Barn bryr seg ikke om etniske og kulturelle forskjeller og vil gjerne inkludere andre barn, viser funn fra stort internasjonalt forskningsprosjekt.

FORFATTER: JAN-HENRIK KULBERG

RAUSE BARN: Ny forskning i elleve europeiske land avdekker at barn ønsker å være inkluderende. (Arkivfoto - Tine Poppe)

– Vi ser at barn flest er rause med hverandre, sier professor Thomas Moser.

Han er en av landets mest erfarne barnehageforskere, og har sittet i ledergruppen for ISOTIS-prosjektet. Det har pågått siden 2017 i elleve europeiske land.

Barna er en positiv drivkraft

Sammen med Martine Broekhuizen fra Utrecht University i Nederland ledet Moser gruppen som intervjuet familier og barn. Blant de som ble intervjuet var migrantfamilier, lavinntektsfamilier og rom-familier.

I Norge snakket forskerne med tyrkiske mødre, samt barn i flerkulturelle skoler og barnehager i Sørøst-Norge og Midt-Norge.

Et av de mest overraskende funnene etter tre års forskning over hele Europa, er hvordan små barn selv er en drivkraft for positiv endring. Barna ønsker å være inkluderende, og er ikke så opptatt av om andre barn kommer fra en annen kultur og har en annen etnisk bakgrunn.

– Jeg mener barnehagen kan ha en nøkkelfunksjon når det gjelder å møte flerkulturelle familier. Det snakkes mye om barnehagens viktige samfunnsrolle med tanke på temaer som likestilling og barns utvikling, men den kan også ha stor betydning for et inkluderende samfunn. Forskningen vår viser at barnehagen kan hjelpe med flere av utfordringene som oppstår i flerkulturelle samfunn, sier Moser.

Plages av den offentlige debatten

I en tid hvor den offentlige debatten ofte handler om problemer og utfordringer knyttet til det flerkulturelle samfunnet, finner forskerne dessuten at barn og voksne lever godt sammen, på tross av forskjeller.

– Flerkulturelle familier rapporterer om lite diskriminering i nabolag, barnehage og skole. Dette står i tydelig kontrast til hvordan de opplever å være utsatt for en offentlig diskriminering.

Den ofte negative debatten i media om det flerkulturelle samfunnet er noe som plager foreldrene og reduserer livskvaliteten deres. Indirekte kan dette også påvirke hvor mye foreldrene kan og vil investere i barnas utdanning, forteller Moser.

Han mener dette er et funn som bør gi grunn til ettertanke for alle som er med på å forme det offentlige ordskiftet rundt temaer som innvandring, integrering og migrasjon.

Foreldrenes tillit er viktig

Forskerne kartla også tiltak som støtter foreldre, og tiltak som lykkes med å skape trygge, omsorgsfulle og stimulerende miljøer.

Professor Thomas Moser

De har dokumentert betydningen av foreldrenes tillit til personalet i barnehagen og barneskolen, og tilliten deres til tiltakene som ble iverksatt. Tillit viste seg å være en avgjørende forutsetning for at foreldrene engasjerer seg i barnehage og skole.

– Barnehagen er en betydningsfull kontaktflate mellom familier og storsamfunnet. Den kan ha en viktig funksjon i forhold til inkludering, men også for å skape forståelse i majoritetsbefolkningen. I Norge legges det stor vekt på medvirkning av både barn og foreldre, og det gjør at det allerede finnes en tillit i bunn, sier Thomas Moser.

Forskerne studerte skoler og klasserom for å forstå hvordan læreplaner, pedagogikk og det sosiale klimaet kan fremme likhet og tilhørighet for alle barn. En av de viktigste erkjennelsene var at skolene må verdsette kulturen og språket som elevene har med hjemmefra.

Virtuell læring

ISOTIS-forskerne utviklet også en elektronisk plattform for virtuell læring (Virtual Learning Environment). Denne skal støtte flerkulturell og flerspråklig utdanning hjemme, i barnehager og i skoler.

Det digitale verktøyet inkluderer et bibliotek med videoer, ressurser og interaktive aktiviteter. Denne elektroniske plattformen ble brukt til støtte for opplæringen av barna og foreldrene deres, og var svært populær.

Familier med spesielle utfordringer

Forskerne har også sett på hvordan det offentlige best kan samarbeide med familier med spesielle utfordringer. Hvis de etatene som jobber med helse, utdanning, velferd og arbeid koordinerer kommunikasjonen mot familiene, vil foreldrene samarbeide bedre, fordi de ikke blir overveldet av å fylle ut mange ulike skjemaer og av å møte mange forskjellige mennesker.