Den didaktiske digitale kompetansen - Lærerutdanningens forsømmelse

Lærerutdanningen for grunnskolens 1.–7. og 5.–10. trinn har som én av mange oppgaver å gi studentene en didaktisk portefølje, slik at de kan være i stand til å arbeide med fem grunnleggende ferdigheter i kommende lærerpraksis. I arbeidet med å gi studentene kompetanse på området kan lærerutdanneren modellere og være eksemplarisk i sin undervisning (Wølner, 2009). Lærerutdanneren blir mestersmeden som blander fag og ferdigheter i riktig forhold, slik at studenten blir både faglig og didaktisk god.

Men virkeligheten er ikke slik. L. Graham er av dem som siteres i en rapport fra GESCI (Global e-Schools an Communities initiative), der det står at lærere tenderer mot å bruke IKT-strategier slik de selv har lært å bruke teknologien. Når vi ser på hvordan lærerstudenter så langt har lært å bruke teknologien, har det vært gjennom IKT-kurs adskilt fra deres egen faglige undervisning. Lærerstudenten tar etter lærerutdannerne når de selv skal praktisere, på både godt og vondt.

Det de har arbeidet med er ofte å hente informasjon i et LMS (Learning Management System) og levere oppgaver på samme sted. Andre har opprettet digitale mapper på egne nettsteder. Opplæringen har vært teknisk bruk av LMS eller utforming av digitale mapper, ikke ulikt hva lærere gjør i grunnskolen. De går på kurs og lærer hvordan de teknisk skal kunne administrere og kontrollere elevers arbeid i et LMS.

Administrative systemer er inne som et digitalt alibi, både i lærerutdanning og på grunnskolenivå. Men når det gjelder kombinasjonen didaktikk og digital ferdighet, står mye igjen. Om det sier Marte Bratseth Johansen og Hildegun Otnes ved NTNU noe i sin kronikk «Digital kompetanse i skolen – lærerutdanningens ansvar», i Adressa 4. januar 2010. De legger vekt på at det er et ensidig fokus på verktøyferdigheter og en tilfeldig «prøve og feile»-strategi for IKT i læring. I teksten kommer det tydelig frem at fokusområder må endres, og at lærerutdannere må forstå at den digitale dimensjonen i mange av fagene innebærer mer enn tekniske redskaper.

Det som derimot ikke kommer frem, er hva tryllemiddelet er – hva kan gjøre lærerutdanningen til et digitalt kompetent studium? Kan vi klare å gi studentene en god faglig utdanning med bruk av digitale verktøy, uten at studenten mister viktige faglige fokus? Dagens lærerstudenter mangler foreløpig en portefølje bestående av fagdidaktikk og digital kompetanse for egen lærergjerning. Dette dokumenteres blant annet gjennom undersøkelser gjort i Norge og andre land (Hetland og Solum, 2009; Albion og Redmond, 2009; OECD, 2009–2010). Norge er et lite land og synspunkter på bruk av digitale verktøy kan bli subjektive og ensidige. Da er det nødvendig å se utover grensene og inn i noen OECD-land og andres rapporter rundt temaet.

Tingenes tilstand – en rapportoversikt

Godt faglig grunnlag kombinert med didaktikk og digital kompetanse er viktig. Det kan leses fra flere rapporter om lærerutdannerens utilstrekkelighet som modell for bruk av digitale verktøy i undervisningen. I rapporten «Digital kompetanse i norsk lærerutdanning» (NIFU STEP, 2009) er det trukket frem tre hovedutfordringer i forhold til integrering av digitale verktøy i lærerutdanningen. Der står det blant annet at en god del fagpersoner anser digitale verktøy som forstyrrende element i fagarbeidet.

De mener at digitale verktøy er unaturlige i fagets pedagogiske grunnsyn, og at det vil gå ut over det faglige innholdet studentene skal gjennom i studietiden. I rapportens utfordringspunkter står det blant annet: «Utfordringen er å motivere fagpersonalet til å endre arbeidsmåte og tankesett og å ta «kostnaden» ved å utvikle sin egen kompetanse. En strategi for arbeidet må være svært godt forankret i alle ledd i organisasjonen» (Hetland og Solum, 2009). Her er vi ved kjernen av problemet integrering av digitale verktøy i lærerutdanningen.

Enda viktigere er det blitt med retningslinjene for ny rammeplan hvor det står at disse skal sikre en nasjonalt koordinert lærerutdanning, som oppfyller kravene til kvalitet i grunnskolelærerutdanningene. Den enkelte institusjon skal utarbeide programplaner med bestemmelser om faglig innhold, praksisopplæring, organisering, arbeidsformer og vurderingsordninger. Institusjonenes programplaner skal være i samsvar med forskrift og nasjonale retningslinjer.

Programplanen skal vedtas i institusjonens styre (Utdanningsdirektoratet, 2010). Det understrekes at dette er i samsvar med forskriftene også når det gjelder integrering av digitale verktøy. Faren er at ulikhetene mellom institusjonene kan bli stor ut fra hvordan ledelse og undervisningspersonale tolker retningslinjene.

Forskning og nye retningslinjer for rammeplanen gir signaler om at mye må gjøres. Mange må gjøre noe med egen undervisning, fordi «Hvert enkelt fag har ansvar for at studentene får kunnskap om hvordan de kan jobbe med elevenes utvikling av de grunnleggende ferdighetene i faget» (Utdanningsdirektoratet, 2010).

Lærerutdanningen i Norge er ikke dårligere enn i andre land, men vi har heller ikke kommet lenger. I OECD-landenes rapporter om lærerutdanningen (2009–2010) ser vi at andre sliter med de samme problemene. Noen lyspunkter finnes i få fagmiljøer. Andre er totalt uten digital kompetanse. Tilgjengeligheten til digitale verktøy er i det store og det hele god, men bruken er for det meste rettet mot administrativt studiearbeid og oppgaveløsing. Nederlands rapport (Brummelhuis mfl., 2010) har følgende å si om den didaktiske og overførbare tilnærmingen til digitale verktøy:

«Selv om 80 prosent av utdanningsinstitusjonene har utviklet planer for å støtte bruk at digitale verktøy i undervisningen, er det langt fra alle som bruker IKT-fasilitetene og de digitale miljøene.»

De skriver også at det er for få rollemodeller, det er dårlig balanse mellom politiske ambisjoner, og tilgjengeligheten av IKT-materiell og kompetansen hos undervisningspersonalet er mangelfull. Dessuten fastslår rapporten at lærerne mangler vilje og initiativ til å utforske og implementere digitale verktøy i sine forelesninger. I tillegg sier rapporten at de nederlandske studentene knapt møter noen rollemodeller som demonstrerer den gode pedagogiske bruken av digitale verktøy (ibid, 2010). Altså ikke så ulikt det jeg antar norske studenter ville sagt, dersom det ble gjort en landsomfattende undersøkelse på området.

Sverige og Englands OECD-rapport (Enochson, 2009; Haydn, 2009) viser noe av det samme. Den svenske undersøkelsen viser at datamaskinen stort sett brukes til å skrive rapporter og til kommunikasjon med lærerutdannere. Det er lite som går på bruk av digitale verktøy i forelesninger eller undervisning.

Den engelske OECD-rapporten (Haydn, 2009) viser tilsvarende utfordringer. Studentene sier at en barriere er at de ikke har rollemodeller som bruker digitale verktøy i undervisningen, verken på universitet eller i praksisskolene. Lærerutdanneren som rollemodell ble trukket frem som et av de viktigste tiltakene for å gjøre dem til effektive brukere av digitale verktøy etter endt studium.

En student sier at foreleserne mangler nødvendig digital kompetanse til å vise mulighetene. Det blir personlige initiativ som bestemmer om de skal kunne få med didaktikken inn i sin lærergjerning. Studenten sier også at det er lite i undervisningen som inspirerer til å gjøre et slikt arbeid.

Den norske OECD-rapporten (Tømte, Hovdhaugen og Solum, 2009) konkluderer som de andre at det er mangel på integrering av digitale medier i forhold til undervisning. Rapporten berører også problematikken rundt små enkeltstående gode eksempler kontra bredde. De sier at en av lærerutdanningsinstitusjonene ble valgt ut til undersøkelsen fordi man her var kommet langt innenfor bruk av digitale verktøy. Men svaret på undersøkelsen ble ikke som forventet. Institusjonens syn på egen kompetanse og det studentene sa, stemte ikke overens. Slik vises lærerutdanningens dilemma tydelig.

Noen prosjekter fungerer godt i små miljøer innenfor institusjonen, men ikke i bredden. Årsaken var at lærerutdannerne distanserte seg fra denne type didaktisk utvikling med forskjellige motstandsstrategier. Studentene arbeidet mye med administrative aktiviteter og hadde god digital ferdighet, men manglet den didaktiske digitale kompetansen.

OECD-rapportene viser politiske og administrative ambisjoner om en mer pedagogisk bruk av digitale verktøy i lærerutdanningens fag, men det er langt fra politisk vilje til endring av den enkelte faglærers aksept for at det også gjelder «meg».

Fellestrekk og anbefalinger for fremtiden er entydige gjennom sammenfallende punkter i rapportene. Undersøkelser og intervju sier at rollemodeller i lærerutdanning og praksis er mangelvare. Ut fra nye retningslinjer for rammeplan og grunnskolens læreplaner (LK06) må det skje en endring. Studentene skal ha med seg en portefølje innenfor didaktikk og bruk av digitale verktøy.

Da må det bli som Albion og Redmon sier i sin artikkel «Teaching by example? Integrating ICT in Teacher Education» (2009): Lærerutdannere kan ikke lenger se på integrering som et valg eller som noe nytt og ikke relevant for deres undervisning. Studentene må lære om, lære med og lære å trekke teknologien inn i sin egen undervisningspraksis.

Faget som veien til digital kompetanse

Lærerstudentene leser og hører at digitale verktøy kan være motivasjonsfaktorer for læring. Ikke at de digitale verktøyene bringer økt læringseffekt i seg selv, men at arbeid med verktøy kan motivere elever til å arbeide mer med fag. Da antar jeg at digitale verktøy også kan være med å motivere studenter til økt læring og høyere faglig kompetanse. Et eksempel var da en norskstudent arbeidet med sin eksamensløsning i utforming av læringsressurser på nett.

Oppgaven var todelt. Den første var at de skulle lage en læringsressurs innenfor arbeid med multimodale tekster. I andre del av oppgaven skulle hver student velge en sjanger. En av studentene valgte novelle som tema. I samtaler med studenten sa hun følgende: «Før jeg startet arbeidet, mente jeg å ha gode kunnskaper om sjangeren. Etter å ha arbeidet med læringsressursen kan jeg mye mer om novellesjangeren. Dessuten har jeg flere ideer om arbeidsmåter til egen lærerpraksis.»

Hun forklarer det med at hun i læreprosessen innhentet faglig og didaktisk kunnskap fra bøker, nett, veiledning og respons. Hun ble sikrere i faget og tilegnet seg mange nye digitale ferdigheter gjennom hele eksamensarbeidet. I tillegg fikk studenten nye begreper gjennom tilbakemeldinger og veiledning. Et slikt begrep var «vurdering for læring».

Gjennom underveisvurdering ble hun gjort oppmerksom på ordbruken og oppdaget at det var en godt egnet metode for å arbeide med digitale verktøy. Ikke fordi det var noe unikt, men fordi de digitale arbeidene ble gjort i forbindelse med digitale mapper. Der lå det en overføringsverdi i at grunnskoleelevene kunne ha sine arbeider, underveisvurderinger, refleksjoner og produkter i sin egen digitale portefølje (Karlsen & Wølner 2006, Høiland & Wølner 2008). Gjennom prosessen ble tidligere modellert undervisning og arbeidsoppgaver tatt opp av studenten, og en eksemplarisk metodikk fikk overføringsverdi til kommende lærerpraksis.

Didaktisk kompetanse og digital ferdighet ble også resultatet av studentenes arbeid med sammensatte tekster i norsk og matematikk. Faglæreren er rollemodell og planlegger undervisning med faglig fordypning og arbeidsoppgaver. Første oppgave var å skrive et eventyr med bruk av eventyrets kjennetegn.

I tillegg skulle det arbeides med ordklasser og hypertekst gjennom bruk av Wikiteknologien. Sosiale medier kom inn som et tema fra sidelinjen, og i Wikispaces kunne studentene opprette ordklassepekere ved å merke ordene, opprette lenke og ny tom wikiside for forklaring av ordklassen. Oppretting av lenker genererer nye tomme sider, hvor ordklassen forklares med morfologiske, syntaktiske og semantiske egenskaper.

Bruk av hypertekst ble en modell for lignende arbeid i lærerstudentenes praksis. Fagtekster limes inn og hypertekst blir verktøy for å arbeide med vanskelige ord. Andre eksempler på studenters og læreres arbeid gir Hildegun Otnes eksempler på (Otnes, 2009). Hun viser til arbeider med fortelling hvor lærer eller forfatter starter med en innledning, eller et tekstskjelett hvor ord skal utdypes for å gi teksten økt mening.

Studentene brukte senere egenkomponerte eventyr i arbeid med digital bildefortelling, animasjon eller bildebok. På nytt blir det en fordypning i det faglige arbeidet – med en ekstrabonus gjennom flere digitale ferdigheter og bruk av sosiale medier. Slik økte studentenes digitale kompetanse gjennom meningsfylt arbeid med hypertekst, ordklasser og sammensatt tekst. Uttalelser fra studentene viser også at arbeidet ble en spore til økt innsats og læring.

I matematikk modellerer faglærerne både gjennom forelesninger og fagdidaktikk. Noen ganger med interaktiv tavle til eksemplarisk og overførbar undervisning med grafer, geometri osv., eller studentene arbeider med utforskende matematikk. Senere får studentene i oppgave å forberede praksis gjennom en deleksamen. Oppdraget er å lage en læringsressurs med utforskende oppgaver innenfor selvvalgte matematiske tema.

Eksamensarbeidet skal være rettet mot ungdomstrinnet, og studentene må hele tiden være bevisste på at det senere skal brukes i praksis. Som i norsk er det en veksling gjennom veiledning og respons fra faglærere i matematikk og pedagogikk/didaktikk. Studentene har en idé, og de får veiledning og kommentarer fra faglærere i matematikk og didaktikk for digital kompetanse.

Kommentarer, veiledende spørsmål og underveisvurdering fører studentene inn på nye løsningsmåter. Veiledningen veksler, og studentene får større forståelse for de matematiske problemene samtidig med at nye digitale ferdigheter siger inn. Kreativitet og idémyldring er utgangspunktet for hva som kan gjøres digitalt, og arbeidet øker deres digitale kompetanse gjennom økt fordypning i matematikk og nye arbeidsmåter.

Arbeidsmåtene i lærerutdanningens grunnutdanning har så langt vist seg å være en vei å gå for å ta vare på fag, didaktikk og integrering av digitale verktøy. Kan det være vendepunktet Geir Haugsbakke etterlyser i sin bok Digital skole på sviktende grunn (2010)? Kanskje er denne metodikken det som skal til for en «restart» i integreringen av digitale verktøy og medier, både i lærer- og grunnskoleutdanning.

Etter de to første årene av grunnutdanningen blir det ofte en ny runde med administrativt studentarbeid. Årsaken ligger som regel i at fagpersonalet og studieledelsen i videreutdanningen er bremseklosser i en utvikling som må komme. De enkelte lærerutdanningene kommer ikke videre uten vilje til utvikling og en ledelse som vil lede utviklingen. Argumentene for den manglende integreringen er igjen «Vi har ikke tid, pensum er stort og det er mye vi skal gjennom.

Dessuten passer ikke det i mitt fag» eller «jeg er god på det jeg gjør og trenger derfor ikke å gjøre noe nytt». Selvfølgelig er faglig fordypning i videreutdanning viktig, men det bør ikke brukes som bremsekloss for utviklingen. Så lenge lærerutdanningen er en profesjonsutdanning, er det også nødvendig å utvikle didaktikken i takt med det studentene skal møte i praksis – i alle fag. I den forbindelse vil jeg bruke NIFU STEPs råd om at fagpersonalet må utfordres til å endre arbeidsmåter og tankesett, og ta «kostnaden» ved å utvikle egen kompetanse.

Lærerutdanningens dilemma og en mulig løsning

En stor utfordring i arbeidet med å få didaktikk og digitale verktøy inn i undervisningen, er å finne nye veier å gå slik at faget fortsatt beholder sin sentrale plass i klasserommet. Det kan være en stor barriere å komme over. Ofte er det som en av lærerutdannerne i den engelske OECD-rapporten sier: «Jeg er interessert i IKT og skulle gjerne ha brukt det mer i mine timer.

Selv med den beste vilje i verden er det vanskelig, fordi det er så mye som skal arbeides med.» En annen mulig årsak beskrives i en artikkel fra et kanadisk prosjekt i 2007 (Friesen og Couros, 2007). De skriver at lærerne og fakultetene ved universitetene er dårlig forberedt til å ta opp i seg de raskt skiftende læringsmiljøene og den pedagogiske endringen som teknologien krever. Videre sier de at nødvendige tiltak er å få forelesere og IKT-pedagoger/ mentorer til å samarbeide om nytenkning i bruk av digitale verktøy i undervisningen. På den måten vil alle utvikle seg videre, og sammen innenfor et raskt skiftende digitalt landskap.

Ut fra egne erfaringer og antagelser ligger nøkkelen i at det faglige arbeidet opprettholdes på samme nivå med digitale medier som transparente verktøy. Spørsmålet er hvordan. Erfaringer vi har gjort gjennom noen år, er at kurs i bruk av digitale verktøy blir som det alltid har vært – kurs i teknologi uten sammenheng med fag og didaktikk.

Det samme skjer dersom alibiet for digitalt arbeid er at det brukes LMSer til informasjon, kommunikasjon, utlegging av oppgaver og innlevering av besvarelser. Da har vi egentlig bare endret praksis fra papir til digital innlevering, og ikke berørt den nødvendige didaktiske endringen. Da kan vi heller ikke forvente at faglærerne klarer å se mulighetene for å integrere digitale verktøy i sin undervisning. Når studentene skal arbeide med didaktikk, emner og temaer, skal faget ha fokus, og de digitale verktøyene trekkes inn slik at det blir en mening i forhold til læring av fag og overføringsverdier til praksisfeltet.

Hvis man fortsetter å konsentrere seg om problemer i stedet for mulige løsninger, vil lærerutdanningen stå på stedet hvil inntil det har kommet en ny generasjon lærerutdannere som er født med «digitale verktøy» mellom hendene. Uten endringsvilje vil vi forbli de gamle eller unge «fossilene», som en student i den svenske OECD-rapporten kalte en del av fakultetets fagpersonale. De svenske studentene i intervjurunden sa at teknologibruken ikke var relevant for oppgavene de fikk. Teknologien ble brukt for at universitetet skulle kunne krysse av nok et eksempel på teknologibruk.

Det var i den sammenhengen at en kvinnelig student sa hun fryktet at mer IKT-bruk på universitetet kunne resultere i lignende erfaringer, eller nonsens, fordi det var så mange gamle «fossiler» på fakultetet. For å møte studenter som lever med den rivende utviklingen innenfor teknologien må vi se etter løsninger, og da må disse være slik at det blir meningsfullt i forhold til hva studentene ellers tilegner seg innenfor fag i utdanningen. Vi må se etter løsninger som gjennom det faglige arbeidet kan gi både ideer for bruk i egen praksis og faglig fordypning. Det krever at den enkelte faglærer må velge å endre arbeidsform.

Darling-Hammond og Brandsford ( 2005) sier i den forbindelse at studentene ikke vil kunne gi elevene god læring, hvis de ikke er blitt involvert i gode læringsprosesser i egen undervisning. I den første tiden kan det skje endringer i samarbeid med en didaktiker innenfor området IKT i læring. Over tid må faglæreren være innstilt på å overta og gjennomføre integreringen. Samtidig er det viktig at samarbeidet fortsetter slik at didaktikeren kan følge med på endringer som skjer i en raskt skiftende digital verden, og at det som kan være brukbart, drøftes med faglærer.

Lærerstudenten skal være best mulig rustet til å gå ut i jobb, og ha et godt grunnlag fra pedagogikk, fag og integrering av digitale verktøy. Målene kan nås, dersom lærerutdannerne er utviklingsvillige og ser etter løsninger for en sammensmelting av fag, didaktikk og digitale verktøy. Dette kan bli en «legering» som gir studenten den nødvendige ballast for å undervise – en didaktikk for å gjennomføre læreprosesser innenfor læreplanens kompetansemål, gjennom bruk av alle de fem ferdighetene.