Er det egentlig guttene det er noe feil med?

Kronikken er hentet fra Adressa.no

Utvalgets viktigste konklusjon er at det foreligger for lite forskning til at spørsmålet har et klart svar. Likevel foreslås 64 konkrete tiltak, der særlig ett tiltak har vakt oppmerksomhet, nemlig fleksibel skolestart for umodne gutter. Jeg spør: Gir ikke dette tiltaket inntrykk av at det er guttene det er noe feil med?

Barn i seksårsalderen representerer store variasjoner i modning og utvikling. Med innføringen av seksårsreformen var det et mål at skolen skulle ta høyde for dette, og romme hele det store og naturlige mangfoldet elever på skolens «1. trinn».

Leken skulle få stor plass, først og fremst fordi den har en egen verdi i små menneskers liv, men også fordi den er en verdifull kilde til utvikling og læring. Da seksåringene var på plass viste det seg imidlertid at også de ble utsatt for et høyt læringstrykk. Med «tidlig innsats» skulle man sikre at alle nådde samme læringsmål til samme tid.

Les også: Skolene må bli flinkere til å løfte fram gutter, mener ekspertutvalg

Problemet er at denne formen for målstyrt opplæring er uheldig for alle elever, hva angår trusselen om å komme til kort og derigjennom selvfølelse og motivasjon for læring.

Dette er vel dokumentert i forskning. Hvis det er slik at gutter fra naturen sin side har kommet kortere i kognitiv og språklig utvikling ved seksårsalderen, sammenlignet med jentene, er det naturlig nok også de som utfordres mest i møte med skolen. Og slik Stoltenberg-utvalget viser til, får dette uheldige konsekvenser utover i utdanningsløpet, for eksempel i form av at flere gutter gis diagnosen ADHD, flere sluses inn i spesialundervisning og flere faller fra i videregående skole.

Poenget er at det ikke er guttene det er noe feil med, der de står klar for skolestart. Feilen ligger i den kunnskapspressede skolen de kommer inn i.

Når gutter taper terreng bør dette ses i sammenheng med andre utfordringer i skolen, slik som marginalisering av elever som mottar spesialundervisning, elever som utvikler psykiske helseplager som følge av skolestress, samt frafall i videregående opplæring.

I sum gir disse utfordringene et klart inntrykk av at dagens utdanningssystem ikke gir rom for menneskelig variasjon. Dette er et paradoks, fordi elever som faller utenfor og som opplever ensomhet, utilstrekkelighet eller tunge følelser, ikke vil kunne bidra til det kunnskapsløftet som myndighetene ønsker seg.

I denne sammenhengen er det viktig å huske på at det ikke bare er elever som rammes i en prestasjonspresset skole. Også lærere rapporterer om belastninger som følge av pålagte vurderings- og evalueringssystemer og ytre kontroll hva angår effektiv kunnskapsproduksjon. Når det gjelder lærere på skolens første trinn viser de til at de har et press på seg om å lære seksåringene grunnleggende ferdigheter som å lese og å regne, slik at de gjør det bra på kartleggingsprøvene. De opplever også at kunnskapsformidling i fagene har for stor plass for tidlig.

Samtidig som differensieringsutfordringen i norsk skole synes prekær, foreslås altså å skille ut de umodne guttene ved skolestart. Min bekymring er at dette tiltaket vil kunne tåkelegge det egentlige problemet, som ikke er de umodne guttene, men skolen som ikke er i stand til å ta imot dem, slik de er; som helt adekvate, livlige og aktive 6-åringer som gleder seg til skolestart sammen med sine jevnaldrende.

Skjer det, er faren stor for at det usunne prestasjonspresset i skolen vedvarer, eller i verste fall forsterkes, og dermed at stadig flere (umodne gutter) støtes ut (!). Men i stedet for å reflektere over slike utilsiktede konsekvenser av fleksibel skolestart, foreslår utrolig nok det nevnte Stoltenberg-utvalget både å innføre nasjonale prøver allerede 3. skoleår, og å registrere befolkningens utvikling og prestasjoner gjennom livsløpet, ment å løse «gåten om guttene». Forstå det den som kan.

Et annet kjennetegn ved denne kjønnsdebatten er at den gir inntrykk av at skolen ikke er tilpasset guttene, som at den passer jentene bedre. Men gjør den det? Er det ikke heller slik at jentenes problemer i møte med et usunt læringstrykk viser seg senere i løpet, i form av psykiske helseplager?

Går vi til forskningen antyder i hvert fall denne at gutter og jenter har ulike mestringsstrategier stilt ovenfor prestasjonspress: Mens flere gutter har en (sunnere?) strategi der de vender ryggen til presset, går jenter i større grad «rett på», og yter, så lenge de varer. Spørsmålet er med andre ord om begge kjønn kommer dårlig ut «i det lange» utdanningsløpet, og videre inn i voksen- og arbeidslivet. Dette utgjør i så fall ikke bare en bekymring for den enkelte, men like mye for befolkningshelse og samfunnsøkonomi.

Tar vi høyde for dette, er det kanskje ett tiltak som er viktigere enn alle andre, nemlig det tiltaket som ligger hos myndighetene å gjøre noe med, i form av et utdanningspolitisk taktskifte.

Fra en kontroll og konkurransebasert styring av skolen, ment sikre skolens snevre mandat – kunnskapsproduksjon – bør lærere nå gis fornyet tillit og handlingsrom til å etablere inkluderende og trygge skolemiljø der elever kan anerkjennes som hele unike mennesker.

Gjør vi det tegnes klare konturer av nye muligheter gjennom utdanning, også for læring, for både gutter og jenter.