Norge har Nordens høyeste andel private barnehager
Ny ISF-rapport ser på forholdet mellom offentlige, kommersielle og ideelle barnehager i de fem nordiske landene.
Barnehagetilbudet er blitt kraftig utbygd i alle de nordiske landene siden 1960-tallet. Den første tiden var det i hovedsak ideelle, ikke-kommersielle aktører som etablerte barnehager. Etter hvert kom også stadig flere barnehager drevet av det offentlige, og deretter av kommersielle aktører. I takt med dette er forholdet mellom offentlige, kommersielle og ideelle barnehager blitt et politisk omstridt tema i hele Norden, med unntak for Island.
En ny ISF-rapport sammenligner utviklingen av barnehagetilbudet og barnehagepolitikken i alle de fem nordiske landene, med særlig blikk på den såkalte velferdsmiksen mellom offentlige, kommersielle og ideelle aktører.
Forskerne finner flere interessante likheter, men også forskjeller mellom landene. Norge skiller seg blant annet ut ved å ha en høy andel private barnehager: Halvparten av norske barnehagebarn går i privat barnehage, en kategori som omfatter både de kommersielle og ideelle aktørene.
– I de andre nordiske landene går så rundt 80 prosent av barna i offentlige barnehager, mens de private tilbyderne har de resterende 20 prosentene av markedet, sier ISF-forsker Håkon Solbu Trætteberg. Han har skrevet rapporten sammen med ISF-kollega Karl Henrik Sivesind, Maiju Paananen fra Tampere universitet og Steinunn Hrafnsdóttir fra Universitetet på Island
Private aktører viktig for full barnehagedekning
Trætteberg forteller at en viktig årsak til den høye andelen private barnehager i Norge var at de kommersielle aktørene fikk en sentral rolle i arbeidet med å oppnå full barnehagedekning tidlig på 2000-tallet. I de andre nordiske landene ble full dekning nådd uten et tilsvarende bidrag fra kommersielle leverandører.
Flere sider ved rammebetingelsene for private aktører la til rette for den kraftige veksten i kommersielle barnehager i Norge i perioden. Etter barnehageforliket i 2003 økte den offentlige pengebruken på barnehage i Norge betydelig. Dette skjedde samtidig som det var fri etableringsrett for private, åpent brukervalg og lite begrensninger på profitt. Denne kombinasjonen av faktorer er ganske enestående i den norske velferdsstaten.
– Til sammen bidro disse faktorene til at sammensetningen av private og offentlige tilbydere endret seg betydelig på barnehagefeltet. Dette er svært ulikt de mer beskjedne justeringene vi har sett i andre velferdstjenester i Norge, utdyper Trætteberg.
Forskjeller mellom nordiske land
Rapporten viser at de nordiske landene i ulik grad skiller mellom kommersielle og ideelle private leverandører i barnehagepolitikken. Island har for alle praktiske formål ikke noen bevisst politikk for ikke-offentlige tilbydere.
Danmark, på den andre siden, har inkludert ideelle barnehager i kommunale tildelingsprosesser og først i senere år åpnet for kommersielle eierformer. Danskene gjennomfører i disse dager også en reform som medfører at barnehageeierne ikke lenger kan ta ut overskudd. Dette vil sannsynligvis begrense utviklingen av kommersielle selskaper som eier mange barnehager.
– Norge og Sverige skiller seg ut i nordisk sammenheng med å ha en betydelig andel kommersielle barnehager, som i stadig større grad er eid av kjeder, forteller Trætteberg.
Finland har sett en betydelig økning i kommersielle barnehageaktører de siste seks til sju årene. Hvis denne utviklingen fortsetter, kan andelen kommersielle barnehager raskt nærme seg svensk nivå og senere kanskje også ligne mer på den norske modellen.
På det mye omdiskuterte spørsmålet om det er systematiske forskjeller i kvaliteten blant de ulike typene barnehager, understreker Trætteberg at det er gjort for lite systematisk forskning.
– Her trenger vi mer kunnskap, men dagens forskningsgrunnlag gir lite grunnlag for å slå sikkert fast at det er viktige kvalitetsforskjeller knyttet til offentlig, ideell eller kommersiell drift av barnehager, sier Håkon Solbu Trætteberg.