mulighetene for rehabilitering, ifølge en mastergradsstudie fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Pirjetta Elisabet Fagerli, landskapsarkitekten som står bak oppgaven, foreslår å gi innsatte i norske fengsler tilgang til luftegårder prydet med blomster, trær, frukthager og drivhus.

Naturen gjør oss friskere

I historiens løp har mennesket stadig vendt seg til naturen for å bøte for vanskelige situasjoner, påpeker Fagerli i studien.

Forskning viser at nærhet til natur- og grøntområder virker positivt på blodtrykk, stressnivå, kolesterol, psykisk helse og menneskets mentale kapasitet.

I en studie fra 1981 om utsikt i fengsel viste det seg at innsatte med vindusutsikt hadde mindre sannsynlighet for å bli syke enn andre. En annen studie fra samme periode viste at pasienter på sykehus med vinduer mot parken ble raskere friske enn pasienter som hadde utsikt mot en murvegg.

I Norge har forskere kommet fram til samme konklusjon: I områder med lite innslag av natur, som for eksempel i tettbygde urbane strøk, er det flere som oppgir at de plages med mentale lidelser, enn i områder med mer grønt, ifølge en fersk studie fra NMBU.

Men innsatte i norske fengsler lever likevel uten kontakt med naturen, til tross for at rehabiliteringsbehovet i fengslene er stort.

Sliter psykisk

Og kvinnene er mest utsatt. Hele 80 prosent av kvinnelige innsatte sliter med psykiske plager, 70 prosent har rusproblemer og over halvparten er seksuelt misbrukt, ifølge en studie om psykisk helse i norske fengsler.

– Jeg mener det er helt nødvendig å tenke igjennom hvilke typer omgivelser som best kan bidra til å redusere stress og virke positivt på psykisk helse, sier Fagerli.

– Det vil i alle fall være viktig å unngå omgivelser som forsterker problemene, fastholder hun.

Stort savn etter natur

Lyden av blader som rasler i vinden, duften av blomster, og frihetsfølelsen som naturen gir, er noe av det innsatte savner, ifølge landskapsarkitekten.

På ønskelista stod planter, trær, sitteplass i sola, bålplass, mer variert terreng for spaserturer og grønnsakhage.

– Jeg ble rørt da jeg leste svarene fra de innsatte. De savnet virkelig naturen, sier Fagerli.

Hun gjennomførte studien med spørreundersøkelser, intervjuer og kartlegging av uteområdene i kvinneavdelingen i Stavanger fengsel våren 2018.

Naturen utvikler seg mens livet står stille

En av kvinnene i fengselet forklarte at natur og uteliv hjelper mot depressive tanker.

– Og tiden flyr når jeg har noe positivt å gjøre, understrekte hun som i studien blir omtalt som «Anna».

Også forskjellene mellom vinter, vår, sommer og høst, hvor lukten, fargene, fuglelydene og varmen fra sola endrer seg, virker ifølge kvinnene oppløftende:

– Da kan jeg se naturen leve og utvikle seg selv om jeg føler at mitt eget liv står stille, svarte en annen.

Populære grønnsakhager

Etter å ha lest igjennom ønskene fra de innsatte utviklet landskapsarkitekten et forslag for kvinnenes luftegård med innslag av varierte former for natur.

Hun ser på hagearbeid som et kulturtilbud som også gir muligheter for bevegelse, utdannelse, deltagelse og til å påvirke de daglige omgivelsene.

Og ikke minst oppfordrer hun fengslet til å legge mer innsats i hageprogram som et rehabiliteringstiltak.

I USA er det flere eksempler på grønnsakhager i fengsel som har vist seg å være populære, påpeker Fagerli. Det er nemlig amerikanerne og engelskmennene som var først ute med idéen om terapihager, etter at soldater fra andre verdenskrig kom tilbake med store psykiske problemer. Sykepleierne fant ut at hagearbeid hadde helende virkning på soldatenes psyke.

Distraheres og fascineres

I naturen retter vi tankene mot det vi ser og hører i øyeblikket. Vi blir oppmerksomme og fascineres av det vi ser rundt oss, og tankene føres vekk fra bekymringene.

Det er noe av forklaringen på naturens positive virkning på folks psyke, forklarer forsker i folkehelsevitenskap på NMBU, Grete Patil.

Når vi ferdes på steder med lite natur, dukker det derimot oftere opp ufrivillige tanker som bidrar til en følelse av stress.

– Sårbare grupper som innsatte i fengsler har krevende hverdager og trenger overskudd til å håndtere sin egen livssituasjon, forteller hun.

For å bygge opp et slikt overskudd, må de kreftene som brukes under for eksempel høyt stress, hentes inn igjen. Aktiviteter i naturen bidrar til lett fysisk aktivitet, distraksjon og gir en følelse av ro. Hagearbeid kan på sin side bidra til en følelse av å være til nytte og å mestre, og er ofte en sosial aktivitet. Alt dette virker godt for menneskers helse, påpeker hun.

Mangler midler

Men for å få til en hage i et fengsel må man trosse trang økonomi, en ekstrem sosial situasjon og sikkerhetsreguleringer.

– Det Fagerli foreslår er veldig fine løsninger for bruken av arealer i våre uteområder, og idéene støtter jeg fullt ut, sier Merethe Bauge, tilbakeføringskoordinator i Stavanger fengsel.

– Men vi må være realistisk nok til å innse at dette er tiltak vi ikke får gjennomført nå. Det er et spørsmål om økonomiske midler.

Hvor mye penger går til rehabiliteringstiltak i Stavanger fengsel?

– All aktivitet i Stavanger fengsel handler om rehabilitering og tilbakeføring av innsatte. Midlene vi har brukes til bemanning i sikkerhet og aktivisering av innsatte gjennom for eksempel arbeid og skole.

Dersom uteområdene kan bidra til å skape ro og bedre mulighetene for rehabilitering, kunne disse pengene omdisponeres til å gjennomføre noen av tiltakene som Fagerli foreslår?

– Fengselet leier bygg og områder av Statsbygg som ansvar for utformingen og vedlikehold. Det er ikke per i dag satt av midler til å endre uteområdene.

En fare for sikkerheten

Da Fagerli tok steget inn i kvinnenes luftegård i Stavanger fengsel for første gang , ble hun positivt overrasket. Hun hadde hørt at planter og trær var uønsket i norske fengsler av hensyn til sikkerheten, men det første som møtte henne var en fiskedam omringet av nettopp planter.

Hun hadde blitt forklart at gamle fengsler, som i Stavanger, forholdt seg til mindre strenge sikkerhetsregler enn i dag. I nye fengsel som i Halden, som stod klart i 2010, har det derimot vært vanskelig å få til noe som helst med planter. Glassvegger står foran det lille av grønt som er der, og er dermed ikke mulig å berøre.

– Store vekster kan være en sikkerhetsutfordring. Vaktene må, sammen med overvåkningskameraene, ha full oversikt over uteområdene. I buskaset kan gjenstander gjemmes, påpeker Merethe Bauge i Stavanger fengsel.

– Jeg skulle ønske at det negative blir vurdert i forhold til positive når det gjelder sikkerhet, planter og helse, kommenterer på sin side Fagerli.

Hun mener sikkerheten i fengslene skal ivaretas, og har derfor utviklet planen for området med tanke på oversiktlighet. Samtidig har hun vært opptatt av å legge til rette for en følelse av terrengvariasjon og privatliv, noe hun mener mangler i fengselsgårdene i dag.

– Reguleringene bør settes i sammenheng med teknologiutviklingen og alternative løsninger, før man automatisk fratar alle de naturlige elementene for de innsatte, råder hun.

Norges glemte minoritet

I Stavanger fengsel har ikke kvinnene særlig mye boltreplass ute. Der mennenes luftegård er velutstyrt med fotballbane, volleyballbane, tennisbane, et område for styrketrening, et sjakkbord og alt dette med relativt godt mellomrom mellom hver av aktivitetene, er kvinnene prisgitt en liten volleyballbane, et lite treningsområde og en fiskedam.

Og kvinnene i Stavanger er ikke alene om å lufte seg på sparsommelige kvadratmeter: Kvinnene i Trondheim fengsel har nemlig fått medhold i to klagesaker om diskriminering av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

En del av begrunnelsen var at kvinnene ikke fikk bruke den store luftegården – den var kun forbeholdt menn.

En rapport fra ombudet stadfester dessuten at luftegårdene i de rene kvinnefengslene i Norge er gjennomgående mindre og langt dårligere enn menns, og at kvinnene stenges ute fra rehabiliteringstilbud.

I rapporten peker ombudet på at del lave andelen kvinner i norske fengsler, som ligger på rundt seks prosent, er noe av forklaringen på at det ikke blir satt av nok ressurser til denne gruppen.

– Kvinner i norske fengsler er en glemt minoritet. Gjennomtenkt utforming av luftegårdene blir desto viktigere når vi ser hvor lite uteplass kvinnene har, sier Fagerli som hevder at Norge ikke lever opp til sitt rykte som et moderne fengselssystem.

– Både norsk og internasjonal lov understreker at kvinnelige og mannlige innsatte ikke skal forskjellsbehandles. Likevel har kvinnene vesentlig mindre områder og færre aktivitetstilbud når de er ute.

Med tanke på barna

Og aktivitetstilbudet er også skrantent for barna som er på besøk, ifølge studien. Fagerli påpeker at kvinnelige innsatte oftere er aleneforsørgere for små barn enn det mennene er.

– For barn er det å leke ute en stor del av livet, men mødrene i fengsel får ikke mulighet til å dele denne delen av livet med barnet sitt.

I en allerede vanskelig familiesituasjon mener hun det bør legges til rette for at barna får gode minner fra fengselsbesøket, gjennom aktiviteter som kan styrke forholdet mellom foreldre og barn. Uteområder med variert terreng og utforming mener hun vil være en god arena for barnebesøk.

Merethe Bauge i Stavanger fengsel er ikke fremmed for tanken, men også her setter sikkerhetshensyn kjepper i hjulene:

– Barna skal helst ikke møte andre innsatte når de er i fengselet. Det er derfor vanskelig å ta de med ut i luftegården, sier hun.

Fagerli foreslår i studien å løse denne situasjonen med avgrensninger hvor både innsatte og besøkende er skjermet for innsyn fra hverandre.

– Men området som hun foreslår, ligger utenfor den sikreste sonen i fengselet og vil derfor ikke være aktuelt å bruke i alle situasjoner, forklarer Bauge.

I dag møter foreldrene sine sønner og døtre på lukkede besøksrom og i noen tilfeller i gymsalen. Hun som i studien blir omtalt som Anna, ønsker seg noe annet:

– Jeg hadde likt å ta med meg barnet mitt ut. Da kunne vi ha gått rundt og snakket, og jeg kunne vært meg selv.