Alle artikler

Det er fascinerende å se på yrkesutøvere som virkelig behersker sitt fag. Murere, tømrere, trailersjåfører og helsefagarbeidere er blant dem jeg har hatt glede av å studere.

I denne artikkelen presenteres en studie der det har blitt kartlagt hvilke kartleggingsinstrumenter og kriterier PP-tjenesten benytter ved mistanke om dysleksi, og hvordan tjenesten samarbeider med skoler ved bekymring for elevers leseutvikling.

Ein viktig del av barnehagelæraren sitt arbeid er å kartleggja barn sine behov for å vite korleis vi best kan møte behova. I ei tid med tilgang på eit breitt utval standardiserte kartleggingsverktøy er det svært viktig at både barnehagelærarar og spesialpedagogar vurderer desse verktøya i eit etisk lys.

Elever i ungdomsskole og videregående opplæring får karakterer på prøver, innleveringer og faglige prestasjoner i timene, og disse ligger gjerne til grunn for vitnemålet til slutt. De siste årene har imidlertid mange skoler eksperimentert med å redusere bruken av karakterer. Så hva vet vi egentlig nå om karaktersetting i skolen?

Henvisninger av barnehagebarn til PP-tjenesten dreier seg ofte om bekymring for barnets språkutvikling. Forfatteren av denne artikkelen har mange års erfaring som pedagogisk-psykologisk rådgiver og gjør her rede for ulike språkforstyrrelser og hvordan barnehagen kan legge til rette for et godt språkmiljø for alle barna, og spesielt for de barna som trenger ekstra utredning og tiltak knyttet til språkutviklingen.

Hva mener rektorer om implementering av karakterfrie ungdomsskoler?

Med utgangspunkt i en spørreundersøkelse blant lærerstudenter drøfter artikkelforfatteren her om kvaliteten i skolen virkelig er så god som den gjerne fremstilles av skolepolitikerne i Norge.

Hvert år får mange nye elever en dysleksidiagnose basert på resultater av Logos. Hvor mye kan man stole på at diagnosen er riktig? Kan en lav skår på deltestene skyldes andre forhold? Artikkelforfatteren drøfter her noen faktorer som kan påvirke resultatene og dermed bidra til en feilaktig diagnose.

Elevenes aktive deltakelse i vurderingen av eget arbeid er forankret i flere av skolens styringsdokumenter. Fra høsten 2020 skal lærere legge til rette for elevmedvirkning i alle fag. Undersøkelser viser at elevmedvirkning forstås og praktiseres på ulike vis.

Ulike undersøkelser viser at resultatene fra de nasjonale prøvene ikke alltid blir utnyttet godt nok. En mulig årsak kan være at mange tror prøvene først og fremst egner seg som grunnlag for tiltak overfor de svakeste elevene. Men prøvene kan i like stor grad brukes til å forbedre læringen blant elever som skårer middels eller høyt på prøvene.

Den kontrollerende vurderingspraksisen vi er i ferd med å utvikle i skolen, er ikke i samsvar med fremtidens krav til autonomi og omstillingsevne.

Et forsøk med samarbeidsprøver i matematikk ga økt motivasjon og minsket stressnivået blant elevene. Samtidig erfarte man at endret vurderingspraksis vil kreve at man også endrer måten å undervise på.

Nye læringsstøttende prøver i engelsk gjør det mulig å følge elevers utvikling gjennom det første året i videregående skole. Prøvene omfatter lesing, lytting og bruk av engelsk.

Resultatene fra PISA, PIRLS og Nasjonale prøver i lesing viser kjønnsforskjeller i norske elevers leseferdigheter. Selv om forskjellene varierer noe i størrelse i de ulike undersøkelsene, så er de helt konsekvente.

Nye vurderingsverktøy som ble innført som en del av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, har bidratt til å endre måten skolen blir styrt på. Resultatstyringen kan sies å ha en dobbel funksjon; den skal bidra til kontroll av elevenes prestasjoner, samt læring og utvikling av praksis på alle nivåer i skolesystemet. En slik dobbel funksjon byr imidlertid på en rekke utfordringer.

Nasjonale prøver får stadig større betydning, men vi vet fortsatt lite om hvordan resultatene blir tatt i bruk av kommuner, skoleledere og lærere. Vi har også begrenset kunnskap om hvordan tiltak som har til hensikt å bedre undervisning og læring, fungerer i praksis. Eksempler fra tre kommuner viser svært ulik praksis for bruk av elevresultatene.

PISA-testen legger premissene for norsk skolepolitikk og for folks bilde av kvaliteten i norsk skole. Men det synes å være store uklarheter om hva PISA faktisk måler. Dette kan gi grobunn for grunnleggende misforståelser. I denne artikkelen ønsker jeg å stille spørsmålet: Hva er det PISA måler? Når man skal vurdere dette, er det rimelig å ta utgangspunkt i hva OECD i sine publikasjoner og presentasjoner helt fra 1999 fram til i dag selv hevder at de måler:

I disse dager gjennomføres nasjonale leseprøver for alle elever på 5., 8. og 9. trinn. Noen uker etter gjennomføring får landets lærere tilgang til et analyseverktøy for å vurdere elevenes resultater, og dermed en gyllen mulighet til å forbedre elevenes lesekompetanse – i alle fag.

De aller fleste er av den oppfatning at elever i Norge får en god grunnskoleopplæring, men hva skiller den norske fra den finske grunnskolen? Blir PISA-kartleggingen for styrende, og hvordan ivaretar det finske skolesystemet enkeltelever som faller utenfor den ordinære undervisningen? Dette er spørsmål som denne artikkelen tar for seg.

En omfattende evaluering av bruken av de nasjonale prøvene i grunnskolen* (se faktaboks) viser blant annet at de er blitt mottatt positivt av mange kommuner og rektorer, men i mindre grad av lærerne. Resultatene viser også at mange opplever at prøvene blir styrende for undervisningen, at vurderingen av bruken av dem avhenger av hvor sentralt man er plassert i systemet, og at den pedagogisk-diagnostiske bruken av resultatene er liten sett i forhold til den styringsmessige og kontrollerende bruken.