Lek og dybdelæring i skolen

Nylig kunne vi høre Jan Tore Sanner presentere Regjeringens forslag til nye læreplaner. Innimellom fyndord som entreprenørskap, kritisk tenkning og praktisk opplæring, kunne vi også lære at det skal bli plass til mer lek for de yngste elevene og dybdelæring for de eldste. Det finnes vel knapt noen som er uenig i det siste, mens det første er muligens noe mer kontroversielt: Er det ikke slik at tid brukt på formålsløs lek går på bekostning av læring, vil kanskje noen spørre.

Her tror jeg tvert imot at Kunnskapsministeren gir oss et utgangspunkt for å tenke grundigere rundt både lek, dybdelæring og hva fremtidens skolen kan være. Både lek og dybdelæring er begrep som i all hovedsak har positiv valør, men som samtidig er vanskelig å definere. Det kan nesten virke som om det er like mange definisjoner av begrepene som det er agendaer i utdanningspolitikken, men noen hovedtrekk kan det kanskje være mulig å utkrystallisere. Uansett om dybdelæring forstås som ett sett arbeidsmetoder, et bestemt kunnskapsnivå eller en type innhold, er vel de fleste enige om at dybdelæring er den type læring som gjør noe grunnleggende med deg. Som endrer måten du forstår verden på, som setter det du har lært tidligere i et nytt lys og som du alltid vil bære med deg: Spør ikke hva du kan gjøre med dyp læring, spør heller hva den gjør med deg!

Det å bli enige om hvordan man kan forstå dybdelæring er komplisert, men lek er minst like vanskelig. Grovt sett, og sterkt forenklet, kan man dele den teoretiske forståelsen av lek i to: på den ene siden en psykologisk fundert forståelse som ser på lek som barnas måte å øve seg til voksenlivet på. En barnlig måte å lære på, om du vil. Den andre måten å forstå fenomenet står sterkere i deler av filosofien, og anser lek for å være en grunnleggende måte å forholder seg til verden på. For alle mennesker, gjennom hele livet.

Det er den siste tradisjonen jeg mener kan bidra til å kaste lys over fenomenet dybdelæring. For en tid tilbake forsøkte jeg å undersøke hvilken betydning lekpregede aktiviteter har for ungdom. Lærer de noe av det de holder på med, og i så fall, hva er det de lærer? Utgangspunktet for undersøkelsen var et lekbegrep som er å finne i deler av tysk filosofi. Nesten to tiår før psykologen Mihaly Csikszentmihalyi populariserte begrepet Flow i boka Beyond Boredom and Anxiety: Experiencing Flow in Work and Play beskrev filosofen Hans-Georg Gadamer lek i Truth and Method (1. utgave: 1960) som den tilstanden hvor man blir oppslukt av aktiviteten, hvor tid og sted forsvinner og hvor selv slitsomme oppgaver går, ja nettopp, lekende lett. Men i tillegg til denne tilstanden av flyt var også Gadamer opptatt av at leken ofte går over styr. I leken kan man slumpe til å gjøre ting man ikke har planlagt, kjenne på følelser som ikke er helt under kontroll og forstå ting på en helt ny måte. Beskrevet på denne måten er leken grunnleggende uberegnelig og grenseoverskridende. Men fører den til læring?

For ungdommene i min studie så det absolutt slik ut, men ikke på den måten jeg hadde forventet. I rolleleken som ungdommene bedrev var det lite tilegnelse av ny kunnskap underveis. Noe sosial og språklig kompetanse ble sikkert innlært underveis, men i all hovedsak lærte de lite nytt mens leken sto på. Samtidig framsto de som sprenglærde på de mest overraskende tema tilknyttet rolleleken. Her kunne man få leksjoner om alt fra middelaldersk glassblåsekunst til opprinnelsen til New Yorks fem mafiafamilier til norrøn mytologi. For ungdommene i min studie var det kanskje mer slik at de lærte for å leke, enn at de lekte for å lære: Leken gjorde kunnskapen meningsfull, og meningsfull kunnskap har det aldri vært vanskelig verken å tilegne seg, forstå eller huske. Kunnskapen ungdommene viste bar preg av å være både inngående, preget av god forståelse og omfattende. Akkurat som man kan forvente etter dybdelæring.

Skal skolen satse på dybdelæring, kan det derfor være lurt å lytte til barnehagepedagogikkens kunnskap om lek. For kanskje er det nettopp lekens overskridende effekt som skiller overfladisk, meningsløs læring fra læring som virkelig har betydning for elevene. Samtidig kan barnehagepedagogene kanskje helle kaldt vann i blodet på dem som ønsker å gjøre dybdelæring til en undervisningsmetodikk. Forstått som lek, vil dybdelæring alltid ta utgangspunkt i indre motivasjon, ha et læringsutbytte som er uberegnelig og være forskjellig fra person til person. For hvor mye av dette kan skolen tåle? Et læreplanverk som inviterer leken inn som en del av en satsing på dybdelæring, kan være et godt utgangspunkt for slike refleksjoner. Hvis vi tør.