Selv våren 1940 fikk privatistene vitnemål

Kronikken er hentet fra Forskning.no

Kunnskapsdepartementet har varslet at det vil gis dispensasjon fra kravene om skriftlige eksamenskarakterer for grunnskolen og videregående opplæring. Med koronakrisen som forklaring er skolene bedt om å prioritere arbeid med elevenes standpunktkarakterer.

Hva da med privatistene som ikke har standpunktkarakter? Vil et vitnemål basert på standpunktkarakterer ha samme verdi som andre vitnemål?

Disse problemstillingene har Norge stått i før. Hvordan løste vi eksamen og vitnemål for privatistene våren 1940? Dette var også en spesiell tid hvor skoler var stengt og hele landet i unntakstilstand.

Vitnemål basert på standpunktkarakterer

Våren 1940, og gjennom hele krigen, var det Undervisningsrådet som administrerte eksamen artium. Det skulle gjennomføres felleseksamen for elever i hele landet i fem skriftlige fag: matematikk, fremmedspråk, hovedmål og sidemål. Med stengte skoler og mangelfull undervisning fikk Undervisningsrådet langt på vei samme utfordring som vi har i dag.

20. april 1940 gikk Undervisningsrådet ut i radioen med melding om at alle elever ved skoler med eksamensrett ville få vitnemål basert på standpunktkarakterer. Undervisningsrådet ba lærerne om snarest å holde skoleråd for å fastsette elevenes karakterer, for så å melde dem til Undervisningsrådet.

Slående likhet med dagens oppfordring

Likheten med Kunnskapsdepartementets oppfordring til skolene i dag er slående. Elevene i 1940 fikk sine vitnemål med en påskrift om at vitnemålene bygde på standpunktkarakterer.

Det ble drøftet om påskriften ville redusere vitnemålenes verdi, mange ba om å få slippe en slik påskrift, men Undervisningsrådet mente at påskriften var en nødvendig formalitet, ganske enkelt fordi vitnemålene var utstedt utenfor gjeldende lov og reglement.

Undervisningsrådet erkjente svakheter ved ordningen med standpunktkarakterer. Skolene kunne holde ulikt faglig nivå. Uten en landsomfattende eksamen ville det i realiteten gis vitnemål uten noen nasjonal norm. Samtidig mente rådet at den lange tradisjonen lærerne hadde med å gi standpunktkarakterer, og tidligere undersøkelser som viste at forholdet mellom standpunktkarakterer og eksamensresultater stemte godt overens, gjorde det forsvarlig å løse eksamensspørsmålet våren 1940 slik det ble gjort.

La til rette for privatistene

Det store spørsmålet den gang, som i dag under koronakrisen, var hvordan situasjonen kunne løses for privatistene. Etter omfattende drøfting bestemte Undervisningsrådet at ingen privatist fikk godkjent vitnemål uten gjennomført eksamen våren 1940.

Samtidig satte rådet i verk et stort arbeid for å hjelpe de privatistene som ikke hadde mulighet for å skaffe seg standpunktkarakterer. I et rundskriv av 1. mai 1940 ble det orientert om at det før sommeren ville bli lagt til rette for eksamen for privatister, også innenfor okkuperte områder.

Mot normalt ble det gitt romslig tilgang til utsettelser for den enkelte elev dersom det ble vanskelig for elever å møte til eksamen til oppsatt tid. Elever som ikke kunne møte til eksamen, ville «uten videre» få utsettelse til ny.

Det ble også lagt vekt på å finne frem til erfarne sensorer for privatistene: «Bare øvete, skjønnsomme bør komme i betraktning, og det må innskjerpes like over for sensorene at de ved sensuren i tvilstilfelle skal ta skyldig hensyn til den situasjonen som prøven er avlagt under.»

Norge lyktes under krigen

Da avgjørelsen om at elever ville få vitnemål basert på standpunktkarakterer var offentlig annonsert, fikk Undervisningsrådet tallrike henvendelser fra privatister og deres foresatte. De mente at det burde finnes andre løsninger. Undervisningsrådet holdt fast på sin avgjørelse. Rådet gjorde det imidlertid klart at de skulle gjøre sitt ytterste for å hjelpe privatistene. Rådet ville ganske enkelt «godta enhver ordning av eksamen som en finner forsvarlig», selv om det eventuelt innebar brudd med etablerte eksamensordninger.

Et særlig aktuelt spørsmål var om Undervisningsrådet ville makte å nå ut med eksamensoppgaver til alle skolene innenfor okkuperte områder. Derfor fikk den enkelte skole utvidet rett til selv å organisere eksamener for privatister. Den gang gjaldt retten både formulering av oppgaver og ordninger for sensur, siden postgangen var vanskelig.

Norge lyktes under krigen å legge til rette for at privatister kunne få sine vitnemål.

Vi lyktes fordi enkelte retningslinjer i skolebyråkratiet ble lagt bort til fordel for handlingsrom og kreative løsninger. Meldingen var like enkel som den var effektiv: Finn frem til en forsvarlig eksamensform for privatistene – og gå for den. Brått ble historien aktuell!