Frykten for klimaendringer speiles i kulturen

Kunst og litteratur gir oss innsikt i hvordan mennesker forholder seg til klimakrisa. Med det kan vi bedre forstå veien til handling, mener forskere.

Av Mari Lilleslåtten. Opprinnelig publisert på UiO.no

I årevis har klimaforskere advart om farene: Isbreer smelter, dyrearter dør ut, vannstanden stiger. Snart blir det så varmt at flere steder på kloden blir ulevelige. Men hvorfor når ikke rapporter og varsler frem? Hvorfor endrer ikke menneskene måten vi lever på, drastisk?

Forskere, aktivister og kulturarbeidere verden over leter etter svaret. Også ved Universitetet i Oslo har et tverrfaglig miljø som strekker seg langt utenfor universitetsveggene etablert seg under navnet Oslo Miljøhumaniora.

Håndterer ungdommens klimaangst

Ursula Münster leder Oslo Miljøhumaniora. Foto: Privat.

– En ny generasjon studenter er på vei inn i universitetet. De trenger å lære seg å tenke kritisk om klimakrisen, også om hvordan den blir presentert, sier Ursula Münster. Hun leder initiativet, som er basert ved Det humanistiske fakultet.

Internasjonalt er Environmental Humanities et etablert fagfelt. Det handler om å forstå de kulturelle, historiske, filosofiske og språklige sidene ved klimakrisa. For miljøhumanioramiljøet ved UiO er utdanning helt sentralt.

– Mange unge har klimaangst, og derfor er undervisningen viktig for å se på muligheter og alternativer, ikke bare dystre framtidsutsikter, påpeker Münster.

Litteraturen gjør klimakrisen menneskelig

Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur. Hun er del av Oslo Miljøhumaniora, og forsker og underviser om klimalitteratur.

– Diktningen har den egenskapen at den kan oversette komplekse problemstillinger til noe umiddelbart gjenkjennelig og menneskelig, sier hun.

Forfatter Maja Lunde skriver om klimaendringer i Bienes historie. Foto: Oda Berby.

Furuseth mener litteraturens styrke er at den forstår seg på mennesket på godt og vondt.

– Derfor liker mange å lese litteratur eller se en god film, i stedet for å lese rapporter eller kronikker med mange imperativer og påbud, som kan være vanskelige å forholde seg til.

Maja Lunde er en av de mest populære forfatterne av såkalt klimalitteratur i dag. Bienes historie, Blå og Przewalskis hest er de tre første bøkene i en planlagt klimakvartett, og de har gjort stor internasjonal suksess.

I Bienes historie, den mest populære av bøkene, tematiserer Lunde biedød. Hun forteller historiene til birøkteren George, som lever i USA i 2007, den insektinteresserte William i England i 1852 og Tao, som lever i et Kina uten bier i 2098.

– Klima handler om endringer over lang tid. Måten Maja Lunde viser årsakssammenhenger over tid på, er nok én av grunnene til at hun er så populær, sier Furuseth.

Renessanse for science fiction

Maja Lunde trekker linjer mellom nåtid, fortid og fremtid. Det samme gjør forfattere innenfor science fiction-sjangeren.

– Sci-fi har lenge vært stemoderlig behandlet blant litteraturforskere på universitetet, men en bieffekt av klimakrisen er at denne sjangeren nå får en renessanse, sier Furuseth.

Tor Åge Bringsværd og Gert Nygårdshaug er norske sci-fi-forfattere som får ny oppmerksomhet i dag. Internasjonalt blir bøker av Margaret Atwood og Ursula Le Guin lest med stor interesse.

I et av forskningsprosjektene som pågår i miljøhumaniora, jobber litteraturforskeren Bodhisattva Chattopadhyay med å utvikle en teori om hvordan litterære forestillinger om fremtiden endrer nåtiden.

Litteraturen er klokere enn psykologien

Til tross for at det finnes nok av informasjon om hva som må gjøres for å stoppe klimaendringene, møter mange klimatiltak motstand. Innenfor psykologien kalles avstanden mellom kunnskap og handling kognitiv dissonans, som er en form for fortrengning.

– God skjønnlitteratur er i mange tilfeller klokere enn psykologien på dette området, sier Furuseth.

– Den tar for seg de komplekse møtene mellom enkeltmennesker og samfunnet. Slik kan den avsløre klimafornektelse og andre fortrengningsmekanismer, for eksempel ved å vise at folk gjør det som er enklest for dem, og rasjonaliserer ut fra det.

Furuseth viser til forskning som har dokumentert at gutter leser sakprosa og jenter leser skjønnlitteratur. Hun mener kulturens styrke er at den henvender seg til mennesker på mange ulike måter.

– Maja Lunde er nok populær fordi hun ikke bare beskriver problemene, men også skriver håpsfortellinger. Hun beskriver forhold mellom foreldre og barn, hvor barna bærer håpet.

Sissel Furuseth forsker på litteratur om klimakrisa. Foto: Mari Lilleslåtten.

Greta Thunberg et resultat av skandinavisk skole

Sissel Furuseth underviser i et universitetsemne om klimalitteratur. På pensum står ikke bare fiksjonsforfattere som Maja Lunde og Bjørn Vatne, men også talene til den sytten år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg. Thunberg har blitt et forbilde for mange unge, og provoserer voksne.

­– Greta er kompromissløs, og setter handling bak ordene. Det gir henne etos som taler: Det hun fremfører, er overbevisende. Samtidig er hun et umulig forbilde. Det er vanskelig å leve opp til det hun praktiserer, sier Furuseth.

Litteraturforskeren analyserer Thunbergs taler, og finner at FNs språk om bærekraft er en rød tråd.

– Thunberg avslører gapet mellom intensjoner og praksis hos politikerne. Slik er hennes kritiske analyse et godt eksempel på at det skandinaviske utdanningssystemet har lykkes med det skoleforskere kaller utdanning for miljømedborgerskap.

I likhet med Münster er Furuseth bekymret for barn og unge som lærer om klimaendringer i dag.

– Generasjonen som vokser opp nå, blir badet i klimaretorikk. Den kommer inn i alle fag på skolen. Utfordringen er å gjøre elevene forberedt på den nye virkeligheten uten at de paralyseres av angst.

Inkluderende miljøhumaniora

Å krysse grensene mellom fag, men også mellom akademia og verden utenfor universitetet, er helt sentralt for miljøhumaniora. Når klimaforskerne sitter på kunnskap de ikke får ut, kan de humanistiske fagene bidra med sin innsikt i mennesker, kultur og kommunikasjon.

Miljøhumanioraleder Ursula Münster tror radikal inkludering er løsningen på dagens klimautfordringer.

– Vi skaper møteplasser for ikke bare forskere, men aktivister, kunstnere og næringslivet, sier hun.

På et av arrangementene, kunne publikum se en kunstperformance med en dansende fisk. Münster er ikke i tvil om at det er en formidlingsform som sier noe annet enn klimarapporter.

– Vi må snakke til tanken, men også til hjertet og følelsene, sier hun.

Miljøhumaniora er et samlebegrep for humanistisk forskning og undervisning om klima og miljø, og hvordan menneskene har håndtert og håndterer klimaendringene. Internasjonalt kalles feltet Environmental Humanities.

Oslo Miljøhumaniora – Oslo School of Environmental Humanities (OSEH) er en forsknings- og utdanningssatsning ved Det humanistiske fakultet. Satsningen samler forskere fra ulike fagfelt og skaper møteplasser mellom forskning, utdanning, kunst, aktivisme, politikk og næringsliv. Forskningen og undervisningen har historiske, kulturelle og filosofiske grunnsteiner.

Foreslåtte artikler