Leksehjelp som virkemiddel

Det har vært snakket mye om leksehjelp, men ikke alltid så mye om hva det er. Er for eksempel leksehjelp forskjellig fra lekser? Et av regjeringens virkemidler for å bedre læringen i skolen er leksehjelp i SFO-regi. Et viktig spørsmål er om leksehjelp kan bidra til økt læringsutbytte og sosial utjevning.

Leksehjelp representerer noe nytt for skolen og er fremdeles vanskelig å definere klart. Skillet mellom lekser og leksehjelp kan for eksempel være knivskarpt for enkelte, men flertydig for andre. Leksehjelp er en aktivitet som hver skole frivillig kan ta på seg. Samtidig involverer denne aktiviteten i ulik grad elever, studenter, foreldre, næringsliv, offentlige etater, frivillige organisasjoner osv. Dermed krever leksehjelp en ny grenseoppgang mellom skolens domene og verden rundt. Vi har lite systematisk kunnskap om leksehjelp. Derfor vil det også være vanskelig å si hva som vil være de fremtidige effektene av leksehjelp, når det nå legges opp til at leksehjelp skal bli et permanent tilbud til de yngste elevene i skolen, fra 1. til 4. trinn.

Leksehjelp for de marginaliserte

Et interessant spørsmål er om leksehjelp vokste fram som intern praksis i skolen, eller om skolen er på veg til å overta en oppgave som er blitt innført av aktører utenfor skoleporten. Avhengig av definisjonsbruk er det blitt gitt leksehjelplignende tilbud til elever helt tilbake til like etter andre verdenskrig. Men moderne leksehjelp, som mange opplegg i dag er basert på, springer ut fra tett samarbeid mellom landets frivillige organisasjoner og offentlige tjenester.

Røde Kors var for eksempel tidlig ute med å tilby leksehjelp. De tidligste oppleggene som har fungert som en inspirasjon for senere leksehjelpopplegg, har vært drevet fram og organisert av pedagogen Odd Erik Germundsson (2000). Han startet opp med organisert leksehjelp på slutten av 80-tallet, for enslige asylsøkere i regi av Oslo kommunes innvandreretat.

Germundssons arbeid handlet i liten grad om organisering, men om å støtte mennesker som befinner seg i en marginalisert situasjon. Leksehjelp er en arena for å jobbe med mestring og mestringspedagogikk. Det er viktigere å arbeide med motivasjon generelt enn å få gjennomført de konkrete oppgavene. Følger man Germundssons tankerekke videre, skal man gjennom leksehjelpen ha tett kobling mellom elev og leksehjelper, en relasjon som kan lede til styrking av menneskers egenverd og motstandskraft. Med andre ord, leksehjelp er en arena der man tilrettelegger for sosial inkludering og motarbeider ekskludering fra storsamfunnet.

I dag finnes det mange ulike måter å organisere leksehjelp på. Generelt sett foregår leksehjelp ofte etter skoleslutt, i eller utenfor skolen. Det foregår kanskje hver dag, eller til faste tidspunkter i løpet av uken, og det er leksehjelpere til stede som hjelper elever med arbeidsoppgaver. Leksehjelpere kan for eksempel være lærere, foreldre, studenter, pensjonister, frivillige osv. Leksehjelp organiseres ikke kun av skolen, men også blant annet av frivillige organisasjoner, kommersielle aktører og nettbaserte tilbud.

“Lekser gir læring, men også sosiale forskjeller i læring.”

Prosjekt leksehjelp

Basert på den voksende interessen for leksehjelp satte Utdanningsdirektoratet i 2006 i gang et nasjonalt prosjekt for utprøving av ulike modeller for organisering av leksehjelp. Utprøvingen ble kalt Prosjekt leksehjelp og hadde blant annet bakgrunn i Soria-Moria-erklæringens intensjoner om å motarbeide reproduksjon av sosial ulikhet i skolen. Prosjektet pågikk i skoleårene 06/07 og 07/08, og var et forsøk med ulike former for organisering av leksehjelp rettet mot elever i grunnskolen og videregående opplæring. Prosjekt leksehjelp prøvde ut fem ulike modeller: skolebasert leksehjelp; leksehjelp i skolefritidsordningen (SFO), der SFO har ansvaret for leksehjelp; leksehjelp i frivillige organisasjoner; nettbasert leksehjelp; og leksehjelp ved å styrke foreldrenes kompetanse. Til sammen 33 delprosjekter ble gjennomført som ledd i prosjektet. Totalt sett var i overkant av 50 skoler berørt. I tillegg deltok de studentdrevne prosjektene TENK og SEIRE. Disse skilte seg ut ved at de var drevet av studenter, fokuserte på realfag og hadde elever på 10. trinn på ungdomsskolen og videregående skole som målgrupper.

Prosjekt leksehjelp ble evaluert av SINTEF og NTNU Samfunnsforskning. Forfatterne av denne artikkelen gjennomførte store deler av evalueringen. Evalueringen omfattet også en kartlegging av utbredelsen av leksehjelp i skolen. Denne viste at leksehjelp er et fenomen i vekst. Kartleggingen viste at i 2001 hadde ca. 10 prosent av landets skoler et leksehjelptilbud til sine elever. I 2008 hadde dette tallet vokst til over halvparten av norske skoler, grunnskole som videregående opplæring (Dahl m.fl. 2007). Kartleggingen viste også at leksehjelp er organisert av den enkelte skole, den er rettet generelt mot alle elever og er ikke fagspesifikk. Der hvor den er rettet mot spesielle trinn, er det i første rekke på 3.–7. trinn. Det viste seg også at mange leksehjelptilbud er knyttet til SFO, organisert av frivillige organisasjoner.

En av de viktigste erfaringene fra Prosjekt leksehjelp var at det var et stort mangfold i måten å organisere leksehjelp på. Prosjekt leksehjelp var innrettet mot og hadde deltakere fra alle klassetrinn i grunnopplæringen, men i varierende antall. Ikke overraskende viste forsøket at leksehjelp var klart mest utbredt i grunnskolen. På de laveste trinnene var oppmøtet blant elevene svært høyt. Jo høyere man kommer opp på trinnene, jo vanskeligere var det å få elevene til å møte. Deltakelsen var lavest i videregående skole. De ulike lokale prosjektene varierte fra relativt stramme, strukturerte opplegg med påmelding og kontrakt om forpliktende deltakelse med føring av fravær – til tilbud av typen åpen skole og leksehjelp mer på «drop-in basis».

I skolebaserte opplegg var leksehjelperne primært lærere og assistenter. I de SFO-baserte prosjektene er det vårt inntrykk at det også i hovedsak har vært skolens lærere som har stått for det meste av leksehjelpen, sammen med SFO-ansatte. I både skole- og SFO-baserte prosjekter ser vi imidlertid også innslag av leksehjelp utført av andre frivillige: foreldre, besteforeldre, pensjonister og andre. I prosjekter i regi av frivillige organisasjoner ser vi at leksehjelperne ofte har vært personer med høy faglig kompetanse.I tillegg viste evalueringen at mange lokale prosjekter hadde et noe ambivalent forhold til leksehjelp.

Noen av prosjektene brukte andre ord om oppleggene sine. De kalte dem heller for «mattetrening», «fleksitid», «foreldreskole», «læringsstøtte» osv. Noen av prosjektene påpekte også at de ikke holdt på med leksehjelp, men tilrettela for at andre aktører som står elevene nær, skulle involvere seg tettere i barnas skolegang, primært foreldre og foresatte. Bruk av andre begreper var gjort bevisst. Å gå på leksehjelp kunne bli oppfattet som stigmatiserende for enkelte, et opplegg for «de svake», de som trenger ekstra oppfølging. Dette hadde opplagt konsekvenser for rekrutteringen. Mange lokale prosjekter jobbet systematisk med hvordan de presenterte leksehjelp overfor elever og foreldre. Det skulle verken være et opplegg for de «sterke» eller «svake», men en arena hvor man kunne få veiledning og oppfølging.

Læringsutbytte og sosial utjevning

Vi tror at skillet mellom lekser og leksehjelp er blitt mer tydelig i løpet av de siste årene. Dette henger først og fremst sammen med at lekser og leksehjelp har blitt viktigere temaer innen den overordnende velferdspolitiske debatten. Når lekser og leksehjelp i større grad knyttes til områder som «reproduksjon av ulikheter» og det mer udefinerbare begrepet «læringsutbytte», beveger begrepene seg bort fra å være anonyme læringspraksiser eller læringsarenaer til å bli konkrete verktøy for å nå ett av skolens viktigste mål: å gi alle barn en likeverdig utdanning. Under utprøvingen var det derfor ingen overraskelse at det var knyttet forventninger til om leksehjelp kunne bidra til å jevne ut forskjeller, samt å bidra til å skape bedre faglige prestasjoner blant elevene.

Hvis man går til forskningslitteraturen, argumenterer mange mot lekser og leksehjelps betydning. Mye forskning helt tilbake til 60og 70-tallet har pekt på at skolen fungerer som et redskap for reproduksjon av sosiale forskjeller, og at disse overføres fra generasjon til generasjon (Bourdieu & Passeron 2006, Hernes 1974, Markussen m.fl. 2006). I tillegg har det blitt påpekt at lekser er et bidrag som kunne være med på å forsterke forskjeller, snarere enn å være et middel som jevner ut (se Sørdal 2007).1 Siden lekser også for mange foreldre er et vindu mot skolens indre liv, vil ulik oppfølging og støtte fra foreldre direkte påvirke barnas læringsresultater.

Vi kjenner argumentet om at såkalte «ressurssterke foreldre» vil følge opp sine barn i sterkere grad enn det «ressurssvake» foreldre gjør, en oppfølging som kan ha konsekvenser for læringsresultatene. Lekser vil dermed være en læringspraksis som ytterligere forsterker allerede etablerte forskjeller. Fra forskerhold har det også blitt stilt spørsmål om lekser gir læring; lærer man noe av å jobbe med lekser, eller er det kun en rutinebasert praksis som gjennomføres for pliktens skyld? På dette spørsmålet er forskerne delt. Noen svarer at lekser i varierende grad gir læring, mens andre hevder at de ikke gjør det (se Hellsten 2000, Kohn 2007).

Fotnote: (se Sørdal 2007).1

http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1179914427.87

 

Likevel har man grepet fatt i lekser og leksehjelp. Leksehjelp er ikke direkte formulert i st.meld. nr. 16. 06/07, men leksens betydning er det. Et av hovedargumentene er leksens verdi i opplæringen, i tillegg til at lekser tilskrives en viktigere rolle som selvstendig læringspraksis. Gjennom å jobbe med lekser, jobbes det med læring, heter det, og god tilrettelegging i opplæringen er en nødvendighet for å hindre ekskludering fra storsamfunnet. Når det så også påpekes skjevheter i hvor mye lekser som gis – norske lærere gir mer lekser enn de følger opp – har dette til følge at enkelte barn kan få en tung skolegang, særlig hvis oppfølgingen fra hjemmet også svikter. Hvis barn ikke får ekstra oppfølging fra hjemmet, reiser det behovet for en læringsarena hvor barn kan få oppfølging; nemlig leksehjelp. Lekser gir altså læring, men også sosiale forskjeller i læring. Leksehjelp blir dermed et kompensatorisk redskap for å gi alle barn mulighet til å oppnå økt læring gjennom bruk av lekser

Det gir læring å gå på leksehjelp, men i hvilken grad læringen er overførbar og gir utslag i økte prestasjoner blant elever, er mer usikkert. Det viktigste budskapet fra evalueringen av Prosjekt leksehjelp er at leksehjelp på ingen måter må forstås som en tryllestav, med tanke på å nå målet om sosial utjevning (Haugsbakken m.fl. 2009).

Derimot ga mange av prosjektdeltakerne positive tilbakemeldinger. Flertallet av prosjektdeltakerne mente at deltakelse i prosjektet ga læringsutbytte. Det gir læring å gå på leksehjelp, men i hvilken grad læringen er overførbar og gir utslag i økte prestasjoner blant elever, er mer usikkert. Vi så også at mange lokale leksehjelpprosjekter nærmet seg spørsmålet om sosial utjevning på andre måter enn kun ved å etablere sammenhenger mellom prestasjoner og sosial bakgrunn. For eksempel ble det jobbet med sosial mobilitet, gjennom å legge vekt på utvikling av gode rollemodeller, foreldreinvolvering, og at leksehjelp kan være en vei til høyere utdanning.

Selv om leksehjelp erfares som positivt, ligger det ingen automatikk i at dette vil føre til sosial utjevning. Hvis man skal svare ensidig «ja» eller «nei» på om leksehjelp som enkelttiltak kan motvirke reproduksjon, vil vårt svar være nei. Det å knytte ett enkelttiltak opp til sosial utjevning og håpe på det beste, er urealistisk. Målsettingen om sosial utjevning kan ikke nås gjennom leksehjelp alene. De viktigste virkemidlene mot reproduksjon av sosial ulikhet må settes inn innenfor rammene av skolens kjerneaktivitet: i undervisningen. Leksehjelp, gjennomført på en forsvarlig og gjennomtenkt måte, kan derimot være en støtte, ett av flere verktøy, i dette arbeidet.

Fra individuell til kollektiv læringspraksis?

Oppmerksomhet om lekser og leksehjelp har fått fram flertydigheten i hva som skal være lekser og hva som skal være leksehjelp. Den kanskje viktigste erfaringen fra Prosjekt leksehjelp er endringen i selve lekseinstitusjonen. Mens lekser primært har vært en individuell oppgave skolen har gitt til eleven for å gjøre hjemme på egen hånd, er skolen nå i ferd med å ta denne tilbake. Leksearbeid i regi av organisert leksehjelp i skolen eller SFO representerer en utvikling der lekser i større grad skal utføres innenfor skolens domene og med hjelp fra leksehjelpere. Leksearbeid kan dermed forstås som en kollektiv læringspraksis der flere og flere aktører inviterer seg inn i en sfære som i utgangspunktet skal være elevens. En mulig effekt av denne utviklingen er at det kulturelle bildet av lekser – som ofte knyttes til krangel rundt middagsbordet eller at eleven sitter på rommet og jobber alene med skoleoppgaver – sakte er i ferd med å bli en skolekulturhistorisk relikvie.

Forfatteravatar

Halvdan Haugsbakken

Halvdan Haugsbakken er forsker i SINTEF, tilknyttet Gruppe for skole- og utdanningsforskning. Haugsbakken evaluerte Prosjekt leksehjelp og forsker på skoleutvikling, organisering og ressursbruk i grunnopplæring og lærerutdanning.

Forfatteravatar

Trond Buland

Trond Buland er seniorforsker i SINTEF, tilknyttet Gruppe for skole- og utdanningsforskning. Buland evaluerte Prosjekt leksehjelp og forsker på rådgivning, fag- og yrkesopplæring, og har evaluert en rekke utviklingsforsøk i norsk skole.

Litteraturhenvisninger

Dahl, T., Buland, T. og Hugaas Molden, T. (2007). Kartlegging av utbredelse av leksehjelp i norsk skole, Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn, Gruppe for skole- og utdanningsforskning.

Haugsbakken, H., Buland, T., Valenta, M. & Hugaas Molden, T. (2009) Leksehjelp – ingen tryllestav? Sluttrapport fra evalueringen av prosjekt leksehjelp. Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn, Gruppe for skole- og utdanningsforskning.

Hellsten, J.O. (2000). Skolan som barnarbete och utvecklingsprojekt: en studie av hur grundskoleelevers arbetsmiljö skapas – förändras – förblir som den är. Uppsala universitet: Dr. philos-avhandling.

Kohn, A. (2007). The Homework Myth: Why Our Kids Get Too Much of a Bad Thing. Philadelphia: Da Capo Press.

Markussen, E., Lødding, B., Sandberg, N., Vibe., N. (2006). Forskjell på folk – hva gjør skolen? Valg, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant 9749 ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002. Hovedfunn, konklusjoner og implikasjoner tre og et halvt år etter. Oslo: NIFU-STEP.

Sørdal, E.L. (2007). Skolens leksepraksis: historiske spor – framtidige utfordringer. Stavanger: Masteroppgave, Universitetet i Stavanger.

Foreslåtte artikler