Betyr organiseringen av barnehagen noe for barna?

«Blikk for barn» er et stort forskningsprosjekt som har studert kvaliteten i barnehagen for barn under tre år. En bredt sammensatt forskergruppe har brukt ulike forskningsmetoder for å forsøke å beskrive hverdagslivet i barnehagen.

– Kvalitet er et sammensatt og verdiladet begrep. Det er også vanskelig å definere hva som er et meningsfullt og verdig liv for barnehagebarn. Men i dette prosjektet har vi virkelig prøvd å skjerpe blikket vårt og hatt fokus på hva som kan være et godt barnehageliv for barn, forteller Nina Winger og Brit Johanne Eide, to av forskerne i prosjektet.

Tradisjonelle og fleksible

For å se barnehagen fra barnas perspektiv benyttet forskerne en etnografisk metode som for en stor del handlet om å være til stede i barnehagen og forsøke å fornemme og beskrive hva som karakteriserer hverdagslivet. Forskerne forstyrret barna og de ansatte i minst mulig grad.

Til sammen seks barnehager var med i forskningsprosjektet. Tre av dem var organisert i avdelinger, det forskerne kaller tradisjonelle barnehager. Tre definerte seg selv som basebarnehager. Forskerne kaller disse siste fleksible barnehager. I til sammen 245 timer observerte forskerne hva som preger rutinene, samhandlingen og aktivitetene i de ulike barnehagene. De hadde også samtaler med personalet og noen utvalgte foreldre.

Mer forflytning og logistikk i de fleksible

I de tradisjonelle barnehagene fant forskerne at barna hadde en relativt åpen tilgang til alle rommene på avdelingen. Rommene var stort sett innredet slik at utstyr og leker var synlig i åpne hyller, det vil si det var framme og tilgjengelig for barna. Noen steder var det også sortert etter leketyper, og lekene var plassert i merkede kasser. Barna visste hvor lekene var, og kunne ta dem fram selv. Det var stort sett varierte leker som var tilpasset barnas alder og utvikling.

I de fleksible barnehagene tilhørte de fleste barna sin egen lille kjernegruppe, og hver gruppe hørte til i et bestemt rom. Disse barnehagene hadde også flere spesialrom, for ­eksempel til forming og musikk. I tillegg hadde de store fellesrom der flere kjernegrupper møttes samtidig.

Ifølge forskerne var leker og utstyr mindre tilgjengelig for barna i de fleksible barnehagene. I noen fellesområder sto en del utstyr og leker framme, mens det i andre var plassert i lukkede skap. I en del av spesialrommene var det lite utstyr som var tilpasset de minste barna. Med unntak av gymsalen ble disse spesialrommene lite brukt av barna. De brukte først og fremst de store fellesrommene eller det rommet som tilhørte kjernegruppen deres, som ofte var et ganske lite rom.

Barna hadde med andre ord et mye større fysisk område og mange flere mennesker å forholde seg til i de fleksible barnehagene enn i de trad­isjonelle, og hverdagen var i større grad preget av forflytninger og logistikk.

Barnas handlingsmuligheter syntes altså å være mer begrenset i de fleksible barnehagene enn i de tradisjonelle. I alle barnehagene var imidlertid personalet opptatt av å gi barna god omsorg, trøste og være tilgjengelige for dem, selv om dette kunne være mer utfordrende i de fleksible barnehagene, der det vanligvis var flere barn og flere ansatte til stede.

– Barnehagen er et sted der fellesskapet må fungere. For noen barn er det vanskelig å komme inn i dette fellesskapet uansett. Men i en liten barnehage har kanskje personalet større mulighet til å se de barna som strever med dette. Vi er litt bekymret for om alle barnehagebarn får nok oppmerksomhet fra en voksen som kjenner dem, sier Brit Johanne Eide.

Flere som vandret rundt

Det kan være spennende for små barn å ha store rom å bevege seg rundt i og mange mennesker rundt seg, mener forskerne. Men barn trenger også å vite hvilken gruppe de tilhører i barnehagen.

I de fleksible barnehagene la forskerne merke til at det var flere barn som vandret mye rundt. Var det fordi de hadde lyst? Eller var det fordi de ikke følte tilhørighet eller ble sett godt nok av personalet? De ansatte som forskerne intervjuet, opplevde organiseringen veldig forskjellig.

Noen satte pris på det store fagmiljøet som de fleksible barnehagene ga dem, mens andre ga uttrykk for at det var svært krevende å planlegge aktiviteter i disse barnehagene. Når mange ulike grupper skulle fordele seg over flere rom, krevde det mye organisering. Dette kan stjele tid fra samværet med barna, noe også flere av personalet var opptatt av.

En del var litt bekymret for at det kunne være stressende for de små barna å forholde seg til så mange mennesker i løpet av dagen. Forskerne spør seg også om det er mulig å ivareta de yngste barnas rett til deltakelse og medvirkning i store rom med mange andre barn og der også lekene er lite tilgjengelige.

– Du skal kunne påvirke ditt eget liv, også om du er et lite barn. Men det er ikke så lett å la mange medvirke og ta sine egne valg når det er så mange til stede, mener Brit Johanne Eide.

Utfordrende forskning

Eide og Winger innrømmer at det har vært utfordrende å forske på kvalitet i barnehager. Diskusjonen om basebarnehager versus tradisjonelle barnehager har til tider vært opphetet. Da kan det som forsker være vanskelig å ha et åpnet blikk.

– Vi har snakket mye om dette i forskergruppen. Vi har prøvd å gå inn i dette uten de sterke, verdiladede synspunktene og forsøkt å tegne et så nyansert bilde av hverdagen som mulig, sier forsker Winger.

Forskerne presiserer at de ikke har noen forutsetning for å si noe generelt om hvordan barn har det i tradisjonelle barnehager versus fleksible barnehager. Men selv om dette er en kvalitativ studie som ikke kan generaliseres til å gjelde alle barnehager, er funnene et viktig bidrag til kunnskapsgrunnlaget om barnehager.