Alle artikler

Forskningens rolle innen pedagogisk praksis har blitt gitt en større vektlegging ved å introdusere «evidensbasert praksis» eller “hva virker”. Denne spesifikke kunnskapsformen blir ofte aktualisert i sammenheng med politikk som kombinerer økt autonomi i valg av metode med sentralisert kontroll i form av resultatbasert ansvarliggjøring.

Ifølge offisiell statistikk, var norske elevers gjennomsnittlige ferdigheter tilnærmet uendret i årene 2014–2021, basert på årlige nasjonale prøver. Omfattende analyser av simulerte data der sannheten er kjent, viser utvetydig at de offisielle tallene er misvisende.

Stoltenberg-rapporten (NOU 2019: 3) satte for alvor kjønnsforskjeller i skolen på dagsordenen. Spørsmålet er imidlertid hvordan kjønn diskursivt blir konstruert og fortolket i rapporter om prestasjoner i skolen. Hvorfor blir kjønn gjerne tolket som den viktigste forskjellskapende faktoren? Hvorfor blir ikke sosial klasse viet større plass?

I innovasjons- og utviklingsprosjektet «Kultur for læring» ved Høgskolen i Innlandet benyttes digitale spørreundersøkelser med lyd, bilder og «smileys» for barnehage og 1.-4. trinn i grunnskolen. Denne nyere formen for kartlegging har skapt stor debatt.

Kunnskapsløftet introduserte nye styringsmidler i det norske utdanningssystemet: Kompetansemålene i læreplanen, nasjonale prøver som måler elevenes læringsutbytte og ulike rettslige standarder og tilsyn holder skoler og lærere ansvarlige for utdanningskvaliteten. En slik ansvarliggjøring er særlig synlig i Oslo.

I denne artikkelen analyseres fire rektorers forståelser og erfaringer med å implementere såkalte karakterfrie ungdomsskoler, hvor kun minimumskravet i vurderingsforskriften, to karakterer – termin- og standpunktkarakterer – gis på elevers prestasjoner. Dette gjør rektorene i forbindelse med Vurdering for Læring-satsning (VfL).

Gutter som skolens tapere er blitt en dominerende fortelling gjennom mange år og gjentas nok en gang gjennom Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjellene i skolen. Fortellingen bygger på en dikotomisk kjønnsforståelse og ikke en forståelse av at kjønn er mangfoldig og konstrueres kontinuerlig i kulturelle, sosiale og språklige sammenhenger.

Siden 2006 har læreplanens formål og kompetansemål i kroppsøving i norsk skole blitt endret i 2012 og 2015. I denne artikkelen er det foretatt en analyse av endringer i formål og kompetansemål i læreplanene i kroppsøving i perioden fra og med 2006 til 2015.

Siden nasjonale prøver ble innført i Norge i 2004, har de blitt til dels kraftig debattert i ulike typer medier. Gjennom en historisk tekstanalytisk tilnærming til et utvalg artikler har vi undersøkt hvordan nasjonale prøver er presentert i norske riks- og regionaviser i perioden 2004–2017.

Har rekkefølgen på svaralternativene i spørreskjemaer betydning for omfanget av psykiske helseplager som måles? Varierer eventuelle rekkefølgeeffekter mellom respondenter med ulike kjennetegn, som kjønn, alder, skolekarakterer og hvor lang tid de bruker på undersøkelsen?

Det nåværende vurderingssystemet i Norge består av deler som representerer lange tradisjoner kombinert med nye komponenter. I denne artikkelen presenteres noen av disse instrumentene og  muligheter og utfordringer ved dem diskuteres.

Å måle elevenes skriveferdigheter har vært faglig komplekst og kostbart. Artikkelen gjør rede for hvordan prøvene ble utviklet, hva som har kjennetegnet dem og hvilke endringer som har skjedd med dem i løpet av denne perioden, og belyser derved denne kompleksiteten.

I 2014 ble andre generasjon av de statlige kartleggingsprøvene i regning tatt i bruk på 1.–3. trinn i småskolen i Norge. Disse prøvene skal brukes til å identifisere elever som kan ha behov for ekstra oppfølging, og skal i tillegg brukes til vurdering for læring med identifiserte elever. Hva viser kartleggingsprøvene og hvordan jobber lærerne med planlegging og oppfølging av dem?

Argumentene som brukes for eller mot språkkartlegging i barnehagealder har ofte grunnlag i ulike faglige og ideologiske ståsteder, og debatten domineres gjerne av polariserte ytterpunkter.

I denne artikkelen undersøker Yulia Rodina et nytt instrument, LITMUS-MAIN, som er utviklet spesielt for å kartlegge narrative ferdigheter hos tospråklige førskole- og skolebarn. Hva slags potensiale har LITMUS-MAIN?

For å kartlegge språk- og kommunikasjonsferdigheter hos personer med språkvansker på en best mulig måte trenger vi et bredt grunnlag av observasjoner. Både strukturerte, formelle tester og friere former for språkproduksjon som fortellinger og beskrivelser gir oss informasjon om språk- og kommunikasjonsvanskene hos den enkelte.

Finland har vært gode til å skape strukturelle ordninger som gjør at de enkelte faktorene virker sammen. Skolene må bestrebe seg på å være solid forankret i lokalmiljøet. Foreldrene må ha tillit til lærere. Ikke minst må lærerne erkjenne sitt samfunnsoppdrag fullt ut.