Mangfold og inkludering i barnehagen

I arbeidet med masteroppgaven min som jeg gjennomførte på Island i 2012, ønsket jeg å finne ut mer om hvorfor vi ofte ikke får til å jobbe mer inkluderende, og hvorfor barn med spesielle behov fortsatt ikke er en mer inkludert del av det allmennpedagogiske opplegget. Kunne jeg bidra til å endre etablerte mentale modeller om barn med spesielle behov? Kunne spesialpedagogisk hjelp bli en naturlig del av barnehagen? Svaret var ja! På en ganske så enkel måte, ved å se alle barn som likeverdige og se at spesialpedagogisk hjelp kunne være en del av kvaliteten i barnehagen (Elvarsdóttir, 2012). Dette har jeg bygd videre på i mitt arbeid som spesialpedagog i Norge.

Jeg har arbeidet som spesialpedagog i barnehager både på Island og i Norge, og jeg ser at forskjellen er stor. På Island har vi ikke de forventningene til at barn med behov for spesialpedagogisk hjelp skal få én person spesielt «på» seg. Alle barn skal få den hjelpen de trenger fra det vanlige avdelingspersonalet, og barna skal være en likeverdig del av barnegruppen, uansett grad av vansker. Min erfaring i Norge er at pedagoger her ikke er vant til å tenke slik, eller at barnehagen ikke har nok kompetanse til å kunne ta dette ansvaret, og ikke minst mangler de kapasitet med dagens bemanningsnorm.

Med god veiledning fra en spesialpedagog, gode tilrettelegginger i hverdagen og med en inkluderende praksis vet jeg at det er mulig å få til å jobbe med spesialpedagogisk hjelp på en inkluderende og god måte i hverdagen. Men her i Norge virker det som det er slik at de som jobber i barnehagen, helst vil at det settes inn en ekstra ressurs for å jobbe med barnet. På den måten overlater de ansvaret for å inkludere barnet i aktiviteter til den som får dette oppdraget. Hvorfor er det egentlig slik? Er det bare et spørsmål om ekstra hender og et ekstra fang? Kan vi tenke annerledes og se at spesialpedagogisk hjelp er noe som kan gagne alle barna, og også det allmennpedagogiske tilbudet i barnehagen? Hva må til for å lykkes med inkludering? Disse og flere spørsmål forsøkte jeg å besvare gjennom masterstudien min og i arbeidet som spesialpedagog på Island, og jeg har også fortsatt med det samme her i Norge. Det er dette jeg ønsker å videreformidle i denne artikkelen.

I norske barnehager er det ifølge min erfaring vanlig at barna med de største vanskene mottar spesialpedagogisk hjelp enten som én-til-én-opplæring eller i smågrupper. Det er imidlertid flere og flere også her i Norge som har tatt til orde for at man ønsker at barnehagene skal bli mer inkluderende, at den spesialpedagogiske kompetansen kommer nærmere alle barna i barnegruppen, og at den skal være en del av den allmennpedagogiske virksomheten. Det er imidlertid fremdeles slik at mange av barna som trenger særskilt hjelp, får dette fra en person som kommer utenfra, for eksempel fra et pedagogisk ressurssenter og/eller PP-tjenesten.

Jeg har som nevnt erfart at det er mulig å få til en mer inkluderende praksis for alle barn i barnehagen. Da må man jobbe for å endre etablerte mentale modeller slik at man arbeider for at alle barna, også de med spesielle behov, skal være en del av det naturlige mangfoldet. Jeg vet at alle som jobber i barnehagen da blir mer aktivt involvert i arbeidet rundt disse barna. Det er viktig at vi sammen klarer å se muligheten det gir at den spesialpedagogiske hjelpen blir mer som en del av den normale driften i barnehagen. Da kan vi lettere verdsette mangfoldet og møte utfordringer hos den enkelte på en ny måte. Barn med spesielle behov er ikke et «problem» som en spesialpedagog eller en som er ansatt i et spesialpedagogisk ressurssenter, skal komme utenifra og fikse (Elvarsdóttir, 2012). Alle barna som går i barnehagen, burde bli møtt av pedagoger og ansatte med høy kompetanse om barn og læring.

Et barn lærer mest og best ved å være sammen med andre barn, og dette gjelder både barn med og uten spesielle behov. Vi må tørre å endre etablerte praksiser og måter å tenke på. Spesialpedagogisk hjelp flettet sammen med den allmennpedagogiske virksomheten må være to sider av samme sak. Vi må kunne si at vi ser alle barn som de er, og at barn med behov for spesialpedagogisk hjelp ikke er et «problem». Vi må kunne utfordre personalet til å være med på å se de mulighetene som fins i hverdagen, og hvordan vi kan løse ulike utfordringer sammen. Spesialpedagogisk hjelp må bli en del av mer inkluderende praksis i barnehagen og en del av det naturlige, daglige arbeidet. Dette vet jeg er mulig, fordi jeg har opplevd at det lar seg gjøre. I alle mine saker som spesialpedagog her i Norge har jeg tenkt på denne måten, og jeg har vært opptatt av å få til en inkluderende praksis. Jeg jobber sjelden med barnet alene inne på et eget rom, fordi alle barn må få muligheten til å være en del av barnefellesskapet i barnehagen. Barn er alltid først og fremst barn, en diagnose eller en vanske må være det som kommer som nummer to.

Jeg har siden begynnelsen av mitt yrkesliv vært fascinert av ideen om en barnehage for alle, den inkluderende barnehagen. Helt fra barnet med spesielle behov starter i barnehagen, må vi legge til rette for at det får delta sammen med andre barn i de ulike aktivitetene i barnehagen. Istedenfor å konsentrere seg om barns svakheter og vansker og ta dem ut av den vanlige konteksten og jobbe med dem enkeltvis, bør man heller arbeide med flere barn inne på avdelingen i naturlige situasjoner.

Hensikten med min masteroppgave var å finne måter å jobbe med individuelle spesialpedagogiske mål på i naturlige settinger og øke kompetansen hos personalet. Jeg ønsket å bruke den spesialpedagogiske kunnskapen til det beste for alle barna på avdelingen ved å tilrettelegge for lek og aktiviteter der alle barna i barnegruppen kunne delta på sine premisser. På den måten ble alle barna en naturlig del av mangfoldet.

Som spesialpedagog med ansvar for alle barn med behov for spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, sluttet jeg å jobbe med barna enkeltvis og jobbet heller med dem i barnegruppen. Dette foregikk inne på avdelingen, men i noen få tilfeller startet jeg med én-til-én-opplæring av en ferdighet. Jeg jobbet imidlertid mest inne på avdelingene og i et tett samarbeid med det vanlige avdelingspersonalet. Spesialpedagogisk hjelp ble på den måten en helt naturlig del av barnehagens daglige arbeid. Slik fikk flere barn og personale glede av den systematiske måten vi jobber på som spesialpedagoger. Vi oppdaget også flere barn i «gråsonen», og kunne sette inn tiltak tidlig og før bekymringene ble så store at det var behov for en videre henvisning (Elvarsdóttir, 2012).

På NERA-konferansen (Nordisk educational research association) i København i 2012 fikk jeg anledning til å presentere forskningen min fra masteroppgaven som jeg skrev da jeg bodde på Island. Der fikk jeg høre at min forskning var banebrytende på området inkludering i barnehagen. Dette var på samme tid som jeg flyttet til Norge, og jeg har nå fått 10 års erfaring fra arbeid i norske barnehager.

Barnehagen har i likhet med skolen ansvar for å tilpasse det allmennpedagogiske tilbudet til de ulike barnas behov og forutsetninger, også når noen barn har behov for ekstra støtte i kortere eller lengre perioder.

Barnehagen skal sørge for at barn som trenger ekstra støtte, så tidlig som mulig får den sosiale, pedagogiske og fysiske tilretteleggingen som er nødvendig for at de kan få et inkluderende og likeverdig tilbud. Tiltakene og tilpassingen skal vurderes underveis og justeres i tråd med barnets behov og utvikling (rammeplan for barnehagen, 2017).

Spesialpedagogisk hjelp i naturlige situasjoner

Barn med behov for spesialpedagogisk hjelp har samme rettigheter og behov som andre barn i barnehagen. Derfor er det viktig at alle som arbeider i barnehagene, har som et mål å inkludere alle barna i fellesskapet på sin avdeling. I mitt arbeid som spesialpedagog på Ressurssenteret for styrket barnehagetilbud i Stavanger kommune har jeg lagt merke til at mange har en ganske fastlåst måte å tenke på når det gjelder barn som har særskilte behov. Barn med behov for spesialpedagogisk hjelp blir etter min mening ofte ikke inkludert på en god nok måte med resten av barnegruppen. Det kan være flere grunner til dette, for eksempel det at barnehagen mangler ressurser og kompetanse. Men det kan som nevnt også være problematisk at personalet i barnehagen har denne forventningen om at det er noen andre enn det «vanlige avdelingspersonalet» som har ansvaret for å følge opp disse barna. De forventer ofte at en person fra PP-tjenesten eller at en ansatt ved et pedagogisk ressurssenter skal komme utenifra og gi barnet den oppfølgingen det trenger. Personalet påpeker at de selv ikke har nok «armer og bein» til å ivareta dette barnet i tillegg til alle de andre «normale» barna.

Jeg har full forståelse for hvor hektisk en hverdag i barnehagen kan være. Jeg har selv jobbet både som pedagogisk leder på avdeling og som spesialpedagog. Men samtidig vet jeg godt at manglende ressurser i form av mer personale og mer kompetanse ikke er den eneste grunnen til at ikke alle barn blir inkludert. Problemet ligger ofte på et systemnivå, der vi har ansatte i for eksempel pedagogiske ressurssentre som ikke er en del av det vanlige personalet i barnehagen. Disse personene får et engasjement knyttet til ett bestemt barn med spesielle vansker, og de skal arbeide spesielt med dette barnet. På den måten blir ikke kompetansen om barnet delt godt nok med alle som jobber på barnets avdeling, eller med resten av personalet i barnehagen.

For å kunne endre på dette må vi kanskje endre på det synet og de holdningene mange har til personer med spesielle behov og ulike funksjonshemminger. Vi må kanskje utvikle nye perspektiver og tankemodeller som kan gjøre at vi setter mer pris på mangfoldet.

Inkludering

Det som er grunnleggende for å få til inkludering, er å kunne legge til rette for barn som på en eller annen måte ikke fungerer som forventet ut ifra alder eller funksjonsnivå. De har kanskje følelsesmessige vansker, reguleringsvansker og/eller atferdsvansker. Kanskje har de en somatisk diagnose eller ulik grad av utviklingshemming. Alle barn kan trenge ekstra hjelp og støtte i kortere eller lengre perioder. Dette er det viktig at de får, uten at det trengs en ekstra ressurs, et enkeltvedtak eller en sakkyndig vurdering. Vår oppgave som spesialpedagoger må være å hjelpe barn til å bli aktive deltakere i det miljøet, den konteksten og det samfunnet de befinner seg i, i nært samarbeid med resten av personalet i barnehagen og barnets foresatte. Vi må kunne tenke nytt når vi ser på læring, utvikling og barnehage. Inkludering må ikke bare fungere som et honnørord som vi kan ta fram når det passer, og skrive om i planer uten at det har et reelt innhold. Det må være en del av hvordan vi tenker og jobber hver dag.

Inkludering er noe som må «sitte i veggene», det må bli en del av hvordan barnehagepersonalet tenker, slik at de får denne forståelsen under huden. Dette har jeg vært opptatt av i lang tid, ikke bare når jeg holdt på med masteroppgaven min, men helt fra jeg startet min jobb i barnehage som pedagogisk leder. I mine øyne må alle vi som jobber i barnehagefeltet, være klare til å ta imot alle barn og kunne se at barn med spesielle behov er en likeverdig del av det naturlige mangfoldet. Disse barna kan delta i alt som foregår i barnehagen, på sin måte. Det er vår oppgave å legge godt nok til rette for at dette skjer. Det er viktig å ha en klar forventning og en struktur der likestilling og likeverd for alle ligger som en holdning i bunnen. Lek og læring i barnehagen skal passe for hver og en, og vi må vekk fra tanken om at alle må kunne de samme tingene til samme tid. Arbeidet må være basert på troen på at alle barn har rett til å vokse opp som likeverdige og få tilpasset opplæring der det trengs, der de er.

Inkluderende barnehager gjør det mulig for barn å få opplæring og trening i det de har behov for, sammen med deres jevnaldrende, på samme avdeling. Her skal de få muligheten til en aktiv deltakelse daglig. Spesialpedagogisk hjelp kan på den måten bli en naturlig del av det daglige arbeidet. Dette bør gjelde for alle barn, uansett fysisk eller psykisk funksjonsevne, nasjonalitet og språk. Her har vi spesialpedagoger verdifull kompetanse å bidra med.

Lek og læring

Danning og utvikling handler om så mye mer enn bare læring for å kunne krysse av oppnådde milepæler på et skjema. Det handler blant annet om hvordan de som jobber med barnegruppen, klarer å legge til rette på en måte som gir alle barn tilhørighet i barnegruppen. Det handler om kunne å se at et barn med nedsatt funksjonsevne har like mye verdi som andre barn. Sosial utvikling og samhandling, og det å kunne kommunisere med andre, er viktige behov for alle barn. Det å føle tilhørighet og kjenne seg verdsatt for akkurat den de er, er alle barns rett. Som Sonia Nieto (2010 s. 197) skriver i sin bok The light in their eyes: «Læreren trenger å se glimtet i barnets øyne og forstå at hver person er talentfull og verdifull akkurat som de er. Når dette skjer, kan ‘barnehage’ bli en kilde til håp og bekreftelse på at alle barn har tilhørighet i (barnehage)samfunnet» (min oversettelse).

Hvis vi ser på mangler/vansker/utfordringer som et problem, antar vi at alle som har noe av dette, ville hatt det bedre og vært bedre uten. Vi må kunne se på funksjonshemming og det at folk har ulike utfordringer i livet sitt, som en del av det naturlige og verdifulle mangfoldet i samfunnet. Vi må lære alle barn å forstå og respektere dem som er forskjellige fra dem selv, og se verdien i dette (Sapon-Shevin, 2007, s. 172). Heldigvis prøver mange andre enn meg også å endre tanker og praksis, og jeg vet at et godt samarbeid er et sentralt element for å lykkes i dette arbeidet.

Inkluderende barnehager er basert på et mål om å fjerne barrierer og fremme faktorer som bidrar til å bygge broer mellom ulike individer (Bjarnason, 2007, s. 6). På denne måten kan vi utvide toleransen og forståelsen for at vi alle er ulike og har forskjellige behov.

Alle barn har nytte av å kjenne personer som på en eller annen måte er annerledes enn dem selv, slik at de kan lære å se verdien i vårt mangfold i samfunnet (Jónsdóttir, 2002, s. 26).

Konklusjon

I forskningen jeg gjorde på Island i 2010–2011, kunne jeg konkludere med at det ikke var problematisk å se på spesialpedagogisk hjelp som en naturlig del av hverdagen i barnehagen. Endring i holdninger var faktisk grunnlaget for inkluderende praksis i barnehagen. De ansatte ble med på å se mangfold og ulikheter som verdi, styrke og ressurs, ikke som et problem en annen måtte løse.

Vi må tørre å utfordre etablerte mentale modeller og holdninger hos barnehagelærere og ledere. Undervisning og læring er basert på kommunikasjon, og derfor er holdningene til barnehagelærerne og deres verdigrunnlag enormt viktig. Det er ikke nok å finne en modell som skal fungere for alle, vi må kunne endre måten vi tenker på om barn som trenger ekstra støtte og opplæring.

For meg ble min forskning på Island starten på en lang prosess, og den har dannet grunnlaget for det samarbeidet jeg nå har med personale og ledelse i barnehagen. Det å lykkes med å jobbe på en inkluderende måte med spesialpedagogisk hjelp står og faller på et kontinuerlig arbeid med system, kontekst og modeller. Hvordan vi voksne møter barn med utfordringer, og hvilke forventninger vi har til dem, er spørsmål vi må stille oss selv hele tiden.

Det er viktig å merke seg at dette ikke bare er et spørsmål om plassering av barn med spesielle behov. Det må først og fremst tas hensyn til hvordan vi kan overvinne barrierene som hindrer deltakelse for barn med ulike utfordringer. Vi må få en felles forståelse for at vi kan jobbe med det aller meste i grupper inne på avdelingen og i naturlige situasjoner. Et viktig spørsmål blir hvordan vi kan benytte den spesialpedagogiske kunnskapen til å berike det allmennpedagogiske tilbudet og sørge for at barn med behov for spesialpedagogisk hjelp blir en likeverdig del av gruppen.