Hva gjør vi med barn som er redde for skolen?

En studie utført av forskere ved Universitetet i Sørøst-Norge og Høgskolen i Østfold viser at lærerne selv vurderer sin kunnskap om skolevegring som for dårlig.

Problemene rundt skolevegring er ikke et tema på lærerutdanningene. Barna blir kasteballer i systemet som skal hjelpe dem.

En lærer som deltok i studien sa dette om situasjonen:

«Elevene blir kasteballer i hjelpeapparatet, og det ender oftest opp med at skolen sitter alene med ansvar for disse elevene. Det er uakseptabelt så lenge vi verken har kunnskap eller ressurser til å følge opp disse på en god nok måte. BUP fraskriver seg ansvar for all problematikk knyttet til skolevegring, også for de elevene som allerede har kontakter her. PP-tjenesten har lange ventelister og ingen muligheter til å trå til på kort varsel. Og barnevernet henlegger bekymringsmeldingene vi sender når alt er bra i hjemmet. Vi opplever stor grad av avmakt i en slik situasjon».

Det er mye som kan føre til at barn og unge som egentlig ønsker å gå på skolen og er motiverte for å lære, ikke klarer å møte opp. Her er noen av årsakene:

Utrygghet, vonde og vanskelige opplevelser, emosjonelt ubehag og mistrivsel, sosial isolasjon, mobbeproblematikk, angst eller mangel på gode faglige og sosiale mestringsopplevelser.

22 000 elever har skolevegring

Hele 22 000 elever var hjemme fra skolen over lengre tid i 2018, ifølge forskere i en artikkel i tidsskriftet Utdanning.

Konsekvensene kan bli alvorlige fordi barna får store hull i sin kunnskap når de ikke er på skolen. De står i fare for å falle ut av videregående utdanning.

En annen alvorlig konsekvens er at barna får dårlig selvtillit og mister troen på egne evner og ressurser, som igjen kan føre til depresjon og angst.

– Hvis et barn engster seg for å gå hjem etter skoletid, ringer alle alarmklokkene. Men når barn blir sittende hjemme fordi de ikke tør å gå på skolen, har skolen fokus på hva som er galt med hjemmet, sier Marie-Lisbet Amundsen.

Hun er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og en av forfatterne av forskningsartikkelen Skolens møte med elever som strever med skolevegring.

Lærere og foreldre har samme opplevelse

Amundsen gjennomførte i 2019 en studie basert på intervjuer med 40 foresatte til elever som strevde med skolevegring. Foreldrene uttrykte frustrasjon over skolens håndtering og mente at skolene har for dårlig kunnskap om barnas utfordringer.

Med utgangspunkt i disse funnene har forskerne gjort en ny studie, denne gangen blant lærere som har erfaring med å jobbe med barn som av ulike årsaker vegrer seg for å gå på skolen.

I en ny fersk studie fra april 2020 intervjuet de 40 lærerne som underviser ved 24 forskjellige skoler i seks utvalgte fylker. Utgangspunktet for studien er problemstillingen: Hvordan opplever lærere at skolen møter elever som engster seg for å gå på skolen?

Alle lærere svarer at de ikke har nok kunnskap om skolevegring, og at de etterlyser et mer helhetlig og koordinert hjelpeapparat. Alle svarer også at de er positive til et tilbud om faglig oppdatering.

– Dette viser at det er et stort samsvar mellom lærere og foresattes opplevelser, sier Amundsen.

Skiller ikke mellom skulk og vegring

Funnene fra studien viser at lærerne ofte ikke skiller mellom skulk og skolevegring, noe som får konsekvenser for hvordan de møter elever som engster seg for å gå på skolen.

Skulk handler om at barnet velger å gjøre noe annet enn å gå på skolen fordi den oppleves som mindre motiverende. Skolevegring handler i større eller mindre grad om strev med emosjonelt ubehag eller engstelse knyttet til det å være på skolen.

Selv om flere av lærerne knytter barnas problemer til angstproblematikk, legger de vekt på at foreldrene må presse barnet til å gå på skolen. De oppfordrer dem til å gjøre det mindre hyggelig hjemme slik at barnet får mer lyst til å dra på skolen.

– Prøver man å presse elever som strever med angstproblematikk, kan dette bare gjøre situasjonen enda mer fastlåst. Samarbeidsproblemer oppstår når skolen legger vekt på at det er de foresattes plikt å få barnet til skolen, i stedet for å jobbe for at skolemiljøet skal framstå som så trygt og inkluderende at barnet våger å være der, sier Amundsen.

Flere av lærerne tror også at skolen rutinemessig plikter å sende bekymringsmeldinger til barnevernet når elever strever med skolevegring.

Foreldrene på sin side opplever å bli sett på som vanskelige å samarbeide med dersom de ikke får barnet sitt til å gå på skolen eller klager på skolens håndtering.

Skolevegring må inn i utdanningen

Selv om lærerne svarer at de selv ikke har nok kunnskap, er de bevisste på at det må settes inn tiltak raskt dersom et barn uteblir fra skolen. Hvor disse tiltakene skal komme fra og hvem som har ansvaret, er usikkert.

Flere av lærerne uttrykker også frustrasjon over at hjelpeapparatet fraskriver seg ansvar for elever som strever med skolevegring. De forklarer at hjelpen de får fra psykologisk-pedagogisk tjeneste (PPT) er varierende og personavhengig.

Forskerne bak studien har gjort en gjennomgang av studieplanene ved lærerutdanningene på ti høgskoler og universiteter. Ingen av dem hadde skolevegring på studieplanen.

En av lærerne som deltok i studien, uttrykte det slik:

«Kunnskap om skolevegring har jeg måttet oppsøke selv, leste mye om i forbindelse med at jeg kom i denne situasjonen med en elev. Ingen informasjon om dette på studiet for 20 år siden, selv ikke da jeg tok spesped (spesialpedagogikk red. anm.). Dette var heller ikke en problemstilling på barneskolen. Samarbeider tett med skolevegringsteamet i kommunen, men heller ikke de har noe entydig svar på dette».

– Det er viktig at fokus nå i større grad rettes mot skolemiljøet når barn vegrer seg for å gå på skolen. Høyskoler og universiteter må ta dette på alvor og få det inn i utdanningen, sier Amundsen.

Basert på artikkelen Skolens møte med elever som strever med skolevegring. Amundsen m.fl.: Psykologi i kommunen nr. 2, 2020