Vi må snakke mer om digitalisering

Artikkelen er hentet fra forskning.no

Det er lett å tenke at digitalisering er noe teknisk, at det bare er å sette strøm på en boks eller en prosess som allerede finnes. Men egentlig handler det om å fundamentalt forandre måten vi jobber på. Det griper dypt inn i arbeidslivet, privatlivet og samfunnet vårt.

La oss ta helsesektoren som eksempel. Eldrebølgen gjør at vi ikke vil kunne fortsette å løse oppgaver på samme måte som i dag. Om vi bruker teknologien til å automatisere en del rutineoppgaver, frigjør vi tid slik at helsearbeidere kan fokusere på mer krevende og nødvendige ting.

Men digitaliseringen er ikke begrenset til en enkelt bransje. Se bare hvordan musikkbransjen har endret seg de siste tiårene. Tidligere var vi avhengige av lokale musikkbutikker for å få tak i musikk, mens nå får vi alt vi trenger via ulike strømmetjenester. Vi hører fortsatt på musikk, men den lokale butikken er borte.

Det er mange lignende eksempler. Vi trenger fortsatt sko, men stadig flere av skoene våre kommer fra en nettbutikk i Tyskland. Vi liker fortsatt å reise på ferie, men trenger ikke lenger det lokale reisebyrået siden vi har internett. De fleste av oss er fortsatt avhengige av en bank, men vi trenger ikke lenger å gå til banken for å ordne ting. Mange av oss liker å være sosiale men en betydelig andel kommunikasjon vår er flyttet fra ansikt-til ansikt til skjerm-til-skjerm. Alle disse tingene påvirker samfunnet vårt på ulike måter.

Farene ved digitaliseringen

Personvern og datasikkerhet blir viktige elementer i tiden fremover. Det vil komme en rekke utfordringer knyttet til reguleringer av data – for eksempel knyttet til tingenes internett. Hvem eier dataene når vi putter sensorer i alt fra kjøleskap til toaletter, hvordan skal disse dataene utveksles og hvilke regler gjelder for bruk av dataene? Hvilke lover gjelder på Internett? Store selskaper som Google og Apple selger oss kostbare produkter som sender dem data om når vi slokker lyset om kvelden og hvor vi beveger. Hva skal dette brukes til – og vil vi dette?

I denne sammenhengen bør vi være betenkte over at makten til å påvirke over 2,3 milliarder mennesker ligger hos Facebook, et selskap som i begrenset grad er underlagt demokratisk styring.

I dag er det svært få reguleringer på dette området. Datatilsynet advarer stadig sterkere, men få ser ut til å bry seg. EU har tatt initiativ til personverns-lovgivningen GDPR og en ny opphavsrettslov. Dette har skapt storm internasjonalt, men jeg håper vi kommer til å se flere overnasjonale retningslinjer i tiden fremover.

Hvis – eller når – slike selskaper bestemmer seg for å bruke makten sin til å påvirke demokratiske prosesser eller misbruke kunnskapen de har om svært mange av oss, kan vi være virkelig ille ute.

Data og personvern

Enkelte forskere har pekt på at det sterke personvernet i Europa gjør at Norge sakker akterut i forhold til land som Kina. Andre mener at vår noe begrensede tilgang til data tvinger oss til å utvikle bedre algoritmer enn de som har overflod av data. Simpelthen fordi algoritmer som utvikles med små datasett må være smartere enn algoritmer som utvikles med store datasett for å gi samme presisjonsnivå.

Jeg tror imidlertid forskere bør få tilgang til flere datasett enn de har i dag. I en del tilfeller vil det være mulig å bruke syntetiske data, altså data som representerer reelle data, men som ikke kan spores tilbake til enkeltpersoner. Det arbeides med å etablere slike anonymiserte data fra store norske registre som kan brukes til forskning. Det er usikkert om det vil hjelpe alle som har behov for store datasett, men vi skal være forsiktige med å si fra oss personvernet bare fordi vi vi har et problem vi vil løse. Da løser vi ett problem men skaper et annet.

Hva digitaliseringsministeren bør gjøre

Norge har nylig fått en digitaliseringsminister. Det er viktig å sette politisk fokus på en av de store tendensene i samfunnet vårt, og gi digitaliseringen noe i retning av den oppmerksomheten den fortjener. Men jeg tror ikke det vil være tilstrekkelig.

For det første er ministerposten lagt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Offentlig digitalisering må skje på tvers av departementene for at innbyggere og næringsliv skal få sømløse tjenester fremover. Derfor må digitaliseringsministeren kunne påvirke hvordan de andre departementene prioriterer.

I Danmark har de lagt modernisering og digitalisering under Finansdepartementet, et departement med mye større budsjett og gjennomføringsevne. Jeg tror at vi også her i Norge må rigge kraftigere verktøy for digitaliseringsarbeidet.

Det viktigste rådet jeg kan gi til ministeren fremover er å tenke selv. Det er mange krefter som presser på for å øke hastigheten på den digitale utviklingen. Det er viktig å ta et skritt tilbake og tenke på konsekvensene. Hva vil alle disse endringene i offentlige tjenester og i arbeidslivet gjøre med samfunnet vårt og den enkeltes rettigheter? I mange tilfeller blir konsekvensene av valgene vi tar i dag først synlige om 10 eller 20 år.

Behov for kompetanse og diskusjon

Senter for digital transformasjon ved Universitetet i Agder startet opp høsten 2018, og vil jobbe med å forstå de samfunnsmessige konsekvensene av digitalisering. Vi er 28 forskere, og har fem stipendiater med fem til på vei inn. Vi ønsker å etablere forskningsprosjekter som kan gi mer kunnskap om både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser av digitalisering innen en rekke samfunnsområder.

Det er fortsatt et kompetansebehov innen digitalisering, både på utvikling av teknologier og hvordan disse kan brukes på best mulig måte. Det vil også være stort behov for kompetanse innen informasjonssikkerhet og det man kan kalle «digitaliseringskompetanse» – kompetanse om hvordan dagens og morgendagens teknologier kan spille sammen med mennesker på nye måter for å gi konkurransekraft i næringsliv og forsvarlig innovasjon i det offentlige.

Men flere fagdisipliner må også komme på banen for å diskutere digitalisering. Det digitale skiftet kommer til å få så vidtrekkende konsekvenser at det fortjener å ta en større plass i det offentlige ordskiftet.