Skikkethetsvurderingens roller – et eksistensialistisk perspektiv

Denne artikkel bygger på en studie utført blant faglærere og praksislærere ved Høgskolen i Bergen (Carson og Brun 2009). Informantene ble spurt om hvordan de tenker om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.

Alle høgskoler og universiteter som utdanner lærere, skal vurdere om den enkelte student er skikket for læreryrket. Dette er nedfelt i Lov om universiteter og høyskoler paragraf 4–10 (Kunnskapsdepartementet 2005). Alle lærere i barnehage, skole og på høgskole og universitet har ansvar for å gjennomføre denne vurderingen. Det skilles mellom løpende og særskilt skikkethetsvurdering. Løpende skikkethetsvurdering av alle studenter ved lærerutdanningene skal foregå gjennom hele studiet.

Den særskilte skikkethetsvurderingen trer i kraft når det reises tvil om en student er skikket for læreryrket. Studentenes skikkethet skal vurderes etter bestemte kriterier (Kunnskapsdepartementet 2006 b, se også faktaboks).

En transcendent eller immanent lærerrolle

I vårt arbeid med å tolke materialet ga Simone de Beauvoirs begrep immanent og transcendent (de Beauvoir 2000) oss en ny og spennende forståelse av skikkethetsvurderingen. Dette perspektivet bruker vi til å utvikle nye begreper. Vi benytter begrepene lærer og lærerrolle om begge gruppene i studien: faglæreren og praksislæreren.

Andre forskere har også latt seg inspirere av de Beauvoir. Kari Søndenå (2002) ser i sin doktoravhandling på refleksjonens betydning i førskolelærerutdanningen, og legger til grunn data fra veiledningssamtaler mellom praksislærer og student. Hun skiller mellom immanent og transcendent refleksjon, der immanent refleksjon beskrives som en passiv form for refleksjon.

Transcendent refleksjon, blir beskrevet som en overskridende og aktiv form for refleksjon. Søndenå finner et mønster av immanent refleksjonsdiskurs i veiledningssamtalene, det vil si at veiledningen ikke førte til nytenkning for studenten. Flere av lærerne i denne studien hevdet at det å være skikket handler om studentens evne til å tilpasse seg lærerrollen.

Roller og rollekonstellasjoner

Vi knytter i det følgende dette utsagnet til de filosofiske begrepene transcendent og immanent og til de systemteoretiske begrepene lineær og sirkulær forståelse.

De Beauvoir utviklet begrepene immanent og transcendent frihet. Transcendens betyr det overskridende og det aktive. Immanens betyr det iboende og det passive. De Beauvoir hevdet at mennesket er transcendent, fordi det ved hjelp av frihet stadig overskrider sine tidligere erfaringer. Overskridende frihet betyr i vår kontekst at studenten får mulighet til å forholde seg til en splittelse mellom det å være situert i den konkrete og sosiale virkelighet og friheten eller muligheten til å overskride de gitte betingelsene.

Dersom studenten ikke klarer å forholde seg til denne splittelsen, kan hun bli et offer for den konkrete og sosiale virkelighet fordi hun ikke erkjenner sin medvirkning og sitt ansvar. Dette kan føre til at hun tilpasser seg uten motforestillinger til de krav og forventninger hun møter i utdanningsinstitusjonen. Vi kan si at studenten inntar en immanent, passiv studentrolle.

Denne væremåten representerer en lineær tilnærming til det komplekse sosiale systemet som studenten er en del av. Spørsmål som «Hvordan kan jeg tilpasse meg som student for å komme igjennom utdanningen, og hvilken atferd vil dette kreve av meg?» vil være aktuelle innenfor denne lineære tenkemåten.

Spørsmålet er om studentens tilpasnings- og endringsvilje kan bli så stor, at hun blir utydelig i sin pedagogiske praksis. Studenten kan bli usynlig og vil helst være i fred slik som det kommer til uttrykk i følgende utsagn fra lærer Torill: «Jeg opplever at studenten har nok med seg selv». I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at studenten ikke fremstår som en tydelig rollemodell, fordi hun mister seg selv i bestrebelsen etter å tilpasse seg. I møte med en immanent lærerrolle vil studenten bekrefte lærerens pedagogiske praksis, og læreren vil ikke stille spørsmål ved studentens skikkethet.

Inntar derimot læreren en transcendent lærerrolle, vil hun utfordre studenten til overskridende refleksjon i veiledningen. Dersom studenten ikke makter å bli tydeligere i sin pedagogiske praksis, kan det bli reist tvil om hennes skikkethet ut fra paragraf 3c: «… studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet» (Kunnskapsdepartementet 2006b).

Dersom studenten erkjenner den sirkulære forståelsen av samspill, det vil si forstår at det er et gjensidig samspill mellom seg selv og omgivelsene, og at hun selv må ta ansvaret for dette, vil hun ikke lenger innta en offerrolle. Med offerrolle i denne sammenheng menes at studenten ikke erkjenner sin medvirkning for egne handlinger og sitt ansvar for disse. Hun skylder på utenforliggende årsaker til at hun for eksempel stryker i praksis.

Dette kan i henhold til eksistensiell tenkning føre til en frihetsfølelse som igjen kan frigjøre energi. Hun vil kunne overskride de gitte betingelsene ved å stille spørsmål ved vedtatte sannheter på en konstruktiv måte. Studenten vil kunne innta en transcendent studentrolle. Hva skjer med denne studenten i møte med ulike holdninger hos lærerne? Vil studenten kunne bidra til en transcendent undervisningsog veiledningsdiskurs?

Dette vil blant annet avhenge av om læreren inntar en transcendent lærerrolle slik at de sammen kan overskride de gitte betingelsene og utfordre hverandre og medstudenter. Dersom studenten mestrer sitt ønske om å være grensesprengende og samtidig gir rom for medstudenter, kan hun bli en berikelse for undervisningen i barnehage, skole og på høgskole. Hun vil innta en transcendent studentrolle.

Mestrer hun ikke dette og samtidig krever mye oppmerksomhet, kan medstudenter oppleve henne som en plage slik det kommer til uttrykk i følgende utsagn fra lærerutdanner Birgit: «Disse studentene kan bli nokså plagsomme i forhold til medstudenter».

Når studenten mangler evne til å ta hensyn til både lærerutdanner og medstudenter, kan det reises tvil om studentens skikkethet. I dette tilfellet kan vi si at skikkethetsvurdering er en vurdering av studentens evne til å tilpasse seg andre voksne, der tilpasning er en del av utviklingen av lærerrollen.

Det er medstudenter som tar den største belastningen når det gjelder den mulige uskikkete studenten. Ifølge Gabrielsen (2004:78) leverer studenter tvilsmeldinger ved halvparten av lærerinstitusjonene. 16 prosent av de registrerte meldingene kommer fra medstudenter. Det er kriteriet «studenten viser manglende vilje eller evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne» som hyppigst går igjen i disse meldingene.

Ubehag sett i lys av nærhetsetikken

Læreren kan imidlertid oppleve studentens grensesprengende utspill som ubehagelig og plagsomt for seg selv. Studenten kan utfordre læreren på hennes pedagogiske praksis og dette kan oppleves truende for hennes autoritet. Vi skal se dette i lys av nærhetsetikken (Løgstrup 1999). Nærhetsetikkens vektlegger jeg–du­forholdet. Løgstrup minner oss på hvordan vi i møte med andre mennesker holder en del av den andre personens liv i våre hender. Den etiske fordringen er taus, den må oppdages.

Den etiske fordringen krever at vi må handle, ta standpunkt. Møtet med den andre vil innebære en forventning om å bli ivaretatt og i denne tilliten utleverer vi oss selv. Utleverer studenten seg mye, kan det medføre blottstillelse og en sårbarhet som gir læreren mulighet for utnyttelse og misbruk av makt.

Læreren er en faglig autoritet og har derfor definisjonsmakt i forhold til studenten. I møte med andre mennesker reduserer vi lett den andre til det vi selv kan forstå og fatte. Vi klarer ikke å ta inn over oss den andres forskjellighet og erkjenne at vi aldri kan forstå den andre fullt ut (Levinas 2004).

Levinas hevder at empati er å anerkjenne den andres forskjellighet fra oss selv. Levinas regnes ikke som en eksistensialist. Vi refererer likevel til ham fordi han også benytter seg av begrepene transcendens og immanens for å beskrive vårt forhold til den andre. Vi må transcendere, overskride vårt forhold til den andres forskjellighet. Bare da kan vi anerkjenne den andre fullt ut.

Utfordringen for læreren vil være å se studentens utspill i lys av Levinas sin tenkning. Studenten som inntar en transcendent studentrolle, kan oppfattes som: «En liten verdensmester som har de fleste svarene …» som en lærer Bente uttrykker det. Kan dette være et uttrykk for en ikke anerkjennende holdning til at studenten er forskjellig fra henne selv?

Læreren må kunne tåle studentens forskjellighet. Det krever at hun er bevisst sitt subjektive felt, det vil si har adgang til sine egne tanker, følelser og opplevelser. Bare da kan hun forholde seg til studentens transcendente studentrolle og vurdere hennes skikkethet. Da vil hun også kunne erkjenne at den makten hun har, alltid vil være til stede. Spørsmålet som hun må stille seg, er hvordan hun bruker denne makten. Når det stilles spørsmål ved en students skikkethet, kan dette oppleves som et maktovergrep overfor studenten.

Studenten opplever at det stilles spørsmål ved hele hennes personlighet, siden læreratferd ofte knyttes til identitet og personlige egenskaper (Ohnstad 2004:34). Læreren står overfor en genuin utfordring ved å erkjenne de faktorer som påvirker hennes vurdering av studenten.

Implikasjoner

Vi finner i vårt materiale fire ulike kombinasjoner av lærerutdannerrolle og studentrolle som har implikasjoner for utførelsen av skikkethetsvurderingen.

1. Immanent lærerrolle – Immanent studentrolle Kombinasjonen immanent lærerrolle og immanent studentrolle kan føre til en lite overskridende holdning til skikkethetsvurderingen. Verken lærer eller student setter spørsmålstegn ved lærerens og studentens pedagogiske praksis. De bekrefter hverandre gjensidig. Denne holdningen kan bidra til at det ikke stilles spørsmål ved studentens skikkethet.

2. Transcendent lærerrolle – Immanent studentrolle Kombinasjonen transcendent lærerrolle og immanent studentrolle kan bidra til en overskridende holdning fra lærers side. Lærer utfordrer studenten på dennes pedagogiske praksis. Men studenten evner ikke å følge opp. I dette tilfelle kan det reises spørsmål ved studentens skikkethet.

3. Immanent lærerrolle – Transcendent studentrolle Kombinasjonen immanent lærerutdannerrolle og transcendent studentrolle kan føre til at studenten utfordrer lærer på hennes pedagogiske praksis. Studentens grensesprengende utspill kan bli truende for lærer. Lærer kan stille spørsmål ved studentens skikkethet.

4. Transcendent lærerrolle – Transcendent studentrolle Kombinasjonen transcendent lærerutdannerrolle og transcendent studentrolle kan føre til en transcendent holdning til skikkethetsvurderingen. Student og lærer utfordrer hverandre gjensidig. Begge bidrar til utvikling av den andres praksis. Denne rollekombinasjonen kan føre til at det ikke stilles spørsmål ved studentens skikkethet.

Disse rollekombinasjone er ikke konstante. En lærer kan skifte mellom å ha en immanent og transcendent lærerrolle i møte med forskjellige studenter. Det samme kan vi si om studenter i møte med ulike lærerroller. Erkjennelsen av ulike roller vil styrke skikkethetsvurderingen. Vi har til nå forholdt oss til lærernes møte med studenter. Vi ble nysgjerrige på om vi ville finne de samme rollene i lærernes tenkning rundt skikkethetsvurderingen.

Ulik tenkning omkring skikkethetsvurderingen

Vi fant i vår undersøkelse et skille mellom praksislærere og faglærere i tenkningen om skikkethetsvurderingen. Begge parter mener at det er i praksis vi ser studentenes skikkethet (Carson og Brun 2009). Vi finner en overvekt av transcendente lærerroller blant praksislærerne.

De er overskridende i sin tenkning rundt skikkethetsvurderingen ved at de artikulerer tydelig at de har kompetanse til å se studentenes skikkethet og at de utfordrer studentene gjennom veiledning. De har kompetanse til å se studentenes samhandling med barn og andre voksne.

Noen praksislærere mener også at det er deres ansvar å sende tvilsmelding selv om faglærerne ikke er enige. Praksislærerne som deltok i undersøkelsen, har lang erfaring med studenter i praksis. Vi hadde sannsynligvis fått et annet resultat dersom de hadde vært mer uerfarne.

Faglærerne inntar en mer immanent lærerrolle. Kun to av 30 mener at de kan vurdere studentenes skikkethet i undervisning og veiledning. Faglærerne som deltok i undersøkelsen, hadde også lang erfaring som lærerutdannere. Skyldes holdningen til skikkethetsvurderingen manglende kjennskap til vurderingsformen, eller har de ikke den kompetansen som kreves for denne type vurdering?

Ansvarsfraskrivelse

Analyse av materialet og erfaringer fra eget arbeid med skikkethetsvurdering har overbevist oss om at læreren gjennom sitt arbeid med skikkethetsvurderingen må være seg bevisst om hun inntar en transcendent eller immanent lærerrolle i forhold til ulike studentroller. Denne erkjennelsen kan bidra til å styrke vurderingsformen.

Forskjellen på praksislærernes aktive holdning til skikkethetsvurderingen og faglærernes noe passive holdning kan få konsekvenser for utføringen av vurderingsformen. 28 av 30 faglærere mener at det kun er i praksis studentenes skikkethet kan sees. Dette kan tolkes som en ansvarsfraskrivelse ved at de overlater ansvaret til praksisfeltet.

Dersom oppfatninger om at «det er i praksis en kan se studentens skikkethet» får overleve, kan det på sikt bety at faglærerne ved høgskolen fraskriver seg ansvaret for skikkethetsvurderingen og at denne vurderingen i sin ytterste konsekvens blir overlatt til praksisfeltet. Slik vi ser det, vil en slik utvikling være svært uheldig og undergrave hele tenkningen bak skikkethetsvurderingen.