Fehn Dahle om konkurrerende barnehager

Hanne Fehn Dahle disputerte før jul med en doktorgrad om private barnehageeiere. I avhandlingen undersøker hun inntoget av større, private barnehagekjeder i Norge og stiller spørsmålet ved om ivaretar eller bryter med den norske barnehagepedagogiske tradisjonen.

I en kronikk i Klassekampen skriver hun videre om temaet. Her er hele teksten:

Barnehager med utbyttegarantier og forretningshemmeligheter

Hanne Fehn Dahle, doktor philos, høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet

Kronikk i Klassekampen 18.01.2021

Ideer om barndommens frihet, barns selvutfoldelse og barndommen som en livsfase med egenverdi har stått sterkt i den norske barnehagen. Dette kan nå være i endring med de store, kommersielle barnehagekjedene, noe som kan få betydelig innvirkning på både barnehagepedagogikken og barns oppvekstvilkår.

I arbeidet med doktorgradsavhandlingen «Butikk eller pedagogikk? En studie av store private barnehagekjeder i Norge» (Dahle, 2020) intervjuet jeg barnehagelærere ansatt i større private barnehagekjeder. Analysene tyder på at det skjer en markedsretting av barnehagene i de store private barnehagekjedene. Eierne ser på andre barnehager som konkurrerende virksomheter, og forventer at barnehagelærerne ansatt hos dem fremmer selskapets forretningsmessige interesser.

Flere av de barnehagelærerne jeg intervjuet, fortalte at barnehagene opererte med garantier. I en av barnehagene ble det gitt en garanti til foreldrene om at barna skal kunne gå på ski når de starter på skolen, og en annen hadde noe de omtalte som en vennegaranti. Andre barnehager reklamerte med konsepter som ville gjøre barna mer skoleklare etter endt barnehagetid.

Slik jeg ser det, representerer utbyttegarantier et syn på barn som noe som kan formes etter bestemte mål. Et slikt syn utfordrer det å se på barn som unike individer. Dersom barnas hverdag blir preget av målet om å realisere utbyttegarantier, vil det gjøre det vanskelig å la aktiviteter betinges av det som skjer i barnehagen. Dette står i kontrast til den norske barnehagepedagogiske tradisjonen, som karakteriseres av forståelsen av at barns initiativ, spontanitet og interesser skal inngå som basis for barnehagens aktiviteter.

Enkelte av informantene fortalte om barnehageeiere som vurderte andre barnehager som konkurrerende virksomheter. De ble hindret i å utveksle ideer og samarbeide med andre barnehager i nærheten, fordi barnehagelærernes arbeid ble sett på som forretningshemmeligheter. Arbeidskontrakten kunne inneholde en form for taushetsplikt som presiserte at arbeidet ikke måtte bli kjent for andre utenfor barnehagekjeden.

Det at arbeidet blir sett på som en forretningshemmelighet, kan bygge på en antakelse om at dersom andre barnehager får kjennskap til det pedagogene i barnehagen har utviklet, vil de kunne posisjonere seg i forhold til det og kopiere arbeidet. Det å gi informasjon til en konkurrent kan påvirke konkurranseforholdet.

Dersom eiere av store private barnehagekonsern hindrer samarbeid og utveksling av erfaringer mellom barnehagene, vil denne typen eierstruktur kunne være til hinder for pedagogisk utvikling. For at fornyelse og forbedring skal skje i barnehagen må barnehagelærerne kunne tenke fritt, stille kritiske spørsmål og samarbeide med hverandre.

Når lønnsomhet får forrang over faglighet, kan markedsrettingen forskyve makt til fordel for de private barnehageeierne. Et spørsmål, som da bør stilles, er om barnehagekjedenes merkevarebygging, konsepter og utbyttegarantier bygger på barns interesser, eller om de bygger på eiernes interesser. Dersom barnehager blir sett på som forretninger som konkurrerer i et marked for å selge sine produkter, kan markedsinteresser komme til å overstyre barns interesser og rettferdiggjøre at barndommen underlegges markedets lover. Det vil i så fall være et brudd med den norske barnehagepedagogikkens demokratiske tradisjoner og vil kunne gi endrede oppvekstsvilkår for barnehagebarn.