Den sjette grunnleggende ferdighet: Sosiale ferdigheter

Allerede den russiske pedagogen Lev Vygotskij, en av våre mest kjente sosiokulturelle teoretikere, vurderte sosial kompetanse som et fundament i menneskelig utvikling. Han mente at både intellektuelle, emosjonelle, sosiale og eksistensielle evner har sine røtter i sosiale relasjoner. Den sosiale kompetansen utvikler seg gjennom samspill mellom barn og foreldre og seinere mellom elever og lærere (Strandberg, 2008).

Læreplanen for Kunnskapsløftet (LK06), omtaler begrepet sosial kompetanse flere steder. Under avsnittet Sosial og kulturell kompetanse i Læringsplakaten står det følgende om sosial kompetanse:

For å utvikle elevenes sosiale kompetanse skal skolen og lærebedriften legge til rette for at de i arbeidet med fagene og i virksomheten ellers får øve seg i ulike former for samhandling og problemog konflikthåndtering. Elevene skal utvikle seg som selvstendige individer som vurderer konsekvensene av, og tar ansvaret for egne handlinger. Opplæringen skal bidra til utvikling av sosial tilhørighet og mestring av ulike roller i samfunnsog arbeidslivet og i fritiden (s. 32).

Hovedinnholdet i den generelle delen i LK 06 er bevart fra den forrige læreplanreformen, L 97. Begrepet sosial kompetanse brukes ikke eksplisitt her, men denne delen av LK 06 tar opp det sosiale aspektet ved menneskers atferd. Opplæringslovens paragraf 1-1 uttrykker at elevene skal utvikle kunnskap, dyktighet og holdninger til å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Paragraf 9a-3 pålegger videre skolene å arbeide for et godt psykososialt arbeidsmiljø, noe som innebærer å utvikle god sosial kompetanse blant de ulike aktørene i skolesamfunnet. Slike juridiske forpliktelser understreker hvor viktig det er å utvikle denne kompetansen i skolen. I innledningen til stortingsmelding 30 (2003-2004), Kultur for læring, står det: «For enkeltmennesket skal skolen bidra til dannelse, sosial mestring og selvhjulpenhet». Å vise god sosial kompetanse handler i stor grad om å mestre ulike sosiale situasjoner i skole og fritid. I Stortingsmelding 20 (2012-2013) På rett vei står det flere steder at elevenes sosiale og kulturelle kompetanse skal styrkes i hele grunnopplæringa. Denne kompetansen omtales ikke i meldingens innledningsavsnitt, og det er heller ingen egne avsnitt som spesielt omhandler og tydeliggjør denne kompetansen. Meldingen preges av at sosial og kulturell kompetanse nevnes mange steder, uten nærmere presiseringer. Vi kan samlet sett si at sosial kompetanse omtales enten direkte eller indirekte i flere sentrale grunnlagsdokumenter for virksomheten i skolen.

Hvordan kan vi gi en enda tydeligere definisjon av det komplekse begrepet sosial kompetanse? Ogden (2009:207) refererer til flere ulike definisjoner av dette begrepet og sier at oppsummert kan dette begrepet defineres slik:

Sosial kompetanse er relativt stabile kjennetegn i form av kunnskap, ferdigheter og holdninger som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner. Den fører til en realistisk oppfatning av egen kompetanse, er en forutsetning for sosial mestring, og for å oppnå sosial akseptering eller etablere nære og personlige vennskap.

Utvikling av elevenes sosiale kompetanse

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en egen veileder for skolen som har overskriften Utvikling av sosial kompetanse. I forordet skriver direktør Petter Skarheim at i tråd med Kunnskapsløftet skal arbeidet med sosial kompetanse gjennomsyre all opplæring. Høgskolen i Hedmark har revidert og oppdatert den opprinnelige veilederen fra 2003, i tråd med Kunnskapsløftet og nyere erfaringer og forskning. Den oppdaterte veilederen (2009) har en vid tilnærming til begrepet sosial kompetanse:

Denne kompetansen defineres her som ett sett av ferdigheter, kunnskaper og holdninger som trengs for å mestre ulike sosiale miljøer, som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde relasjoner, og som bidrar til å øke trivsel og fremme utvikling (Garbarino, 1985: 80).

Sosiale ferdigheter er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å utvikle seg sosialt. Elevene må også ha kunnskap om hvilke ferdigheter som kreves i ulike situasjoner og kunne vurdere hvilke ferdigheter det er riktig å benytte til enhver tid. Sosiale ferdigheter er spesifikk atferd som en person utfører i en gitt situasjon for å handle kompetent i en bestemt sosial sammenheng. Denne veilederen (2009) fokuserer spesielt på utvikling av elevenes sosiale ferdigheter og opererer med fem sosiale kompetanseområder som er viktige i skolen. Disse er: Empati, samarbeidsferdigheter, selvhevdelse, selvkontroll og ansvarlighet (Gresham og Elliot, 1990 og 2002). Kort oppsummert kan følgende sies om hver av de fem kompetanseområdene:

Empati går på evnen til å leve seg inn i andres situasjon, sosial sensitivitet og å vise omtanke og respekt for andres følelser og synspunkter. Empati kan utvikles og endres og er sentralt for å kunne utvikle nære relasjoner og være en motvekt mot vold og mobbing. Samarbeidsferdigheter dreier seg om samarbeid med jevnaldrende og voksne. Samarbeid øves i reelle samarbeidssituasjoner med vekt på blant annet å dele med andre, hjelpe andre og å følge regler og beskjeder. Selvhevdelse innebærer å kunne be om hjelp, presentere seg og markere seg sosialt, uttrykke egne meninger og kunne si nei til noe man helst ikke bør være med på. Selvhevdelse dreier seg om å uttrykke uavhengighet, samt å ta sosial kontakt. Selvkontroll regulerer forholdet mellom atferd og følelser. Man må kunne ta hensyn til andre og fellesskapet, og man må kunne utsette egne behov og tilpasse følelsesmessige reaksjoner til situasjonen. Ansvarlighet dreier seg om å vise respekt for egne og andres eiendeler og arbeid og å kunne utføre oppgaver på en ansvarsfull måte. Et viktig fellestrekk ved de fem sosiale kompetanseområdene er at det handler om å utvikle prososiale handlinger. Disse handlingene kjennetegnes ved frivillighet og at de er nyttige for andre (Veilederen, 2009). Lærere bør prioritere arbeidsoppgaver og metoder som setter krav til disse fem kompetanseområdene for sosial utvikling.

Sosial kompetanse og relasjon lærer – elever

Til nå har det vært fokusert mest på elevenes sosiale kompetanse. For å få et helhetsperspektiv på utvikling av sosial kompetanse i skolen, er det også viktig å se på samspillet mellom lærer og elever, altså relasjonen mellom dem (Moen, T. i Bjørnsrud og Nilsen, 2011). Veilederen (09) fokuserer også på sosial kompetanse i et relasjonelt perspektiv. Under viktige forhold når man skal legge til rette for utviklingen av sosial kompetanse hos elevene, trekkes relasjonsbegrepet fram: «Læring av sosial kompetanse innebærer blant annet arbeid med å bedre relasjoner mellom elever og mellom elever og lærere» (s. 36). Både Nordahl (2005) og Ogden (2009) understreker at kvaliteten på relasjoner mellom elever og mellom elever og lærere har avgjørende betydning for elevenes læringsutbytte både skolefaglig og sosialt. Nordahl m.fl. (2005) peker på sosial kompetanse og gode relasjoner som en svært viktig faktor når man arbeider med atferdsproblematikk.

I en review-undersøkelse bestilt av Kunnskapsdepartementet i 2008, kom det klart fram at læreres evne til å inngå i en sosial relasjon til hver enkelt elev er den dimensjonen av lærerens kompetanse som betyr aller mest for elevenes læring (Lillejord m.fl., 2010). Elevenes relasjon til læreren har også stor betydning for deres psykiske helse (ibid.). Noen aktuelle indikatorer for en positiv relasjon er: Å bli respektert, å bli rost, å bli vist interesse for og å bli anerkjent. Indikatorer for en negativ relasjon er å bli oversett, å bli skjelt ut, å bli ydmyket og å bli vist manglende respekt (ibid.). Lærere er hovedansvarlige for å skape disse gode relasjonene både til enkeltelevene og i klassefellesskapet og må prøve å gjøre seg fortjent til å få elevenes tillit. Som gode sosiale rollemodeller for elevene modellerer lærerne ønsket sosial atferd. I et godt samspill med relasjonskompetente voksne utvikler også elever seg til å bli sosialt kompetente. Grunnleggende elementer i det som betegnes som relasjonskompetanse i mellommenneskelig samhandling er personlig væremåte, anerkjennelse og evne til empati (Røkenes og Hanssen, 2006). Personlig væremåte kjennetegnes blant annet ved imøtekommenhet, vennlighet og det å vise ekte interesse for den andre. Å anerkjenne en annen person innebærer å møte vedkommende med ubetinget aksept, bekrefte denne personens egne opplevelser og å forstå vedkommende uten å vurdere den samme personen (ibid.). Hvis elever opplever denne personlige anerkjennelsen fra læreren, vil høyst sannsynlig også mange elever etter hvert bedre sine skolefaglige prestasjoner. Anerkjennelse er en væremåte og en grunnholdning som innebærer å ta hele sitt spekter av væremåter i bruk i samhandling med elevene (Bae, 1992). For at en elev skal kunne utvikle en god selvfølelse, er det svært viktig at eleven opplever denne betingelsesløse anerkjennelsen av læreren (Lillejord m.fl., 2010). Det er også viktig at elevene trenes opp til å anerkjenne hverandre, og her vil læreren som rollemodell virke inn. Empati innebærer å vise innlevelse, å leve seg inn i en annen persons indre, subjektive opplevelser både innholdsmessig og affektivt (Røkenes og Hanssen, 2006). Å etablere og opprettholde god relasjonskompetanse i skolen, handler både om kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Elevene utvikler egen relasjonskompetanse, ikke minst gjennom observasjon, lærerens modellering og egen ferdighetstrening.

Litt om grunnleggende ferdigheter

De grunnleggende ferdighetene i grunnskolen kom med Kunnskapsløftet og omtales blant annet i Læreplaner for fag i dette læreplandokumentet:

I kompetansemålene i læreplanene for fag er mål for fem grunnleggende ferdigheter integrert på det enkelte fags premisser. De grunnleggende ferdighetene er: å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne lese, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy. Elevene skal i arbeidet med fagene tilegne seg de grunnleggende ferdighetene, som er forutsetninger for videre utvikling og læring (s. 39).

Grunnleggende ferdigheter i faget utgjør et eget avsnitt i alle læreplanene for de ulike fagene. For hvert fag står det innledningsvis at disse ferdighetene er integrert i kompetansemålene der de bidrar til utvikling av og er en del av fagkompetansen. Deretter står det noe om hvordan de fem ulike ferdighetene forstås i det aktuelle skolefaget.

En sjette grunnleggende ferdighet kunne ha følgende overskrift i LK 06: Å kunne vise sosiale ferdigheter. En kort definisjon av sosiale ferdigheter kunne stå i tilknytning til avsnittet om grunnleggende ferdigheter i de respektive fagplanene i Kunnskapsløftet. Mens en mer helhetlig framstilling av sosiale ferdigheter som en del av begrepet sosial kompetanse, kanskje kunne synliggjøres i en egen sosial læreplan.

En egen sosial læreplan

Terje Ogden skrev følgende fagartikkel i Norsk Skoleblad i 1999: Er tiden moden for en sosial læreplan i skolen? Allerede den gang talte han varmt for å utvikle en slik læreplan. Tida er desto mer moden i dag. Det handler om at elevene skal gjøres best mulig i stand til å mestre de sosiale utfordringene som kan dukke opp i en stadig mer kompleks tilværelse, både i arbeid, samfunnsliv og fritid. Trening i sosiale ferdigheter kan bidra til å redusere problematferd, inkludert mobbing (Ogden, 2009). Samtidig viser flere forskningsundersøkelser at det også er en positiv sammenheng mellom elevenes sosiale kompetanse og skolefaglige prestasjoner (ibid.). Å arbeide aktivt med å utvikle elevenes sosiale kompetanse vil dermed også kunne bidra til å gjøre elevene bedre til å lese, skrive og regne.

Behovet for samvær er menneskelig og medfødt, men evnen til å omgås andre må vi læres opp til.
Urie Bronfenbrenner

Generelt sies det ofte at skolens sosiale mål er implisitte i skolens daglige virke, at disse målene på en eller annen måte finnes igjen i alle fag. Men det synes å mangle klare, konkrete planer for innhold og arbeidsmåter når det gjelder skolens sosiale læringsmål. Den sosiale og personlige læringen i skolen knyttes ofte til den skjulte læreplanen (Goodlad, 1979). Dette innebærer sosialisering og tilpasning til skolens normer og verdier som råder i skolehverdagen, men denne læringen er usystematisk og ikke målrettet. Den tas for gitt, og dens resultater er usikre. Haugstad (2011) mener at alle skoler bør ha en egen plan for sosial læring, hvor blant annet mål, innhold, arbeidsmåter og evaluering inngår som egne områder i denne planen. Han refererer til at New Zealand og Malta har slike planer. Sosial kompetanse og sosiale ferdigheter kan også læres på samme måte som andre kunnskaper i skolen, for eksempel gjennom tilpasset litteratur, rollespill, modellæring, reflekterende samtaler og andre aktiviserende arbeidsmetoder.

Noen aktuelle tverrfaglige temaer kan være demokrati, samarbeid, likeverd og konflikthåndtering. Fag som norsk, samfunnsfag og RLE kan være spesielt relevante fag i denne sammenheng. Sosiale ferdigheter gjenspeiles også i skolens ordensreglement og kan knyttes til vurdering av elevenes orden og oppførsel. Elevenes sosiale ferdigheter kan også vurderes av elevene selv gjennom egenvurdering og kameratvurdering, og ikke bare av lærerne (Slemmen, 2010). Utvikling av elevenes sosiale kompetanse kan være med på å utjevne sosiale forskjeller, redusere omfanget av mobbing og styrke det flerkulturelle perspektivet i skolen ( Jahnsen, 2007). Haugstad (2011) viser til undersøkelser som sier at 70 prosent av de faktorene som avgjør om man lykkes i arbeidsog privatliv, er forhold knyttet til sosiale ferdigheter. Vi lever også i en tid hvor barn og ungdom tilbringer stadig mer tid i offentlige institusjoner som barnehage og skole, noe som naturlig medfører at skolens oppdragerfunksjon blir viktigere. Ja, det er ikke vanskelig å finne gode argumenter for å prioritere sosial læring i skolen høyt. Så kan det selvsagt være uenighet om virkemidlene. Arbeidet med å utvikle sosiale ferdigheter blir spesielt viktig når man arbeider med barn og unge som står i fare for å utvikle antisosial atferd. Flere forskningsundersøkelser viser at trening i sosial kompetanse kan redusere ulike typer problematferd i skolen (Løsel og Beelmann, 2003).

En helhetlig tilnærming til utvikling av elevenes sosiale kompetanse krever at skolens ledelse og hele personalet har et felles fokus. Et slikt skolebasert utviklingsarbeid må hvile på en kollektiv forståelse av sosial kompetanse, delt eierskap og felles forpliktelse for framdriften i arbeidet. I hvilken grad man lykkes med et slikt arbeid, vil være avhengig av den rådende kulturen på skolen (Berg, 1999). En kollektiv, samarbeidspreget kultur vil være langt bedre egnet til dette formålet enn en individualistisk orientert kultur (ibid.). Å jobbe med å utvikle en mer samarbeidsorientert skolekultur, vil derfor være en god investering.

Sosial kompetanse og samarbeid med foresatte

Kvaliteten på relasjonen mellom lærerne, mellom lærere og foreldre eller mellom lærere og elevene, står sjelden på dagsorden når man snakker om utvikling av elevenes sosiale kompetanse. Det iverksettes heller ikke mange tiltak som har til hensikt å forbedre relasjonskvaliteten mellom lærere og elever (Nordahl, 2007). Det bør være skolens ledelse som tar ansvaret for planlegging, gjennomføring og evaluering av arbeidet med læring av sosial kompetanse i skolen. Skolen bør også ha et nært samarbeid med de foresatte for å sikre at skole og hjem i størst mulig grad kan vektlegge de samme prinsippene for oppdragelsen (Lillejord m.fl., 2010). Det er en felles oppgave for de foresatte og skolen å utvikle kompetente barn og unge både sosialt og faglig. Lærerne må formidle og drøfte verdier, regler, krav og forventninger til sosialt kompetent atferd med foresatte og elever og tydeliggjøre hvilke sosiale ferdigheter elevene forventes å praktisere på skolen og hjemme. En god elevog foreldremedvirkning i skolen innebærer at læreren lytter og tar hensyn til de foresattes og elevenes meninger om hva god sosial kompetanse er. Målet må være at hjem og skole utvikler mest mulig felles forventninger til elevenes sosiale atferd.

Innføring av en ny grunnleggende ferdighet

Søgnenutvalget la i NOU (2003:16) opp til en grundig drøfting av forholdet mellom et smalt og et bredt kunnskapsog kompetansebegrep i den norske grunnutdanningen. Den brede tilnærmingen skulle både gi kunnskap og ruste eleven til et meningsfullt liv som enkeltperson og samfunnsborger. En slik bred basiskompetanse ville også ha omfattet sosial kompetanse. Men Kunnskapsløftet endte i stedet opp med et smalt kunnskaps- og kompetansebegrep. Ifølge Dybvig (2011) ble fagplanene fagdelte, målstyrte og tradisjonsstyrte, og det brede kompetansebegrepet ble i stedet til fem grunnleggende ferdigheter. Sosiale ferdigheter kom ikke med. Han påpeker at den gamle generelle delen av læreplanen ikke er oppdatert eller fornyet og i praksis lagt død. Når vi samtidig flere steder kan lese uttalelser fra forskere og næringslivsfolk som trekker fram god sosial kompetanse som det viktigste for å greie seg godt i dagens samfunn, er det grunn til en viss bekymring for den sosiale læringen i dagens grunnskole. Sosiale egenskaper som å kunne kommunisere med folk, vise oppmerksomhet overfor andre, komme presis på jobb og ta ansvar, trekkes fram som grunnleggende viktig i arbeids- og samfunnsliv. Dybvik (2011) hevder at barn og unges psykiske helse og sosiale kompetanseutvikling er et underkommunisert og underprioritert tema i hele utdanningsløpet, samtidig som det moderne samfunn stiller like store krav til sosiale samhandlingsferdigheter som til lesing, skriving og regning. Ogden (2009) mener at en avgjørende forklaring på hvorfor ungdom dropper ut av videregående skole og i stadig større grad ender som uføre, er at skolen ikke i tilstrekkelig grad forbereder ungdom på arbeidslivets stadig økende krav til sosiale ferdigheter. Ja, kanskje er det gode grunner til å vurdere på nytt om sosiale ferdigheter bør innføres som en sjette grunnleggende ferdighet i skolen. Det ville innebære en synliggjøring av sosial læring og sidestille sosiale ferdigheter med dagens fem faglig orienterte grunnleggende ferdigheter.

Balanse mellom faglig og sosial læring

Vi trenger en skole som prioriterer både de teoretiske skolefagene, de praktisk-estetiske fagene og personlige og sosiale verdier. Det blir ofte en kunstig motsetning mellom det å prioritere elevenes faglige kompetanse og det å prioritere elevenes sosiale kompetanse. Faglig og sosial læring kan gå hånd i hånd og gjensidig befrukte hverandre. Men i en tid hvor vi gjennom Kunnskapsløftet opplever så stor oppmerksomhet på elevenes faglige læringsutbytte, er det en fare for at vi fokuserer for lite på elevenes psykososiale arbeidsmiljø og utvikling av deres sosiale ferdigheter. En innføring av sosiale ferdigheter som den sjette grunnleggende ferdighet i grunnskolen kan være et viktig bidrag til å opprette en mer naturlig balanse mellom faglig og sosial læring og bidra til at elevene får en styrket helhetlig livsmestringskompetanse.