En inkluderende skole

Mange skoler opplever at de blir stilt overfor utfordringer som aktualiserer spørsmålet om å samle noen elever i egne grupper, på tvers av ordinære klasser og grupper. De fleste grunnskolene har ikke etablert egne grupper for elever som viser problematferd. Men utfordringene som ligger til grunn for slike tiltak finnes imidlertid på alle skoler.

Kortsiktige og langsiktige gevinster

Forhåpninger om kortsiktige gevinster kan føre til at skolen utvikler og beholder en praksis hvor noen elever ikke kan bli inkludert, og som hindrer positiv utvikling for både elever og læringsmiljøet i skolen. Presset for å fjerne enkelte elever fra klassen kan bli svært stort når konflikter har bygget seg opp over tid, selv om det er usikkert hvilke effekter dette som generell strategi vil gi.

Ofte vil det være slik at gevinsten ved heller å forbedre den ordinære opplæringspraksisen på både kort og lang sikt, vil være klart størst for de elevene som står i fare for å falle utenfor. Skoler som har eller planlegger å etablere egne tiltak må gjøre en grundig analyse av situasjonen for skolen og disse elevene. Både lærere, rektor og skoleeier må være involvert i et slikt arbeid.

Smågruppebaserte opplæringstiltak

Smågruppebaserte opplæringstiltak er en fellesbetegnelse for organisering av aktiviteter som foregår enten internt på skolene eller utenfor skolens område. I slike tiltak får elever deler av eller hele opplæringstilbudet sitt. Det er vanlig å skille mellom interne, eksterne og selvstendige tiltak.

Hensikten med slike tiltak er at elevene skal få en bedre tilpasset opplæring med økt motivasjon og flere mestringsopplevelser. Men det er mange utfordringer knyttet til en slik opplæringspraksis:

• Elevene risikerer å oppleve at de blir sosialt maginalisert med de uheldige konsekvensene dette kan få for deres sosiale og faglige utvikling (Bakke 2011).
• Det er en risikabel strategi å samle de mest utfordrende elevene i egne grupper. Elevenes gjensidige negative påvirkning og læring kan bli større enn planlagte positive gevinster (Visser et al. 2010, Dishion et al 1999).
• Tiltaksetablering kan bli bremseklosser for arbeidet med å utvikle læringsmiljøet i skolen. Det kan være vanskelig å flytte fokus fra elevenes negative atferd til behovet for utvikling generelt i skolen.

Å være inkludert, hva betyr det?

Spørsmålet om alle elever er inkludert er selvsagt ikke bare knyttet til spørsmål om organisering; om noen elever går i egne spesialgrupper. Å være inkludert vil si å delta i skolens læringsfellesskap sammen med alle de andre elevene. Dette innebærer at den enkelte elev opplever sosial tilhørighet og sosialt fellesskap med jevnaldrende, samtidig som opplæringen er tilpasset evner og behov slik at eleven lærer og utvikler seg både menneskelig og faglig (Salamancaerklæringen).

I et inkluderingsperspektiv må det legges særlig vekt på å styrke skolens kapasitet for å romme og gi fellesskap for elever med ulik læringsatferd. Det handler om å utvikle en skole der ansatte og elever opparbeider seg- og bruker kompetanse der respekt for forskjellighet, egenart og ulike kulturer gjelder.

For å øke inkluderingen, må skolen kontinuerlig arbeide for å motvirkede de ulike utstøtingsmekanismene som finnes i skolen. En forutsetning er at skolen må se forskjellighet og mangfold som verdi og styrke. Begrepet normalitet må skiftes ut med begrepet forskjellighet. For at noe skal være normalt, må noe annet være unormalt (Eriksen & Breivik, 2006).

Fokus må være kvaliteten i læringsmiljøet og de tiltak forskning viser til for å skape en bedre læring for alle elever. Systemperspektivet må anvendes for å forstå og å kunne iverksette tiltak tilknyttet de utfordringer skolen opplever. Individuell fungering og mestring henger nøye sammen med betingelser og forventninger i skolens miljø. En slik forståelse legger til rette for at alle elever skal kunne være med.