Alle artikler

De fleste vil intuitivt tenke at stimulering av barns språk gjennom høytlesing, språkgrupper og lignende nærmest automatisk gir en effekt, og kan hjelpe barn med språkvansker. Dessverre er det ikke så enkelt.

Ny studie lanserte ny forklaring på dysleksi og fikk mye oppmerksomhet for dette. Men bør den velte vår oppfatning om at dysleksi er en språkbasert vanske?, spør Monica Melby-Lervåg.

Hvorfor er endringer i ordforråd og språkforståelse over tid så vanskelig å få til?

Med ordløse bøker tenker de fleste på pekebøker for små barn. I det siste har jeg fått øyene opp for de mange flotte og artige ordløse bøkene som finnes også for eldre barn. Det som er artig med disse bøkene er at barnet, med støtte fra den voksne, selv «leser» og forteller historien.

Å avdekke om et tospråklig barn har spesifikke språkvansker vil nok alltid være forbundet med en viss usikkerhet, spesielt når man har heterogene grupper med mange ulike morsmål.

Intensivt lesekurs må vel være det mest vanlige tiltaket for elever med lesevansker. Det anbefales ofte av PP-tjenesten og på «smørbrødlister» over hva læreren kan gjøre for elever med lesevansker. Det som kanskje ikke er like mye vektlagt er hva vi vet fra forskning om dette tiltaket. Hvem skal med? Hvorfor skal det være intensivt, er det bedre enn å trekke det ut over tid? Hvor lenge skal det vare? Hva skal det inneholde?

Fonologisk bevissthet og barnehage - en veiledende språknorm?

Hva skjer med barn som har foreldre med lesevansker? I hvilken grad har de selv økt risiko for å utvikle slike vansker? Kan tegn på fremtidige lesevansker komme til syne allerede i barnehagen?