Tine S. Prøitz

Begrepet «kultur for læring» sto sentralt i introduksjonen av Kunnskapsløftet; i dag ser vi at det var vagt i sitt innhold og manglet en klar definisjon. Når fagfornyelsen nå skal implementeres, med nye begreper og satsingsområder, så bør vi være oppmerksomme på hvordan begrepene blir definert og brukt, slik at de kan være til nytte i den praktiske skolehverdagen.

Et forskningsprosjekt viser at de siste års utdanningspolitikk ser ut til å ha slått rot i læreres arbeid. Det har skjedd gjennom politiske føringer og gjennom lærernes egne utviklingsarbeider. Særlig kompetansemål og både gamle og nye former for vurdering, som fagsamtalen, har fått fotfeste i praksis.

Da Kunnskapsløftet ble introdusert, fikk læringsutbytte som begrep og fenomen en fremtredende rolle i grunnopplæringen. Men forskning viser at det fins ulikheter mellom læreres, forskeres og politikeres forståelse av læringsutbytte. Dette har konsekvenser for pedagogiske og utdanningspolitiske prioriteringer og beslutninger.

Nasjonale prøver får stadig større betydning, men vi vet fortsatt lite om hvordan resultatene blir tatt i bruk av kommuner, skoleledere og lærere. Vi har også begrenset kunnskap om hvordan tiltak som har til hensikt å bedre undervisning og læring, fungerer i praksis. Eksempler fra tre kommuner viser svært ulik praksis for bruk av elevresultatene.

I en undersøkelse har man spurt lærere innenfor fem ulike fag om hva slags grunnlag de baserer sine standpunktkarakterer på og hva de legger vekt på når de skal sette karakteren. Resultatene blir lagt inn i en modell der man skiller mellom to tilnærminger til karaktersetting. Det viser seg at fagenes egenart spiller en overraskende stor rolle for hvordan standpunktkarakterer settes. Standpunktvurdering blir av lærerne sett på som et utfordrende tema, og mange etterspør tydeligere retningslinjer på feltet.