Ambulerende team – lokale kompetansesenter for inkludering

Segregerte tilbud for elever med særskilte behov øker. Et tiltak for å forsøke å motvirke denne tendensen er ambulerende team. Denne artikkelen tar for seg forskning og kartlegging knyttet til utviklingen på dette området og en kartlegging av forekomsten av ambulerende team. Artikkelforfatterne påpeker at det er et stort behov for å nyansere debatten omkring tiltak som settes inn i arbeidet med elever som viser problematferd og/eller lav skolemotivasjon.

Forskere slår alarm for mangel på oversikt over elever som tas ut av normalskolen1 . Parallelt med dette utvikles det kommunale enheter som ambulerende team, ressursteam eller reiselærerteam (heretter kalt ambulerende team). Disse enhetene arbeider for å motvirke tendensen til å ta elever ut av de lokale skolene. Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Læringsmiljøsenteret, har kartlagt forekomst av slike team i Norge.

Fotnote: normalskolen1 .

Utdanning 15/2012, 17/2012, 21/2012, 1/2013, 10/2013 

Artikkelen refererer til flere utfordringer som berøres i debatten om den inkluderende skole. Forfatterne viser til kartlegginger og forskning om spesialgrupper og smågrupper. Dette fører leseren over til artikkelens hovedfokus, ambulerende team og forskning som understøtter de fokusområder disse teamene arbeider etter, blant annet fokus på læringsmiljø. Artikkelen kommer også inn på forskning som viser til negative konsekvenser for elever som møter en skole der sentrale faktorer i læringsmiljøet ikke er kvalitativt gode nok.

Inkludering i norsk skole

Den norske skolen er en inkluderende skole. Inkludering refererer til at borgere i et samfunn skal kunne mestre samfunnets grunnleggende arenaer (Frønes & Strømme, 2010). I kunnskapssamfunnet vil inkludering i større grad enn i tidligere samfunnsformasjoner dreie seg om utvikling av kunnskap og kompetanse (ibid.). Hvor stor suksess inkludering som mål har hatt, og hvor inkluderende den oppleves, diskuteres. Frønes & Strømme (2010: 100) sier at grunnskolen fremstår som marginaliseringsfaktor nummer én.

«I kunnskapssamfunnet vil inkludering i større grad enn i tidligere samfunnsformasjoner dreie seg om utvikling av kompetanse».

Den danske psykologen Jørn Nilsen uttrykker det slik:

«Vi lever i en tid hvor segregering, marginalisering og polarisering stadig kendetegner store dele av børne og ungeområdet» (Nilsen, 2013:40).

Utredninger av barn og unge ender ofte med tilrådning om tiltak som kan virke marginaliserende (Nielsen, 2013; Tetler, 2011; Bakke, 2011). Nes refererer til de samme tendensene, men stiller spørsmålet om elever i egne grupper marginaliseres og mister muligheter − eller om de får tilpasset opplæring og deltakelse (Nes, 2013).

Tidligere forskning og kartlegginger

Antallet spesialgrupper for elever som viser behov for særskilt tilrettelagt undervisning, har økt betraktelig i Norge siden 2006 (Nordahl & Hausstätter, 2009; Knudsmoen, Løken, Nordahl & Overland, 2011; Jahnsen, Nergaard & Grini, 2011; Holterman, 2012). Utdanningsdirektoratets notat om spesialundervisning; Opplæring i eller utenfor den ordinære klassen (2013), viser at 66 prosent av de som får spesialundervisning, får dette i små grupper med fra 2 til 5 elever. Ca. 50 prosent av elevene i smågruppetiltak for elever som viser problematferd og lav motivasjon for skole, har ikke spesialundervisning etter § 5−1 i opplæringsloven (Jahnsen, Nergaard & Flaatten 2006, Jahnsen et al. 2011).

Kartleggingene av smågruppetiltak for elever som viser problematferd, viste at over halvparten av opplæringstiltakene var deltidstiltak og ca. 60 prosent av elevene var i tiltakene mindre enn en dag i uken (Jahnsen et al. 2006; Jahnsen et al., 2011).

De alternative skolene som vokste fram på 1970-tallet var ofte etablert på initiativ fra lærere som ønsket å gi elever som viste problematferd og lav skolemotivasjon en bedre skole (Sørlie, 1991; Ogden & Sørlie, 1991; Tveit & Melby, 1994). I 1984 registrerte Ogden 25 alternative skoler i Norge, og 6 år senere fant Sørlie 50 heltids alternative skoler for ungdomsskoleelever (Sørlie 1991). 70 prosent av elevene var gutter. I 1994 hadde tallet steget til 60 registrerte heltids alternative skoler på ungdomstrinnet (Tveit & Melby 1994). Endrerud påpekte allerede i 1985 at det å ta elever ut av skolen og klassen ikke ville være med på å endre skolens/klassens miljø og at det å fjerne elever var med på å snevre inn normalitetsbegrepet. Han hevdet at slike tiltak kunne fungere som en sovepute for skolen og som dumpingplasser for elever skolen ville bli kvitt. Dahl problematiserte elevenes begrensete tilgang på prososiale jevnaldrende i homogene segregerte grupper (Dahl 1985). Elevene i disse gruppene ville ha få kompetente jevnaldrende å sammenligne seg med.

Det er tidligere påpekt at kvaliteten og effekten av opplæringen i smågruppetiltak er varierende og i flere tilfeller kritikkverdig (Nordahl & Overland, 1998, Markussen, 2000, Birkemo, 2001). Birkemo (2001) fant dessuten at både karakternivået og selvoppfatningen til elever i smågruppetiltak hadde negativ utvikling over en toårsperiode sammenlignet med elever i vanlig klasse.

Smågruppetiltakene har fokus på innlæring av skolefaglige-, sosiale og praktiske ferdigheter (Jahnsen et al. 2006; Jahnsen, Nergaard, Rafaelsen & Tveit, 2009; Jahnsen et al., 2011). Opplæringen i ferdighetene er ofte integrert og foregår i autentiske situasjoner. Brydrup, Madsen & Perthou (2002) hevder at en slik tilnærming kan tilsløre de egentlige læringsmålene og at det kan gi dårligere læringsresultat for elevene. Det blir vanskelig for elever å oppfatte at de lærer ferdigheter som verdifulle også i skolefaglige sammenhenger. Elevene i kasusstudien «Den ene dagen» (Jahnsen et al., 2009) sa blant annet om læring i tiltaket og på skolen:

«I tiltaket lærer vi for livet, på skolen lærer vi for skolen».

Kasusstudien (ibid.) tok utgangspunkt i 6 smågruppetiltak for elever som viste problematferd og lav motivasjon for skole, og som rapporterte at de fulgte rådene fra veiledningsheftene om alvorlig problematferd i skolen i 2003 (Nordahl, Sørlie, Manger & Tveit, 2003a og b). Faggruppen pekte på 9 kjennetegn2 ved gode eksterne smågruppetiltak. Tiltakene som fulgte disse rådene, synes å ha positiv innvirkning på elevenes opplevelse av inkludering i vanlig klasse og på elevenes status og rolle i jevnalderfellesskapet på skolen. De voksne rundt elevene samarbeidet tett, og tiltakene var relasjonelt begrunnet (Jahnsen et al., 2009). Internasjonal forskning skiller mellom relasjonell og kategoriell forståelse og begrunnelse for spesialundervisning (Emmanuelson, Persson & Rosenquist 2001). En kategoriell forståelse har et individpatologisk utgangspunkt med fokus på kompensatoriske tiltak for elever. Problemet finnes i eleven.

Fotnote: 9 kjennetegn2

Heterogent sammensatte elevgrupper, et frivillig tilbud, utvidet lærerrolle, positiv lærer-elev-relasjon, vekt på individuell oppfølging, målrettet fagundervisning, tilpasset opplæring, sosial kompetanseutvikling og nært samarbeid med foreldre og lokalmiljø

Ambulerende team arbeider på kommunalt nivå, det vil si mot flere skoler i kommunen.

En relasjonell forståelse tar utgangspunkt i at elever kan være i problematiske situasjoner. Fokus rettes mot samspillet mellom eleven og de kontekstuelle faktorene i skolen, og det er skolen som må endres. Tiltakene er videre åpne for prososiale elever så vel som elever som viser problemer.

Sørlie (1991, 1999) karakteriserte de alternative skolene som lokale kompetansesenter for forebygging, håndtering og reduksjon av alvorlig problematferd i skolen. En begrunnelse var at smågruppetiltakene måtte « … unngå å bli ordinærskolens bremseklosser…» (Sørlie 1991:156). Hun hevdet at kommunene i større grad kunne benytte kunnskapen og kompetansen som de alternative skolene besitter for å utvikle læringsmiljøet i de lokale skolene. I 2006 fant Jahnsen et al. at ca. en tredel av tiltakene i ungdomsskolen drev en eller annen form for kurseller veiledningsvirksomhet rettet mot lærere i vanlig skole. Videre ga ca. halvparten av smågruppetiltakene et opplæringstilbud til andre elever enn målgruppen «elever som viser problematferd og lav skolemotivasjon» (Jahnsen et al., 2006). Tendensen med heterogene grupper, en blanding av elever som viser problematferd og prososiale elever bekreftes i karleggingen av smågruppetiltak på barnetrinnet i 2011. Hele 74 % av tiltakene ga tilbud til ordinære elever (Jahnsen et al., 2011). I samme kartlegging ble det registrert ca. 10 tiltak som kan beskrives som ambulerende team (ibid.), enheter som i all hovedsak retter innsatsen inn mot elevenes klassemiljø heller enn at elevene tas ut av klassen.

Om undersøkelsen

Både kartleggingen av smågruppetiltak på ungdomstrinnet og på barnetrinnet viste at kommuner utvikler ulike typer tiltak som bistår skolene i kommunen overfor elever som viser problematferd (Jahnsen et al., 2006; Jahnsen et al., 2011). For å kunne kartlegge denne type tiltak på nasjonalt nivå, ble det utviklet en definisjon som var bred nok til å fange opp ulike typer ambulerende team. Definisjonen er relativt konkret og ble prøvd ut i fem ulike tiltak i fem forskjellige kommuner. I etterkant ble definisjonen justert på bakgrunn av bemerkninger fra praksisfeltet. Arbeidet med definisjonen kan knyttes til begrepsvaliditet. De ambulerende teamene som bidro i arbeidet med definisjonen, opplevde den endelige definisjonen som dekkende for deres virksomhet. Det kan tyde på at begrepsvaliditeten er god.
Definisjonen av ambulerende team er som følger:


Ambulerende team arbeider på kommunalt nivå, det vil si mot flere skoler i kommunen. Teamet er en faglig og administrativ enhet (kan være en egen avdeling under for eksempel PPT, eller organisert fra en skole). De arbeider for å utvikle læringsmiljøet i skolen og for å redusere og forebygge problematferd. Teamet veileder skoler og lærere i situasjoner hvor elever viser problematferd for å hindre at elever blir fjernet fra det miljøet de naturlig hører til. I korte perioder kan elever tas ut av den ordinære klassen for å få opplæring i egne grupper internt eller eksternt.

Læringsmiljøsenterets kjennskap til feltet «alternativ opplæring» i Norge forteller at ambulerende team først og fremst er et byfenomen. Det kan se ut som om de vokser fram i kommuner med et visst antall skoler. Med dette som utgangspunkt satte vi et nedre grense på 3000 innbyggere pr. kommune når vi ønsket å kartlegge forekomst av slike tiltak. Vi antok at kommuner med færre innbygger enn 3000 ikke opprettet slike skoleomfattende team. Spørreskjemaet ble sendt til alle kommuner med mer enn 3000 innbyggere, i alt 273 kommuner.

De ambulerende teamene er som oftest organisert som egen virksomhet direkte under skoleeier. Spørreskjemaet med definisjon av ambulerende team ble derfor sendt til skoleeierne i kommunene. Vi spurte skoleeier om de har eller ikke har ambulerende team. Hvis svaret var ja, ba vi skoleeier om å gi oss navn og adresser til tiltaket.
Svarprosenten i kartleggingen er 73 prosent. Det vil si at vi har opplysninger om eksistensen av slike tiltak i 196 kommuner av 273 med innbyggertall på over 3000.

Resultater

41 kommuner sier at de har tiltak som går inn under vår definisjon av ambulerende team. 155 kommuner sier at de ikke har et slikt tiltak. Kartleggingen viser videre at tiltakene først og fremst finnes der det er størst befolkningskonsentrasjon; på hele Østlandet og i de større byene langs kysten opp til Trondheim. Nord for Trondheim er det kun registrert fire tiltak. Dette forsterker vår forforståelse av fenomenet og bidrar til å forsvare vårt valg om å utelukke kommuner med færre enn 3000 innbyggere.

Oppsummering og videre arbeid

Kartleggingene av smågruppetiltak på ungdomstrinnet (2006) og på barnetrinnet i (2011) viser at tiltak for målgruppen er i kontinuerlig endring. De største endringene i 2006 var at tiltakene var gått fra heltidstilbud til deltid, og at langt over halvparten av elevene var i tiltakene mindre enn én dag i uken. Kartleggingen på barnetrinnet viste at nesten alle elevene (98 prosent) hadde deltidsplass i tiltakene og at noe over 60 prosent av dem var i tiltakene mindre enn en dag i uken. En annen viktig endring var at tilbudet gikk til alle elever. Tiltakene var organisert slik at enten kunne elevene i målgruppen ha med seg en venn, eller tiltakene var åpne for alle − og man sørget for at prososiale elever også deltok. Også hele klasser eller grupper av elever kunne delta på jevnlige kurs som smågruppetiltaket arrangerte. Et tredje utviklingstrekk var at lærere i smågruppetiltakene drev utstrakt kurs og veiledningsvirksomhet i relasjon til ordinær skole og lærere i hjemmeskolen til elevene. En fjerde utviklingstendens var endringen mot såkalte ambulerende team, tidligere tradisjonelle alternative skoler som synes å ha fulgt Sørlies råd om å bistå skoler i utviklingen av et inkluderende læringsmiljø. Kartleggingene hadde ikke fokus på denne type tiltak, men flere kommuner synes å ha et behov for å formidle at det foregikk utviklingsarbeid som var bevisst marginaliseringsprosessene i skolen, elevenes behov og skolens behov for å endre seg (Jahnsen et al., 2006; Jahnsen et al., 2011).

Erfaringer som Læringsmiljøsenteret har gjort, viser at det i flere kommuner foregår lokalt utviklingsarbeid for å etablere og utvikle læringsmiljø med utgangspunkt i elever som viser problematferd og/eller lav skolemotivasjon. Det etableres tiltak på kommunalt nivå, lavterskeltilbud der lærere får bistand i å møte utfordringer i klasserommet. Betegnelsen på tiltakene varierer, men flere av dem betegnes som ambulerende team, ressursteam eller utadrettete tjenester. Noen av disse er en direkte utvikling av tiltak som tidligere kunne gå under betegnelsen smågruppebaserte tiltak eller alternative skoler. Tiltakene var opprinnelig utviklet for elever som ikke kunne være på skolen, eller som noen ikke maktet å ha der. Andre ambulerende team har vokst frem med utgangspunkt i at skoler trenger hjelp til arbeid med inkludering, nettopp gjennom personer som kjenner skolen godt, men som selv ikke er en del av den. PP-tjenesten har i ulik grad deltatt i utviklingsprosessen. Tiltakene arbeider systemrettet og de legger hovedvekten på møtet mellom elever og lærere i den konteksten hvor problematferd viser seg.

Det kan altså se ut som om skolen på mange måter har tatt innover seg forskning som viser at elever med problematferd ikke opererer i et vakuum, men at skolen må ta sin del av ansvaret. Antall segregerte tiltak for målgruppen øker, men samtidig viser kartleggingene at elevene er i tiltakene mindre enn én dag i uken. I kasusstudien (Jahnsen et al., 2009) ble dette begrunnet med tilhørighet i et klassefellesskap, behovet for prososiale jevnaldrende og at alle elever skal ha sin kontaktlærer som koordinerer tiltakene rundt eleven.

Læringsmiljøsenteret fant at 41 kommuner i Norge har ambulerende team som jobber for utvikling av skolens læringsmiljø.

Heterogene grupper og helhet og sammenheng i opplæringen var også et av hovedmålene. Skolene var opptatt av mestring og at alle elever skulle oppleve inkludering og mening med opplæringen. Atferd kan ikke alene forklares ut fra elevers individuelle forutsetninger eller foreldrenes sosiokulturelle bakgrunn. Atferd må alltid belyses i en kontekstuell sammenheng. Tiltakene i kasusstudien var bevisst disse forhold, og de ble karakterisert som relasjonelt begrunnete og praktiserende tiltak.

Meld. St 18 (2010−2011) Læring og fellesskap, understreker forventninger om at barnehager og skoler utvikler kvalitet i virksomheten med hensyn til inkluderende læringsmiljøer for alle barn og unge. Dette retter søkelyset mot skolens praksis.

«Forbedring av de allmenne ordningene er det viktigste grepet overfor barn, unge og voksne med særskilte behov. Å utvikle mer spesialiserte ordninger for en stadig mer mangfoldig befolkning fører til utvanning av det fellesskapet samfunnet bygger på», «Et mangfoldig fellesskap gir de beste rammene for det enkelte barn mulighet til å lære» (Meld St. 18 (2010−2011 s. 11).

I skoler med mye atferdsvansker ser man en sammenheng med utydelig klasseledelse, mindre samhold mellom elever, mer utydelige regler som igjen gir mer atferdsproblemer (Mausethagen & Kostøl, 2009). Relasjoner mellom elever og lærere synes dårligere, og effekten av å ta enkeltbarn ut av skolesituasjonen gir ikke løsninger på sikt.

Forståelsen av blant annet problematferd, tilpasset opplæring og klasse-/gruppebegrepene i den lokale opplæringskonteksten vil ha stor betydning for innhold og organisering av opplæringen for elever som viser problematferd og lav motivasjon for skole (Bachmann & Haug 2006; Jahnsen et al., 2006; Jahnsen et al., 2011; Strømstad, Carlsten, Hausstätter, Nordahl & Markussen, 2007). Det er en vanlig oppfatning at elever som viser problematferd, forstyrrer undervisningen og bidrar til redusert læringsutbytte for alle elever (Jahnsen, Nergaard & Grini 2011; Bru, 2009). Bru (2009) gjennomførte to separate studier for å undersøke om særlig urolige elever har en negativ innvirkning på medelevenes skoleprestasjoner. Resultatene viser at den grad av inklusjon av atferdsvanskelige elever vi har i norsk skole, ikke har negative konsekvenser for medelevenes skoleprestasjoner (ibid.).

Visser, Kunnen & Van Gert (2010) undersøkte forholdet mellom ulike skolekontekster og tiltak for å redusere aggressiv atferd blant elever på barnetrinnet i Nederland. Elever som ble overført fra spesialskoler for problematferd til ordinær skole, viste en større reduksjon i omfang og grad av problematferd enn elever som blant annet fikk ulike typer sosial trening i grupper, individuelt eller på spesialskole. De konkluderer med at tiltak for å redusere problematferd blant barn bør settes inn i den sosiale konteksten hvor barn til daglig befinner seg, i ordinær klasse og skole.

Den generelle oppfatningen om at alt blir bedre i klassen bare noen elever er ute av undervisningen, ble undersøkt i en sammenlignende studie av skoler med og uten tilgang på segregerte opplæringstiltak for elever som viser problematferd (Jahnsen et al., 2011). Det viste seg at i skoler som har slike tiltak, trivdes lærerne dårligere enn i skoler som ikke har slike tiltak. De opplevde dårligere samarbeidsmiljø og at elevenes motivasjon og arbeidsinnsats på skolen var lavere enn på skoler som ikke hadde tilgang på segregerte tiltak. Videre oppga disse lærerne at de fikk mindre støtte fra sine kollegaer, og de var mindre lojale mot fellesvedtak på skolen (ibid.). Funnene om sammenhengen mellom kvaliteter ved undervisningen og læringsmiljøet og forekomst av særskilte tiltak, er i overensstemmelse med tidligere funn (Markussen, Brandt & Hatlevik, 2003). Det kan synes som om når kvaliteten på den vanlige opplæringen er god, så reduseres behovet for spesielle tiltak både på individ og gruppenivå (Skaalvik, 1999). På skoler som hadde tilgang til segregerte opplæringsarenaer, rapporterte lærerne at de hadde et større individfokus når de vurderte behovet for spesialundervisningstiltak (Jahnsen et al., 2011b).

Faktoren «individfokus og differensiert undervisning» gjenspeiler lærernes holdning til spesialundervisning (Aasen & Søby, 2010). Resultatene kan altså tyde på at lærere som arbeider på skoler som har smågruppebaserte tiltak i noe større grad enn lærere på skoler som ikke har slike tiltak, har en kategoriell forståelse av ulike vansker og behov i skolen (Jahnsen 2011). Nordahl, Kostøl & Mausethagen (2009) viser til systematiske forskjeller mellom skoler med mange elever som viser problematferd og skoler med få elever som viser problematferd.

Kartleggingen av ambulerende team er med på å gi et bilde av en skole i utvikling.

På skoler med lav grad av atferdsproblemer legges det vekt på felles skolekultur, bygging av relasjoner, høye forventninger til lærere og elever, og læring og klasseledelse står i sentrum. Skoler med lav forekomst av problematferd driver bedre undervisning og etablerer bedre læringsmiljøer enn skoler med omfattende atferdsproblematikk. Forskerne påpeker sammenhengen mellom individualiserte arbeidsmåter, organisatorisk differensiering og e stort omfang av atferdsvansker (ibid.). Nielsen hevder at individuelle og defektorienterte forståelser er utbredt i segregerte spesialtilbud og er ofte også begrunnelsen for at barn og unge er der i utgangspunktet (Nielsen, 2013).

Kvaliteten i det klasserommet elever møter hver dag, i form av tydelig klasseledelse, definert som faglig og emosjonell støtte, er avgjørende for skoleprestasjoner (Federici & Skaalvik, 2013; Munthe, 2005). God klasseledelse er avgjørende for elevens læringsutbytte (Hattie, 2009) og virker i særlig grad som en beskyttelsesfaktor for elever som viser problemer knyttet til atferd, skoleresultat og sosial fungering (Marzano 2009; Hamre & Pianta, 2005).

Utdanningsdirektoratets store satsing Ungdomstrinnsatsningen (2012−2017) har som et av sine mål at alle skal inkluderes og oppleve mestring. Strategien innebærer blant annet et særlig fokus på klasseledelse. Det vises til flere studier som uttrykker at sårbare elever, elever med dårlig mental helse, utagerende elever og elever som har en vanskelig hjemmesituasjon, opplever dårligere lærerstøtte enn normalpopulasjonen (Postholm, Nordahl & Midthassel, 2012). Fokus på klasseledelse i den ordinære undervisningen kan i særlig grad være til støtte for elever som viser høy grad av problematferd på skolen.

Tydelige forventninger er en viktig faktor i klasseledelse, dette er spesielt viktig for elever som har svakt læringsutbytte eller som har problemer i eller utenfor skolen (Nordahl, 2012). Relasjon lærer-elev er en annen dimensjon i klasseledelse. Elever som ikke opplever positive relasjoner til medelever og lærere, ser ut til å falle fra i skolen i økende grad for hvert klassetrinn (Pomeroy, 1999). En norsk studie viser at sjansen for en kriminell løpebane øker med 50 prosent idet man faller fra i den videregående skolen (Falch og Nyhus 2009). Dette tydeliggjør hvor avgjørende lærer-elev-relasjonen kan være i et samfunnsperspektiv (Fjell & Olaussen, 2012) og hvor viktig det er å utvikle den ordinære skolen.

Undersøkelsen som sammenligner skoler som har smågruppebaserte tiltak og skoler som ikke har slike tiltak (Jahnsen et al., 2011b), viste at lærere som hadde muligheten til å ta elever ut av klassen, trivdes mindre og rapporterte blant annet om dårligere relasjoner til elevene. Elevene i disse skolene var stort sett enige med lærerne sine, og i tillegg rapporterte de om mer uro og disiplinproblemer og dårlige relasjoner til sine medelever. I tillegg ser det ut til at læringsresultatene ikke blir dårligere ved at klasser inkluderer elever med atferdsvansker (Bru, 2009).

Kartleggingen av ambulerende team er med på å gi et bilde av en skole i utvikling. Den bidrar til en nyansering av debatten omkring opplæringstilbudet til elever som viser problematferd og lav motivasjon for skole. Læringsmiljøsenteret fant at 41 kommuner i Norge har ambulerende team som jobber for utvikling av skolens læringsmiljø og for at elever skal få være i det klasserommet som de naturlig hører til, til tross for lav motivasjon eller problematferd.
Hvordan er de ambulerende teamene organisert? Hvordan jobber teamene helt konkret? I hvilken grad samarbeider teamene med PP-tjenesten?

Høsten 2013 vil Læringsmiljøsenteret gjennomføre en undersøkelse som vil gi oss kunnskap om hvordan de ambulerende teamene arbeider, med hvilken begrunnelse eller ideologi. Vi ønsker å få kunnskap om hvordan de ambulerende teamene bidrar inn i skolen for at kvaliteten på læringsmiljøet i skolen blir bedre. Er det slik at de utvider den faktiske læringsarenaen? Bidrar de til å øke lærernes mestringsfølelse, kunnskap og ferdigheter innenfor klasseledelse for å takle utfordringer knyttet til elever som viser lav skolemotivasjon og problematferd? Dette vil vi komme tilbake til i en artikkel som senere vil bli publisert i Spesialpedagogikk.

Forfatterbilde

Nina Grini

Nina Grini er seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, avdeling Porsgrunn.

Forfatteravatar

Hanne Jahnsen

Hanne Jahnsen er seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, avdeling Porsgrunn.

Litteraturhenvisninger

Aasen, A.M. & Søby, K. (2010). «Vi ser at det funker». En kvantitativ og kvalitativ evaluering av arbeidet med LP-modellen 2008–2010. Rapport nr. 2010. Hamar: Høgskolen i Hedmark.

Bachmann, K. & Haug, P. (2006). Fors- kning om tilpasset opplæring. Volda: Høgskolen i Volda.

Bakke, J. (2011). Spesialpedagogikk i klassesamfunnet. Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 2, s. 141–154.

Birkemo, A. (2001). Hva er en god skole? Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO.

BRYDERUP, I.M., MADSEN, B., & PERTHOU, A.S. (2002). Specialundervisning på anbringelssteder og i dagbehandlingstilbud. en undersøgelse af pædagogiske processer og samarbejdsformer. Danmarks Pædagogiske Universitet. København.

Bru, E. (2009). Academic outcomes in school classes with markedly disruptive pupils. Social Psychology of Education 12, s. 461–479.

Cox, S.M., Davidson, S.W. & Bynum, T.S. (1995). A Meta-Analytic Assessment of Delinquency-related Outcomes of Alternative Education Programs. Crime & Delinquency 41(2), s. 219–234. doi:10.1177/0011128795041002004

Dale, E.L. (2008). Fellesskolen. Skolefaglig læring for alle. Oslo: Cappelen akademisk.

Dahl, M. (1985). Alternativer utenfor skolen eller forandring innenfor?
Spesialpedagogikk nr. 2, s. 8–10.

Dishion, T. J., Mccord, J. & Poulin, F. (1999). When interventions harm. Peer groups and problem behavior. American Psychologist 9,
s. 755–764.

Endrerud, T. (1985). Alternativ opplæring. sovepute for skolen eller pedagogisk nybrottsarbeid? Spesialpedagogikk 34 (2), s. 28–32.

Emanuelsson, I., Persson, B. & Rosenquist, J. (2001). Forskning innom det specialpedagogiska området. En kunskapsöversikt. Stockholm: Skolverket.

FALCH, T. & NYHUS, O.H. (2009). Frafall fra videregående opplæring og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne. (SØF-rapport 07/09). Trondheim: Senter for økonomisk forskning.

Federici, R.A. & Skaalvik, E.M. (2013). Lærer-elev-relasjon – betydning for elevenes motivasjon og læring. Bedre Skole nr. 1, s. 58–63.

Fjell, K. & Olaussen, B.S. (2012). Utvikling av lærer elev relasjoner i klasserommet. Læreroppfatning sammenlignet med en teoribasert analyse, Tidsskriftet for FOU i praksis 6 (2) s. 9–31.

Frønes, I. & Strømme, H. (2010). Risiko og marginalisering. Norske barns levekår i kunnskapssamfunnet. Oslo: Gyldendal.

Hamre, B.K. & Pianta, R.C. (2005). Can instructional and emotional support in the first-grade classroom make a difference for children at risk of school failure? Child development 76(5) s. 949–967.

Hattie, J. (2009). Visible Learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. London: Routledge.

Holterman, S. (2012). Jobber i skoletida. Utdanning nr. 17, s. 14–17.

Jahnsen, H., Nergaard, S. & Flaatten, S.V. (2006). I randsonen. forekomst og organisering av smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon. Porsgrunn: Lillegården kompetansesenter.

Jahnsen, H. & Nergaard, S.(2007). Smågruppetiltak for elever på ungdomstrinnet som viser problematferd og lav skolemotivasjon. Spesialpedagogikk nr. 5, s. 4–15.

Jahnsen, H., Nergaard, S., Rafaelsen, F. & Tveit, A. (2009). Den ene dagen. Porsgrunn: Lillegården kompetansesenter.

Jahnsen, H., Nergaard, S. & Grini, N (2001). Få dem ut av klassen! men hjelper det? Bedre Skole (3) 30–36.

Jahnsen, H., Nergaard, S. & Grini, N. (2011). Er alle med? Smågruppetiltak for elever som viser problematferd og/eller lav skolemotivasjon. en kartlegging på 1. –7. trinn i grunnskolen: Porsgrunn: Lillegården kompetansesenter.

Knudsmoen, H., Løken, G., Nordahl, T. & Overland, T. (2011). Tilfeldighetenes spill. En kartlegging av spesialundervisning 1–4 timer pr. uke. Hamar: Høgskolen i Hedmark (Rapport 9/2011).

Markussen, E., Brandt, S.S. & Hatlevik, I.K.R. (2003). Høy pedagogisk bevissthet og tett oppfølging. om sammenheng mellom pedagogikk og faglig og sosialt utbytte av videregående opplæring for elever med spesialundervisning. Oslo: NIFU (Rapport 5/2003).

Marzano, R.J. (2009). Classroom management that works – research based strategies for every teacher. New Jersey: Pearson Education.

Mausethagen, S. & Kostøl, A.K. (2009). Relasjonen mellom lærer og elev og lærerens undervisningspraksis. En casestudie av læreres forståelser, klasseromsdiskurs og elevperspektivet i fire klasserom på 7. trinn. Hamar: Høgskolen i Hedmark (Rapport 18/2009).

MELD. ST. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Munthe, E. (2005). Innholdsanalyse av klasseromsvideoer; med CLASS som et eksempel. Norsk Pedagogisk Tidsskrift (2), 159 – 175.

Nes, K. (2013). Norsk skole anno 2013. Økende ekskludering under dekke av inkludering? Paideia. Tidsskrift for professionel pædagogisk praksis nr. 05, s. 40–51.

Nielsen, J. (2013). Utredninger i kontekst. Utredninger – i vor tid. Psykologi i kommunen nr. 1, s. 39–48.

Nordahl, T., Sørlie, M. Tveit, A. & Manger, T. (2003a). Alvorlige atferdsvansker. Effektiv forebygging og mestring i skolen. Veileder for skoleeiere og skoleledere. Oslo: Læringssenteret.

Nordahl, T. Sørlie, M. Tveit, A. & Manger, T. (2003b). Alvorlige atferdsvansker. Effektiv forebygging og mestring i skolen. Veileder for skolen. Oslo: Læringssenteret.

Nordahl, T. (2012). Dette vet vi om klasseledelse. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Nordahl, T. OG Hausstätter, R.S. (2009). Spesialundervisningens forutsetninger, innsatser og resultater. Situasjonen til elever med særlige behov under Kunnskapsløftet. Høgskolen i Hedmark/ Utdanningsdirektoratet.

Nordahl, T., Mausethagen, S. og Kostøl, A. K. (2009). Skoler med liten og stor forekomst av atferdsproblemer. En kvantitativ og kvalitativ analyse av forskjeller og likheter mellom skolene. Rapport nr 3 2009. Elverum: Høgskolen i Hedmark.

Ogden, T. & Sørlie, M.-A. (1991). Alternative skoler. lokale kompetansesentra for elever med tilpasningsvansker og atferdsproblemer. Spesialpedagogikk nr. 7. s. 9–20.

Pomeroy, E. (1999). The teacher-student relationship in secondary school. Insights from excluded students. British journal of sociology of education. 20 (4) 465–482. – DOI. 10.1080/01425699995218.

Postholm, M.B., Nordahl, T. & Midthassel, U.V. (2012). Teoretisk bakgrunnsdokument for arbeid med klasseledelse på ungdomstrinnet. Rammeverk for skolebasert kompetanseutvikling på ungdomstrinnet. Oslo: Utdanningsdirektoratet.

Skaalvik E.M. (2000). Faglige og sosiale støttetiltak. Skolens vurdering av behov og tilbud. Artikler fra forskningsprogrammet «Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling (1993-1999»). Oslo. Spesialutgave. Spesialpedagogikk, s. 16–27.

Strømstad, M., Carlsten, T.C., Hausstätter, R.S., Nordahl, T. & Markussen, E. (2007). Inkluderende spesialundervisning. om utfordringer innen spesialundervisningen i 2007. Oslo. NIFU STEP (Rapport 19/2007).

Sørlie, M.-A. (1991). Alternative skoler. lokale kompetansesentra for utsatt ungdom. En utredning om alternative opplæringstiltak i Norge.
Oslo. Barnevernets utviklingssenter.

Sørlie, M-A. (1998). Mestring og tilkortkomming i skolen. Fokus på elevers sosiale kompetanse, skolefaglige kompetanse og selvoppfatning. Delrapport 2 fra forskningsprosjektet «Skole og samspillsvansker». Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA-rapport 98.12c).

Sørlie, M.-A. (1999). Alternative skoler. – lovende tiltak i forebygging av alvorlige atferdsproblemer og tilkortkomming. Spesialpedagogikk nr. 9, s. 12–24.

Tetler, S. (2011). Inkluderende specialpædagogik. som konstruktiv selvmodsigelse. 1, s. 3–14.

Thygesen, R., Briseid, L.G., Tveit, A.D., Cameron, D.L. & Bobo, V.K. (2011). Er generell pedagogisk kompetanse tilstrekkelig for å sikre en inkluderende skole? Norsk pedagogisk tidsskrift, nr. 2, s. 103– 13.

Tveit, A. & Melby, K. (1994). Alternativ skole – ikke alternativ til skole. Undersøkelse i de alternative skolene i Norge. Lena: Rogneby kompetansesenter.

Utdanningsdirektoratet (2010). Bruk av alternative opplæringsarenaer i grunnskolen. Oslo: Vol.3/2010.

Utdanningsdirektoratet (2013). Spesialundervisning. Opplæring i eller utenfor den ordinære klassen? Oslo: Vol. 3/2013.

Visser, M.S., Kunnen, E. & Van Geert, P.L.C. (2010). The impact of context on the development of aggressive behavior in special elementary school children. International Mind, Brain, and Education 4 (1), s. 34 Bruk av alternative opplæringsarenaer i grunnskolen 43.

Wilson, S.J. (2000). Effectiveness of school violence prevention programs. Application of a mean change approach to meta-analysis. Nashville, Tennessee: Vanderbilt University.

Foreslåtte artikler