Et kritisk blikk på språklærerutdanningen

En god lærerutdanning skal forberede studentene til en fremtid som profesjonelle yrkesutøvere i en omskiftelig skolehverdag (Evans, 2008). Dette fordrer et studium hvor studentene får relevant faglig og fagdidaktisk kunnskap sammen med kunnskap om læring og om skolesystemet. Imidlertid er det en stadig tilbakevendende kritikk mot lærerutdanningen at nye lærere ikke opplever den teoretiske skoleringen de har vært gjennom, som relevant og tilpasset skolevirkeligheten de møter. Både for praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) og fagstudiene i universitetenes lærerutdanninger blir det derfor viktig å stille spørsmål ved i hvor stor grad disse gir undervisningsrelevante fagdidaktiske og faglige kunnskaper. Innenfor fagstudiene i fremmedspråkfagene, inkludert engelsk, dreier dette seg også om en ekstra utfordring, å sørge for at fagutdanningen gir studentene gode nok praktiske språkferdigheter til å fungere som lærere og som språkmodeller (se f.eks. Hellekjær, 2001; Carrai, 2014). Slike språkferdigheter er avgjørende for om fremmedspråklærerne mestrer utfordringene i yrket.

Engelsk – et fag i forandring

Engelsk er i sterk forandring, som språk og som undervisningsfag. Det har blitt et verdensspråk, et internasjonalt lingua franca hvor det etter hvert er flere som bruker det som andreeller tredjespråk enn som førstespråk (Rindal, 2013; Jenkins et al, 2010). Engelsk har også styrket sin stilling som et uunnværlig redskap i næringslivet, i høyere utdanning, i forskning og på en rekke andre områder.

I den norske konteksten for undervisningsfaget engelsk utsettes elevene for en stadig mer omfattende språkpåvirkning via media og reisevirksomhet. Mange bruker engelsk daglig, og enkelte skoleelever velger til og med engelskuttale etter den identiteten de ønsker å stå frem med (Rindal, 2013). Den omfattende språklæringen som skjer utenfor skolen, fører til at mange elever utvikler ganske avanserte språkferdigheter, men som oftest i uformell, muntlig engelsk (Hellekjær, 2012a; Ibsen, 2004). For å fange opp denne utviklingen har jeg i en annen sammenheng hevdet at både undervisningen og innholdet i faget må endres. Utgangspunktet må være elevenes bedrede språkkunnskaper, og undervisningen må legges opp slik at den utfordrer elevene med høyere krav til lesing, skriving og muntlige ferdigheter (Hellekjær (2012 a, b). Dette er også i tråd med Kunnskapsløftets sterke vektlegging av nettopp disse grunnleggende ferdighetene.

Jeg har tidligere (Hellekjær, 2001) kritisert norsk engelsklærerutdanning for å legge for liten vekt på utvikling av studentenes muntlige og skriftlige ferdigheter. Jeg bygget dette blant annet på en doktoravhandling av Drew (1997), som viste klare mangler i hvordan engelsklærerstudenter ble undervist i skriving. Nesten 17 år senere viser imidlertid en helt ny studie av Lund (2014) at skriving fortsatt er et lite prioritert område i engelsklærerutdanningen. Dette gir en del av bakgrunnen for den pilotundersøkelsen jeg nevnte i innledningen, og for spørsmålene vi stilte i intervjuene.

Å undersøke nærmere om, og i hvor stor grad, det er et gap mellom utdanning og virkeligheten i klasserommet, var målet for vår pilotundersøkelse (Rødnes, Hellekjær & Thue Vold, 2014). Vi intervjuet fire nyutdannede lærere fra universitetenes lærerutdanninger i hvert av fagene norsk, engelsk og fremmedspråk (spansk, fransk, tysk). Vårt fokus var på lærernes fagkunnskap, i betydningen faglige og fagdidaktiske kunnskaper, samt ferdigheter i det aktuelle målspråket. Vi hadde følgende forskningsspørsmål:

• Hvordan opplever nye lærerne sin kompetanse for å undervise i henholdsvis norsk, engelsk og fremmedspråk?
• Hvilke områder av undervisningen opplever de som spesielt utfordrende?

Tabell 1. En oversikt over de fire engelskinformantenes fagbakgrunn, undervisningserfaring og ev. utenlandsopphold.

Informanter i engelskfaget (IE)	Omfang av studier i engelsk	Annen utdanning	Erfaring som lærer	Utenlandsopphold
IE1	Mastergrad	Spansk, 80 studiepoeng	2–3 år	2 år, mastergrad i Storbritannia
IE2	80 studiepoeng	(Mastergrad i litteraturvitenskap) og 80 studiepoeng i nordisk	1 år	1 år, engelskstudier i USA
IE3	60 studiepoeng	Første året	Første undervisningsår	Nei
IE4	Mastergrad	Nordisk, 80 studiepoeng Samfunnsfag, 60 studiepoeng	Første undervisningsår	1 år på high school i USA Praksisperioden (PPU) i USA

I det følgende fokuserer jeg på hva de fire engelskinformantene mente om engelskutdanningen og noen av utfordringene de møtte.

Metode og utvalg

For å komme i kontakt med lærere som kunne tenke seg å stille til intervju, rettet vi en forespørsel til ledelsen ved skoler i Oslo og Akershus. Blant de norskog engelsklærerne som meldte seg, intervjuet vi fire innenfor hvert fag.
Blant spørsmålene fra intervjuet med engelsklærerne vil jeg fokusere på følgende:

• hvor lærerne mente de hadde sine fagkunnskaper fra
• hvordan de vurderte sin faglige kompetanse på ulike undervisningsfaglige områder
• hva de anså som de største utfordringene i undervisningen

Det ble også stilt bakgrunnsspørsmål om utdannelse og utenlandsopphold. I tabellen ovenfor (tabell 1) gir jeg en oversikt over de fire informantenes bakgrunn, undervisningserfaring og utenlandsopphold.
De fire informantene, tre kvinner og en mann, underviser alle i videregående skole. De har fra ett til tre års praksis, og de har sine universitetsutdannelser fra Oslo, Trondheim og utlandet. Spesielt de tre som har lengre utenlandsopphold og utenlandsstudier i USA eller Storbritannia bak seg, kan forventes å ha gode ferdigheter i undervisningsspråkene sine, antakelig bedre enn mange andre nyutdannede engelsklærere. I det følgende er det viktig å ha in mente at denne pilotundersøkelsen omfatter kun fire informanter, og at studien skal følges opp av en langt mer omfattende spørreundersøkelse.

Hva engelsklærerne forteller

Trygge på det tradisjonelle

Engelskinformantene følte seg godt forberedt til å undervise i de mer tradisjonelle områdene i faget, som litteratur og tradisjonell setningsgrammatikk. Det samme sier tre av informantene om områdekunnskap, mens én er helt uenig på dette punktet. Det som trer frem som de klareste utfordringene for disse nye lærerne, er elevenes uventet gode engelskferdigheter, og hvordan dette utfordrer dem, spesielt i undervisningen av muntlige og skriftlige ferdigheter.

Elevenes språkferdigheter som utfordring

Informant 1 var den av respondentene som kanskje ga klarest uttrykk for at det første møtet med elevenes gode engelskferdigheter nesten ble sjokkartet. Det skinte klart igjennom at elevenes språklige nivå, i tillegg til at hun følte at 60 studiepoeng i engelsk var utilstrekkelig, bidro til at hun reiste til England for å ta en mastergrad i engelsk:

[N] år jeg hadde 60 studiepoeng og nok til å jobbe, så begynte jeg å jobbe, men fant ut at jeg hadde altfor lite engelskbakgrunn til å undervise på videregående og følte meg ikke komfortabel. Derfor reiste jeg til England i to år for å studere mer engelsk. (IE1)

I ett av spørsmålene angående utfordringene i undervisningen utdyper hun dette:

[D]e er på et ganske høyt nivå mange av elevene mine allerede [ ... ] hva skal jeg gjøre for å få dem til å skrive enda bedre tekster? For mange av dem har nesten ikke grammatikkfeil, så det er veldig sånn lite man kan konkret peke på som kan bli bedre og hvordan få dem videre fra der de er til et enda høyere nivå (IE1)

Dette utsagnet illustrerer en av de kanskje største utfordringene nye engelsklærere står overfor, den som gjelder skriveundervisningen. Mens skriveundervisningen tradisjonelt har dreid seg om tradisjonell setningsgrammatikk, må læreren nå hjelpe elevene til å produsere mer avanserte og situasjonstilpassede muntlige og skriftlige tekster. Dette krever igjen kunnskaper som ikke alltid har vært vektlagt i engelsklærerutdanningen. Alle fire informantene virker faktisk ganske bevisst på dette, og på hva det innebærer. Alle fire er også oppmerksomme på at elevene kan veldig mye engelsk og at utfordringen er å lære dem å situasjonsstilpasse det, det vil si å tilpasse språkbruken til ulike kommunikasjonssituasjoner.

Informant 4 utdyper dette noe og vektlegger behovet for å utfordre elevenes hverdagsspråklige engelskkompetanse, både muntlig og skriftlig:

[D]erfor begynner jeg tidlig nå da og snakker med elevene om det å være formell i skrivemåten og så samme også litt på muntlige også, når vi har muntlige presentasjoner så prøver jeg å si ja er det noen annen måte du kunne sagt det på når de sier «stuff» og «things» hele tiden, altså prøve å «expand your vocabulary». Jeg sier også at det er viktig å tenke litt og kunne være litt mer formell [ ... ] for mange er såpass sterke at de trenger utfordres litt akkurat i den stilen der […] (IE4)

Med andre ord, alle fire informanter opplevde det som en utfordring å hjelpe elevene til å videreutvikle sine allerede gode muntlige og skriftlige ferdigheter. De er like klare på at det ikke dreier seg om rene språkfeil, men i å kunne produsere bedre, situasjonstilpassede muntlige og skriftlige tekster.

Behovet for bedre kunnskaper om tekstproduksjon

I løpet av intervjuene kommer det tydelig frem at alle informantene følte at deres engelsklærerutdanning ikke hadde forberedt dem tilstrekkelig på undervisningen i skriftlig tekstproduksjon. Noe uventet sa de mindre om muntlig tekstproduksjon. Det som var ganske slående, var at tre av informantene nevnte at de først og fremst hadde lært om skriving andre steder, enten i praksis eller i andre fag enn engelsk. Mens informant 1 lærte det i løpet av sitt masterstudium i England, hadde informant 2 lært det i USA:

[I] USA fikk jeg […] det mest anvendelige språkvitenskapsfaget i engelsk. Der tok jeg det masteremnet som het Advanced Grammar og det var langt mer praktisk orientert enn noen av de lingvistikkfagene jeg har hatt i engelsk tidligere, mer bruksorientert, mer på korrekt språkbruk, hvordan få et metaspråk for å beskrive hvordan, og hva som er korrekt språkbruk (IE2)

Informant 3 hadde derimot lært om skriving som del av norskfaget, vel å merke i sin nordiske masteroppgave om skriving og skrivedidaktikk:

[I den] har jeg hatt emner som har vært litt mer sånn kommunikativt rettet, litt bredere enn det der med grammatikken så der har jeg hatt emner som har vært retorikk, tekst, ja tekstkommunikasjon, tekststruktur, hvordan formidle et budskap. (IE3)

Videre poengterte begge informantene med norsk i fagkretsen at det var store likheter mellom undervisningen av engelsk og norsk, og at kunnskapene fra det ene faget lett lot seg overføre til det andre. Engelsklærerne forteller også (på samme måte som norsklærerne) at skriftlig tekstproduksjon og vurdering av skriftlige tekster er en stadig utfordring som de samarbeider med kollegene om, og de forteller også at de har hatt lokale kurs om dette.

Diskusjon

Man skal selvsagt være svært forsiktig med å trekke slutninger på grunnlag av utsagn fra kun fire informanter, selv så entydige som disse fire er. Men det er god grunn til å tro at mange andre lærere, erfarne så vel som nyutdannede, vil kjenne seg igjen i det de fire informantene forteller om utfordringene de møtte som nyutdannede engelsklærere. Én faktor er språket. Som påhører når PPU-studenter skal ha sin praktiske lærereksamen i klasserommet, har jeg gang etter gang merket meg hvor viktig det er at kandidatene har et høyest mulig språklig nivå i engelsk. Ellers vil de ganske enkelt ikke kunne fungere i klasser hvor mange av elevene kan være imponerende dyktige. Jeg har også gjentatte ganger merket meg at studenter med studieopphold fra engelskspråklige land, slik som tre av engelskinformantene i denne studien, har en enorm fordel gjennom større språklig fleksibilitet og trygghet.

Videre vil selv en rask gjennomgang av modulene som engelskstudentener tilbys i sine universitetsutdanninger, vise at en innføring i hva som kjennetegner muntlige og skriftlige tekster, ikke er en obligatorisk del av studiene, men noe de selv må velge på toppen av de obligatoriske 60 studiepoengene i grunnstudiet – tidligere kalt et grunnfag. En mulig innvending om at dette er en mangel kun ved universitetenes engelskutdanninger, tilbakevises ganske klart av Lund (2014). Hennes studie av skriveundervisningen i engelsklærerutdanningene ved høgskolene tyder på at også disse har en jobb å gjøre, og at lite har skjedd siden Drews studie fra 1997.

På dette grunnlaget vil jeg driste meg til å forskuttere hva jeg mener vil være blant de viktigste implikasjonene av denne studien, implikasjoner som langt på vei gjenspeiler det jeg nevnte for en god del år siden i Hellekjær (2001).

1. En engelskstudent bør som del av sin utdanning være bevisst på å velge en eller flere moduler om tekster og tekstproduksjon, muntlig og skriftlig.
2. En engelskstudent bør legge vekt på å få et studieopphold eller et annet relevant opphold i et engelskspråklig land.
3. Fagutdanningene i engelsk på universiteter og høgskoler bør legge sterk vekt på å utvikle studentenes praktiske språkferdigheter i engelsk.
4. Fagutdanningene i engelsk på universiteter og høgskoler bør prioritere undervisningen i tekster og tekstgrammatikk høyt i grunnstudiet på 60 studiepoeng, selv om dette går på bekostning av andre emner. Selvsagt bør de tilby slike moduler også på høyere nivå.
5. PPU må legge større vekt på å gi lærerstudentene i engelsk (og norsk) en grundig innføring i undervisning av muntlig og skriftlig tekstproduksjon, samt i vurdering av muntlige og skriftlige tekster.

Når dette er sagt, er det like viktig å få frem at lærerutdanningen alene ikke kan forberede de nye lærerne på alle aspekter ved undervisningsarbeidet. Derfor må lærere fortsette å lære også mens de er i arbeid, noe som også innebærer at skolene har et ansvar i profesjonaliseringen av lærerne (Fantilli & McDougall, 2009; Helstad, 2013; Mejrink et al., 2009). I vårt materiale forteller for eksempel de nyutdannede lærerne, også de i norsk og fremmedspråk, om betydningen av samarbeid med kollegaer om vurdering av elevprodukter. Selv om lærerutdanningen kan gi studentene noe erfaring med og kunnskap om vurdering av elevprodukter, så er det ikke tilstrekkelig. Veiledning og vurdering er en kompetanse som i særlig grad er kontekstuell (se f.eks. Faez & Valeo, 2012), og som må videreutvikles gjennom yrkespraksis.

Til slutt vil jeg argumentere for at lærerutdanningsinstitusjoner til enhver tid bør utvikle og kvalitetssikre sine utdanninger, ikke minst språkutdanninger, på grunnlag av empiriske undersøkelser av hva lærere faktisk trenger av kunnskaper og ferdigheter. Slike undersøkelser er kjent som behovsanalyser (se for eksempel Brown, 2009; Hellekjær, 2001; Long, 2005). Vi håper at denne studien og vår oppfølgende behovsanalyse vil kunne bidra til en slik utvikling.