Spesialundervisning mot nye mål og ny mening

Dette har vi visst lenge: Den drives i stor grad av ufaglærte, den er individ- og vanskefokusert og elever med vidt forskjellige diagnoser og behov plasseres i segregerte grupper.

Mange tilstandsrapporter er skrevet, og tiltak er foreslått. Med mål om enhetsskolen har statlige føringer helt siden slutten av 1960-tallet vist til at lærere må få til bedre tilpasning av den ordinære undervisningen og romme elevmangfoldet der. Tanken har vært at jo mer de lykkes med det, jo mindre vil behovet for spesialundervisning være. Slik har skoler stått under et sterkt press om å ha et så lavt omfang spesialundervisning som mulig.

Så, allerede i 2003 viser det såkalte Søgnen-utvalget (NOU 2003:16) til at løsningen er å avvikle spesialundervisning som en lovbestemt rettighet, nettopp med den hensikt å tvinge frem de nødvendige endringene i skolens ordinære opplæring. I 2011 går forskeren Thomas Nordahl ut i riksdekkende media med samme budskap. 6 år senere blir den samme Nordahl oppnevnt av Kunnskapsdepartementet til å lede et ekspertutvalg, hvis mandat er å foreslå tiltak som kan bidra til å fremme inkludering og bedre læring for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Rapporten er nå offentliggjort, og historien gjentar seg: Utvalget ser for seg en spesialundervisning i exit.

Vi spør oss; skal vi virkelig fortsette på samme spor, når realiteten er at opplæringstilbudene til disse elevgruppene er dårligere enn noen gang? Eller kan vi snu på det, og oppdage spesialundervisningens potensialer på nytt? Vi vil argumentere for det! Som en start synes vi det er betimelig å se nærmere på hvorfor spesialundervisningen fungerer for dårlig. For mens Nordahls ekspertutvalg fremstiller det, tradisjonen tro, som at feilen ligger i selve spesialundervisningen, vil vi se videre og bak dette, til de vilkårene spesialpedagoger har for å drive god spesialundervisning i den norske grunnskolen i dag. Vi har to innspill i så måte:

For det første; med den inkluderende skolen fulgte prinsippet om tilpasset opplæring i skolens ordinære undervisning. Det var læreren og allmennpedagogiske tiltak det skulle satses på. Spesialpedagogene skulle helst ikke være der! Jo færre jo bedre. Hvilke vilkår har så det gitt for god spesialpedagogisk profesjonsutøvelse i fellesskolen? Dårlige vilkår vil vi anta? Kanskje er det dette vi ser konturene av når skoler samler elever med ulike diagnoser og behov i segregerte grupper og setter ufaglærte til å ta seg av dem? Er det en konsekvens av idealet om minst mulig spesialundervisning?

For det andre levnes det liten tvil om at ideologien om en inkluderende skole et sted på veien tapte terreng, til fordel for mere konkurransebaserte ideologier om en kunnskapseffektiv skole. I denne skolen har ikke elever med særskilte opplæringsbehov førsteprioritet. Da kan faktisk argumentet om mindre spesialundervisning, som en gang i tiden var ment godt, for å øke inkluderingen for elever med særskilte behov, faktisk bli brukt til å legitimere og skjule en segregert og uverdig spesialundervisning, stikk i strid med idealet om inkludering.

Spesialpedagoger, som befinner seg der, i dette tåkelagte landskapet, kan fortelle om at elever med diagnoser og funksjonstap ikke lenger verdsettes som verdifulle bidragsytere i fellesskapet, de står i veien, ønskes ut. Hvis spesialpedagoger opplever å verdsettes for den jobben de gjør, så kan det være snakk om en slags skinnverdsettelse; for at de tar seg av de elevene som er til overs. Når de samtidig tar på seg rollen som elevenes advokater og inkluderingsagenter, sier det seg selv at belastningene på dem er store. Dårlige vilkår, helt opplagt ja.

Kjære Nordahl og andre ekspert-representanter for det spesialpedagogiske feltet: Ser dere ikke at det er dere selv, som over mange tiår har argumentert bort behovet for spesialundervisning, som har bidratt til den uverdige situasjonen for sårbare grupper elever i dagens skole? Kjære alle, ser dere ikke at et ekspertutvalg som skal uttale seg om spesialundervisningen i den norske skolen, burde drøfte hva vilkårene reelt er, for å drive god spesialundervisning, stilt opp mot ideologiske taktskifter og «hardere» tider?

Spesialpedagogikk og spesialpedagogisk praksis har aldri – i sin opprinnelse – vært ensidig individ eller og vanskefokusert. Tvert imot. Da faget oppsto over 200 år tilbake i tid, var det inspirert av opplysningstidens tro på menneskets evner og muligheter. Den spesialpedagogiske virksomheten var grensesprengende på den måten at den bidro til at folk flest fikk et mer positivt syn på barn med funksjonstap og lærevansker, og deres utviklingspotensial. Det foreligger da også stadig ny forskning som bekrefter spesialpedagogikkens ressurs- og mulighetsfokus.

Når det avdekkes at elever med særskilte opplæringsbehov har en skolehverdag «Uten mål og mening», slik Barneombudet kunne dokumentere i sin årlige fagrapport i 2017, så er ikke veien å gå å avvikle den lovbestemte retten til spesialundervisning. Ei heller er veien å gå å bygge ned den spesialpedagogiske virksomheten, verken i skolen, i pedagogisk psykologisk tjeneste, statlige spesialpedagogiske støttesystem eller i høyere utdanning.

Tvert imot; spesialpedagogikken som fag og praksis må ses som en sentral forutsetning for at elever med særskilte behov kan ta del i fellesskapene og nå sine potensial for læring og utvikling der, på individuelle premisser. Tiden har kommet for å gjenreise spesialundervisningen i grunnskolen, mot nye mål og ny mening for de mest sårbare blant oss; elevene med særskilte behov i skolen.