Lærere ikke forberedt på elever med flyktningbakgrunn

Mange barn og unge tilbringer flere år som flyktninger, og opplever at livet blir satt på vent.

Forskerne Tone Brendløkken og Ragnhild Liland fra NTNU dro til en flyktningleir for å lære mer om hvordan vi i Norge bør ta imot elever med flyktningbakgrunn. Datamaterialet samlet de inn fra 2018 til 2021. Det består av samtaler med lærere, hjelpearbeidere og flyktninger i Moria.

Funnene deres er samlet i en vitenskapelig artikkel, som også beskriver deres opplevelser i Moria. Artikkelen er grunnlaget for denne teksten.

Moria – «Welcome to Prison»

Det er oktober og det regner når forskerne går ut av flyet på den greske øya Lesvos. Forskerne Tone Brendløkken og Ragnhild Liland skal besøke flyktningleiren Moria som omtales som en av verdens verste.

Neste dag skinner solen. På en mur utenfor flyktningleiren står det tagget «Welcome to Prison». Et fjell av søppel ligger ved inngangen til leiren stinkende i varmen, og gårsdagens regnvær har gjort stedet om til et gjørmebad.

En gutt i tenårene kommer bort og vil hilse på. Samir heter han. Forskerne spør Samir om han synes det er greit at de kommer.

– Kom inn og fortell Europa om det dere ser. Folk må få vite hvordan vi har det her, svarer han.

Skolen trenger flyktningkompetente lærere

I dag er rundt 100 millioner mennesker på flukt. Blant disse er mange barn og unge som tilbringer hele eller deler av oppveksten sin i en flyktningleir. Når disse barna kommer til Norge har de med seg utfordringer og opplevelser inn i klasserommet som få lærere har erfaring med.

I fremtiden vil enda flere elever ha flyktningbakgrunn. Forskning viser at skolen i Norge har lite kunnskap om dette, og skolene og lærerstudentene etterspør kunnskap om elever med flyktningbakgrunn.

Tone Brendløkken og Ragnhild Liland er forskere ved Institutt for lærerutdanning på NTNU. Etter en tur til Moria i 2018 forsto forskerne at skolen trenger kunnskap om hva det vil si å være flyktning. Dette var starten på prosjektet «Den flyktningkompetente lærer».

Fikk praksis i flyktningleir

Gjennom samtaler med lærere og hjelpearbeidere som jobber med dette til daglig, og ved å prate med flyktningene, har forskerne fått kunnskap om flyktninger og deres opplæringssituasjon.

I tillegg gir Brendløkken og Liland lærerstudenter muligheten til å ha skolepraksis for barn og unge som er på flukt.

En av lærerstudentene som har fått prøve dette, er Harald Aksnes Karmhus. Han hadde skolepraksis ved Mosaik Support Center på Lesbos i Hellas. Dit kommer flyktningene for å få undervisning.

– Med en gang jeg hørte at vi kunne ha praksis i, eller tilknyttet, en flyktningleir, ville jeg dra. Jeg tenkte det ville være en nyttig opplevelse å ha med seg, særlig siden jeg ønsket å bli lærer, og man helt sikkert vil møte på elever med flyktningbakgrunn, forteller Karmhus.

Opplever at livet ditt mister verdi

Samir inviterer forskerne inn i teltet han deler med broren sin, svigerinnen og deres to barn. Inne i teltet er gulvet dekket av papplater og ulltepper for å skjerme mot gjørmen. Samir og broren forteller at de bruker mye tid på å stå i matkø. De venter i opptil ni timer hver eneste dag.

Som flyktning opplever du at livet blir satt på vent. Du mister retten til å ha rettigheter. I flyktningleiren teller ikke dine meninger, og du har ingen mulighet til å påvirke omgivelsene du er i. Man vet aldri når dokumentene man trenger er klare, og folk sitter i årevis uten å vite. Det er nettopp denne kunnskapen Karmhus forteller at han tar med seg videre i dagens jobb.

– Jeg har fått forståelse for hvordan det er å være fast i en flyktningleir, i et land du ikke kjenner, et land du ikke vil bo i, og uten mulighet til å komme videre. Man er fastlåst i en situasjon som ikke gir livet ditt noe av verdi, forteller Karmhus.

Utdanning forbedrer menneskers liv

Alle barn har rett på utdanning, også asylsøkere og flyktninger. Ifølge FNs bærekraftsmål blir utdanning sett på som et grunnlag for å forbedre menneskers liv.

– Både i nasjonale og internasjonale studier kan vi finne at skolens betydning for flyktningbarn og ungdom framheves. Dersom disse barna og ungdommene ikke får sin rett til utdanning, frarøves de muligheten til å tilegne seg både språklig, faglig og sosial kompetanse. Det handler om kunnskap, men også om mental helse og livskvalitet, sier Brendløkken.

Forskning viser at 25 prosent av elevene i den norske skolen som ikke er født i Norge, slutter underveis i utdanningsløpet. En stor andel av disse har aldri begynt på videregående opplæring. Mange av disse er elever med flyktningbakgrunn.

«Kroppslig erfaring»

Forskerne drar videre til opplæringssenteret for flyktningene. Elevene har pyntet trær og vegger med tegninger av frihet, likeverd og menneskerettigheter. Lærerne Mikis og Lefteris kommer ut, sammen med hjelpearbeideren Maria.

Mikis er født og oppvokst i Hellas og hadde lest om flyktningleirene i hjemlandet, men det føltes fjernt fra hans hverdag, som om det egentlig ikke eksisterte. Det var først da han begynte å jobbe der som lærer i 2012 at han forsto at det faktisk fantes. Han måtte få en kroppslig erfaring.

– Det er mennesker som du og jeg som kommer over sjøen. De risikerer livet for å komme over. Du må være i det for å forstå. Erfare det. Du må kjenne det på kroppen, sier Mikis.

Mikis er her inne på de tre praksisene Brendløkken og Liland har kommet frem til er nødvendige å ha når man skal undervise flyktninger. Kroppslig erfaring er en av disse tre praksisene.

Kroppslig erfaring vil si at man får kunnskap gjennom sanser og følelser. I møte med flyktningene opplever du hvordan situasjonen deres påvirker livene deres, og hvorfor de kan oppleve utfordringer med å lære.

– Kroppslig læring har kanskje gått under radaren når vi diskuterer læring. For eksempel trekker alltid våre studenter fram betydningen av praksisen i lærerutdanninga. Da erfarer de med kroppen, og kunnskapen kan sies å bli kroppslig forankret. I kroppslig læring fremheves subjektets møte med den andre og omverdenen, sier Brendløkken.

Brendløkken og Liland mener at for å kunne planlegge og gjennomføre undervisning med elever som har flyktningbakgrunn, kan det være avgjørende at lærere får kunnskap om flyktninger gjennom kroppslig erfaring.

– Da vi i ettertid av reisen ble spurt om hvordan møtene med flyktningene og deres situasjon hadde vært, klarte vi ikke sette ord på det, fordi møtene og erfaringene hadde berørt følelsene, og erfaringene var i kroppen, forteller Brendløkken.

«Nærhet og distanse»

Hjelpearbeideren Maria forteller forskerne at hun har vært nødt til å lære seg i hvilken grad hun skal involvere seg i livene til menneskene hun møter. Det er så mange mennesker som vil fortelle sine historier og så mye lidelse. Hun forteller:

– I begynnelsen var jeg sint, sint fordi disse menneskene måtte lide. Men så innså jeg at det er et nivå av involvering. Jeg kan høre på en historie, på to, men jeg kan ikke høre på alle. Jeg skal være et medmenneske for dem, et nært menneske som de kan stole på, men jeg må samtidig holde den distansen som er nødvendig for å kunne hjelpe dem.

Maria er inne på den praksisen som Brendløkken og Liland kaller «Nærhet og distanse». En lærer må være nær nok til at man kan forstå elevens følelse, men ha nok distanse til at man ikke blir sittende med samme følelse selv.

Ved å beholde en avstand tar man vare på seg selv, og kun da er læreren i stand til å hjelpe eleven, og kan gi styrke. Med andre ord er det viktig at man som lærer plasserer seg et sted mellom avvisning og identifikasjon.

«Gi kraft og styrke»

For læreren Lefteris er det godt å oppleve at elevene forandrer seg når de er på skolen. Elevene blir mer kraftfulle, de lærer seg å samarbeide, får nye erfaringer og kunnskaper som de kan ta i bruk.

– Så det viktigste for oss med undervisning er å styrke dem, sier Lefteris.

Mange av deres elever har vært flyktninger i flere år. De er vant med å følge ordre, ikke spørre og ikke ytre egne meninger. Det er uvant for dem å komme til skolen, et sted der deres mening teller, at de kan stille spørsmål og at de får være deltagende.

Lærerne gir elevene troen på at de har en fremtid, at de har verdi og kan igjen få påvirke sine egne liv.

Hjelpearbeideren og lærerne poengterer at de får til dette siden skolen deres er en demokratisk organisasjon. Elevene blir spurt, lyttet til og får muligheten til å påvirke en liten del av eget liv. Skolen gir elevene troen på at de har muligheter og redskapene de trenger for å finne troen på en ny fremtid.

Prisgitt ildsjeler i skolen

Siden 2018 har prosjektet «Den flyktningekompetente lærer» utviklet seg til å også omfatte lærere som jobber i skolen. Nå arrangerer prosjektet fagdager der lærere møtes for å snakke om pedagogiske praksiser for elever med flyktningbakgrunn. På den måten kan de skolene og lærerne som har erfaring med å ta imot elever med flyktningbakgrunn dele av sin kunnskap.

– Det finnes skoler og lærere som har lang erfaring og mye kompetanse på å ta imot elever med flyktningbakgrunn. Deres erfaringer bør deles og diskuteres, for det er mye god pedagogisk praksis. Men arbeidet med denne elevgruppa er i stor grad prisgitt ildsjeler, og ansvaret for å arbeide med kompetanse og erfaringsdeling på skolene må plasseres, poengterer Brendløkken.

Tidligere lærerstudent Karmhus har følgende tips til lærere i skolen som har elever med flyktningbakgrunn:

– Snakk med eleven og bli kjent med dem. Jeg hadde også elever med flyktningbakgrunn da jeg var i praksis i norsk skole, og gjør man det på en god måte så er det ikke noe i veien for å snakke åpent om dette. Disse elevene opplevde å være en ressurs for resten av klassen, sier Karmhus.

I teltet til Samir og familien

Niesene til Samir er friske og glade. De er som alle andre unger, men moren er redd for fremtiden til jentene. Om det å være flyktning vil ødelegge det vakreste hun har.

Flyktninger har ofte en hverdag preget av psykisk smerte, angst, sorg, ensomhet, verdiløshet, tap av mening og sammenheng i livet. Mennesker trenger andre mennesker. Vi trenger å ha medmennesker rundt oss som viser omsorg og ansvar.

Ved å få gå på skole samtidig som man er flyktning så får man muligheten til å få håp og drømmer om fremtiden, og at man en gang selv skal kunne bidra.

I dag jobber lærerstudenten Karmhus ved Nansen Fredsenter. Der tar han imot skolebesøk, besøker skoler, og underviser innen temaene dialog, konfliktløsning, demokrati og rasisme.