Sosiale forskjeller på ungdomstrinnet

Når vitnemålene deles ut ved grunnskolens avslutning, er det ungdom med høyest utdannete foreldre som i størst grad får de beste karakterene (Utdanningsdirektoratet 2010). Karakterforskjellene er store og vedvarende, i det norske så vel som i andre lands skolesystemer. I den internasjonale forskningslitteraturen – særlig i den amerikanske – legges det stor vekt på at ulikhetene i ungdomstiden er en konsekvens av forskjeller som er fastlagt allerede tidlig i barnas liv (se for eksempel Heckman 2006). Kunnskapen om betydningen av tidlig sosialisering har stått sentralt når myndighetene i den senere tid har rettet oppmerksomhet mot barnehagen og mot de minste barna i grunnskolen for å redusere sosial ulikhet i samfunnet.

I Norge er det forsket lite på de langsiktige effektene av hvordan tidlig sosialiseringspraksis påvirker sosiale forskjeller i skoleresultater i ungdomstiden. Noe av grunnen til dette er mangelen på gode data. Nå foreligger det for første gang en mulighet til å undersøke hvordan et helt årskull av ungdom har utviklet seg resultatmessig gjennom de tre årene de har gått på ungdomstrinnet. Elevene som gikk ut av grunnskolen i 2008, deltok i de nasjonale prøvene som ble gjennomført på 7. trinn i 2005. Gjennom å sammenligne prøveresultater fra slutten av barnetrinnet med skoleresultater tre år senere, kan vi undersøke i hvor stor grad sosiale forskjeller i karakterer ved avslutningen av grunnskolen kan forklares med forhold før de unge begynner på ungdomstrinnet.¹ Problemstillingen er viktig fordi det kan si noe om på hvilket tidspunkt i opplæringsløpet resultatforskjeller mellom ulike elevgrupper oppstår.

Selv om det er gode grunner til å anta at påvirkningen fra foreldre på barnas språklige og kognitive utvikling er sterk i den første fasen av livet, kan en heller ikke se bort ifra at ulikheter som er til stede på lavere trinn, også kan forsterkes og bli enda større i den tiden elevene går på ungdomstrinnet. Det kan være flere grunner til å forvente dette. En viktig grunn er at kravene til hva elevene skal lære, øker gjennom årene på ungdomstrinnet. Kravene til refleksjonsnivå, til elaborert begrepsbruk og evnen til å sette lærdommen inn i en større sammenheng, blir viktigere enn på lavere nivåer. Derfor kan det i den første tenåringsfasen være en fordel å ha foreldre som selv besitter den typen kunnskap som formidles i skolen, også uavhengig av hva slags ferdigheter den enkelte har utviklet gjennom barnetrinnet. For det andre er det økte krav og forventninger til ungdomsskoleeleven om selvstendighet i skolearbeidet. Dersom elever med ulik hjemmebakgrunn ikke er i stand til å påta seg ansvaret for egen læring på samme måte, vil dette i seg selv kunne forsterke betydningen av sosial bakgrunn.

Ungdomstrinnet representerer også en fase av livet der de unge med større grad av alvor orienterer seg mot framtidige yrker og utdanningsvalg. En kan heller ikke se bort ifra at selve karaktersystemet, som elevene først møter i ungdomsskolen, kan forsterke sosiale forskjeller, eller at det er forhold ved ungdomstrinnets praksis- og undervisningsformer som kan bidra til å favorisere elever med høyt utdannete foreldre.

Datagrunnlaget

Datagrunnlaget for artikkelen omfatter samtlige elever som gikk ut av grunnskolen i 2008. For dette avgangskullet har Statistisk sentralbyrå koplet samtlige prøveresultater fra de nasjonale prøvene for 7. trinn i 2005 til opplysninger om hvilke karakterer elevene fikk i alle fagene fra grunnskolen tre år senere. Vi har laget et samlemål på nasjonale prøveresultater i 7. trinn, som er basert på den enkeltes gjennomsnitt på regneprøven og på leseprøvene i norsk og engelsk.² Dette målet sees i sammenheng med grunnskolepoengene som elevene oppnådde ved avslutningen av grunnskolen. Denne er basert på samtlige karakterer på vitnemålet og er beregnet som gjennomsnittet multiplisert med ti. I dette kullet har det vært mulig å kople prestasjonsopplysninger for nesten 58.000 ungdommer, det vil si 95 prosent av hele kullet. Trolig har mesteparten av de resterende fem prosent fått fritak fra prøvene av ulike årsaker. For en nærmere beskrivelse av datamaterialet, se Bakken (2010).

For å måle foreldrenes utdanning har vi fått koplet til registerinformasjon om foreldrenes høyeste utdanning. Vi skiller her mellom foreldre som ikke har fullført videregående opplæring (gjelder 18 %), de som har videregående som sin høyeste utdanning (38 %), de som har utdanning på bachelornivå eller tilsvarende (3­4 årige høgskoleutdanninger, kortere universitetsutdanninger – 32 %) og de som har utdanning på master­/ hovedfagsnivå eller høyere (11 %). Grunnskolepoengene varierer nokså mye mellom disse elevgruppene, fra 35 poeng blant de med lavest utdannete foreldre til nesten 46 poeng for de som har foreldre med høyest utdanning. Differansen på 11 poeng tilsier at det er en gjennomsnittlig forskjell på mer enn en hel karakter i samtlige fag.

Prestasjonsutvikling fra 7. til 10. trinn

At tidligere skoleresultater sterkt bidrar til å forutsi framtidige skoleresultater blir bekreftet i denne studien. Selv om nasjonale prøver og fagkarakterene måler ulike forhold og kompetanser, er det likevel stort overlapp mellom hvor gode prøveresultater elevene oppnår før de begynner på ungdomstrinnet og hvilke karakterer de får ved avslutningen. Korrelasjonen mellom disse to størrelsene er 0,71 og tilsier at halvparten av all variasjon i grunnskolepoeng kan forklares med bakgrunn i de grunnleggende ferdighetene elevene starter med når de begynner på ungdomstrinnet.

Mobiliteten i elevenes prestasjonsutvikling kan illustreres ved å gruppere elevene etter hvilke resultater de oppnår og undersøke hvilken prestasjonsgruppe de befinner seg i på de to tidspunktene. Når vi sorterer elevene etter prestasjonsnivå og de elevene som skåret dårligst (1. kvintil) på de nasjonale prøvene i 7. trinn fordeler seg karaktermessig ved avslutningen av grunnskolen. Søylen helt til høyre viser tilsvarende for dem som gjorde det best (5. kvintil) på prøvene i 7. trinn.

Figuren viser at sammenhengen mellom nasjonale prøver og karakterer er markant og at de aller fleste ikke forandrer sin posisjon i prestasjonshierarkiet i særlig stor grad.

Foreldrenes utdanning

Bidrar foreldrenes utdanningsnivå til å påvirke hvorvidt den enkelte beveger seg oppover eller nedover i prestasjonshierarkiet i løpet av ungdomstrinnet? Dette er undersøkt gjennom å se på elevenes grunnskolepoeng i 10. trinn i sammenheng med både foreldrenes utdanningsnivå og hvordan elevene gjorde det på nasjonale prøver i 7. trinn. Vi undersøker en og en prestasjonsgruppe (kvintil) av gangen og ser om karakterene tre år senere varierer med foreldrenes utdanningsnivå innenfor hver av prestasjonsgruppene. Resultatene vises i figur 2.

Figuren viser med tydelighet at både tidligere prestasjoner og foreldrenes utdanning har betydning for elevenes grunnskolepoeng. Effekten av tidligere prestasjoner er sterkest, men når vi ser begge disse forholdene deler dem inn i fem nesten like store grupper – kvintiler – viser det seg at 41 prosent av elevene befinner seg i samme kvintil på begge tidspunktene. Nesten én av tre elever beveger seg en kvintil oppover og bortimot hver fjerde beveger seg ett hakk nedover. De fleste som endrer sin posisjon, beveger seg kun til den nærmeste kvintilen. Færre gjør mer substansielle forflytninger, 9 prosent forflytter seg mer enn en kvintil oppover og like mange to hakk nedover.

Figur 1 ³ gir et bilde av hvordan «bevegelsene» i hierarkiet av skoleresultater forløper mellom de to tidspunktene prestasjonene er målt på. Søylen til venstre viser hvordan i sammenheng, er det sterke utslag.

Prestasjonsforskjellene er på 20 poeng mellom på den ene siden elever som har foreldre med lav utdanning og lav skåre før de begynte på ungdomsskolen og på den andre siden elever med høyt utdannete foreldre og som skåret høyt før ungdomsskolen. Dette tilsvarer en forskjell på to hele karakterer i samtlige av fagene. Det mest relevante i denne sammenheng er likevel at foreldrenes utdanning har betydning for karakterene i 10. trinn, uansett på hvilket nivå elevene presterte på de nasjonale prøvene tre år tidligere. Innenfor hver av prestasjonsgruppene skiller det 5 grunnskolepoeng mellom elever som har foreldre med henholdsvis lavest og høyest utdanningsnivå. Dette tilsvarer en forskjell på én karakter i halvparten av fagene og viser at uavhengig av hvilket utgangspunkt elevene har, er det en fordel å ha foreldre med høyere utdanning dersom målet er å få gode karakterer.

Resultatene viser at de grunnleggende ferdighetene som elever har tilegnet seg før de begynner på ungdomstrinnet, forklarer en del av forskjellene i avgangskarakter mellom elever med ulik sosial bakgrunn. Grunnen til dette er at elevene også er ulike før de begynner på ungdomstrinnet. Men denne ulikheten forklarer langt fra hele forskjellen i sluttresultater. Vi har sett at det generelt sett skiller 11 grunnskolepoeng i gjennomsnitt mellom elever som har foreldre med henholdsvis lavest og høyest utdanning. Tar vi hensyn til tidligere prestasjoner, reduseres altså forskjellen til 5 poeng. Dette betyr at nesten halvparten (5/11) av de sosiale forskjellene i skolekarakterer kan relateres til perioden etter at elevene er ferdig med barnetrinnet, mens litt over halvparten (6/11) er lagt før starten på ungdomstrinnet.

Diskusjon

Artikkelen understreker to viktige resultater. Det ene er at de grunnleggende ferdighetene som elever har utviklet på barnetrinnet har stor betydning for hvordan den enkelte faglig sett klarer seg på ungdomstrinnet. Noen klarer å forbedre sine skoleresultater en god del, men de fleste presterer omtrent på det samme relative nivået på slutten av barnetrinnet som på slutten av ungdomstrinnet. Selv om ikke dette er spesielt oppsiktsvekkende, understreker resultatene betydningen av tidlig sosialisering og barneskolenes oppdrag med å styrke de grunnleggende ferdighetene til alle barn. Lykkes man her, vil dette trolig sette flere elever i stand til å tilegne seg den kunnskapen som det forventes av dem på ungdomstrinnet.

Det andre resultatet er mer kritisk og bidrar til å sette spørsmålstegn ved skolens muligheter til å redusere sosiale forskjeller gjennom den første tenåringsfasen. Resultatene antyder at selv om de sosiale forskjellene i grunnleggende ferdigheter hadde vært helt fraværende ved utgangen av barnetrinnet, ville dette bare redusere de sosiale forskjellene i grunnskolekarakterer med omtrent halvparten av det som er tilfelle i dag. Dette er selvsagt en betydelig reduksjon, men forutsetter altså at skolen skulle klare å utjevne sosiale forskjeller som også på barnetrinnet er nokså store. Det er lite som tyder på at barneskolen greier dette. Analyser av de nasjonale prøvene i 5. og 8. trinn tyder heller på at forskjellene øker på slutten av barnetrinnet (Bonesrønning & Iversen 2010). Samlet tyder dette på at målsettingen om å utjevne forskjeller basert på foreldrenes utdanning ikke oppnås og at det skjer en forsterkning i løpet av hele grunnskoleløpet. Resultatene står dermed i en viss kontrast til den sterke vektleggingen av småbarnsfasen for å redusere sosial ulikhet i skolen.

Analysene kan ikke fortelle oss hvorfor den sosiale ulikheten i skoleresultater øker gjennom skolegangen. I forskningsrapporten som artikkelen baserer seg på, Bakken (2010), ble det undersøkt om det var spesielle kjennetegn ved skoler hvor foreldrenes utdanningsnivå hadde minst betydning for elevenes faglige framgang. Samtlige norske skoler med ungdomstrinn inngikk i analysen, og betydningen av skolestørrelse, ressurssituasjonen på skolen og skolenes læringsmiljø ble studert. Størst utslag var det av læringsmiljøet, målt gjennom elevenes svar på Elevundersøkelsen. Resultatene tyder på at tette faglige relasjoner til skolen, kombinert med høyt læringstrykk, hvor også bruk av data inngår i undervisningen, gir mindre utslag fra hjemmet enn det som er vanlig i norske ungdomsskoler. Vi fant at det var mindre utslag av foreldrenes utdanningsnivå på skoler der elevene har høy innsats og indre motivasjon og med preferanser for basisfagene, der elevene opplever undervisningen som nivåtilpasset og hvor elevene er klar over hva som kreves for å oppnå kompetansemålene. I tillegg er disse skolene kjennetegnet ved et godt fysisk miljø, at elevene har faglig medbestemmelse og at det er utstrakt bruk av skriftlige planer. At lærerne kommer presist til timene, var også forbundet med mindre sosiale forskjeller i elevenes prestasjonsutvikling.

Resultatene tyder på at skolene kan gjøre en forskjell. Samtidig viser studien at de økte sosiale forskjellene gjennom ungdomstrinnet er noe som foregår på alle skoler, selv om det er altså skjer i noe varierende grad. Det er derfor rimelig å anta at også forhold utenfor skolens kontroll kan bidra til å forklare funnene. En mulighet er at foreldre med høyere utdanning har størst faglig kunnskap og dermed mest å bidra med når det gjelder å hjelpe ungdom med skolearbeidet. Foreldre med høyere utdanning har selv ofte fått gode karakterer, og dette kan gjøre det lettere å motivere barna til at også de skal lykkes i skolen. En annen mulighet er at foreldre med høy utdanning har høyere forventninger til hva barna skal oppnå på skolen og at dersom barna ikke presterer i tråd med forventningene, kan det være at slike foreldre i større grad enn andre iverksetter ulike former for kompensatoriske tiltak. Samtidig kan en heller ikke se bort fra at det er forhold ved selve skole­hjem­relasjonen som er utslagsgivende. Kanskje er det lettere for lærere å forholde seg til foreldre som selv har lyktes i skolen? Årsakene er trolig komplekse og sammensatte. Det er derfor behov for flere studier som kan bekrefte eller avkrefte funnene i denne studien og som også kan gå dypere i oppgaven med å finne ut hvilke mekanismer som eventuelt er i sving.