Demokratiske paradokser i klasserommet

– Elever må lære å møte en verden som er vanskeligere enn hverdagsspråket. Som lærere må vi derfor be elevene om begrunnelse på metanivå og stadig oppfordre dem til å konkretisere og vise hva de har lært, sier professor Sylvi Penne ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. 

Sammen med førsteamanuensis Dag Skarstein har Penne skrevet en vitenskapelig artikkel om læring i norskfaget. Denne bygger på stort antall elevintervjuer.

På tross av at dataene er samlet inn under ulike prosjekter, i ulike byer og i ulike skoletyper, finner de det samme mønsteret. Funnene peker mot det de mener er et demokratisk paradoks. En demokratisk policy kan gi udemokratiske effekter. De supplerer analysene sine med lærerintervjuer som de var med å samle inn og som ble publisert i boka Den nordiske skolen – fins den?.

– I intervjuer forteller lærere om undervisning av utfordrende elever, sier Skarstein. – Lærerne sier at de med disse elevene firer veldig på kravene. De ønsker at undervisningen skal bli positiv og hyggelig, men oppmøtet blir ikke noe bedre av det. Elevene som ikke lar seg utfordre faglig sett, har en tendens til å falle ut av faget. De kommer ikke videre.

– Dermed er det ikke så overraskende at vi i våre elevmateriale finner elever etter 12 års skolegang fremdeles får lov til å nærme seg fagene med hverdagsspråket. De resonnerer innenfor dette språket og har ikke lært å bruke et medierende språk som kan føre dem inn i fagenes språk og tenkemåter, sier Skarstein.

Det emosjonelle og antitetiske hverdagsspråket erstattes ikke med et medierende språk som gjør det mulig å formidle fagenes spesifikke kunnskap og språklige rammer.

Ungdomsskolen og videregående

Penne bygger på undersøkelser i ungdomsskolen i Oslo, mens Skarstein har sett på elever i videregående skole i Bergen. De ser samme mønster i begge skoleslagene når de ber elevene forklare hvordan de lærer.

Svake elever orienterer seg sterkt gjennom det emosjonelle hverdagsspråket, mens sterke elever orienterer seg i mye sterkere grad gjennom et medierende språk. Et annet aspekt som henger sammen det språklige, er at elevene som blir i hverdagsspråket, heller ikke går inn i elevrollen. Språk og identitet er altså tett knyttet til hverandre. 

– Elevene som aksepterer rollen som elev, endrer språket, og dette får store konsekvenser for læringen, sier Penne. – Det er vanskelig å forstå budskapet i en gammel tekst, for eksempel, uten å være vant til å tenke utenfor seg selv.

– De svake elevene som forblir i hverdagsspråket, bruker ikke andre kontekster enn sitt eget språk her og nå for å tilføre tekster mening, sier Skarstein. – De snakker om tekster som kjedelige eller kjempekjekke. Disse elevene reflekterer ikke over hvorfor læreren eller læreplanen forventer at de skal lese visse tekster, hvilken intensjon forfatteren hadde med teksten eller hvordan teksten fungerte i den konteksten den ble til i. De snakker om hva de følte mens de leste.

Undersøkelsene til forskerne viser at de elevene som yter dårlig, husker lite om læring fra barneskolen. De husker det sosiale og for eksempel at læreren var snill og hyggelig. De flinke elvene forteller om når de forsto noe nytt, frustrasjonen de kjente når de lærte for lite, og om hvordan de orienterer seg ulikt i de ulike fagene. 

Medierende språk

Som norsklærere i grunnskolelærerutdanningen er både Penne og Skarstein opptatt av språk. De mener at begrepet «medierende språk» er for lite brukt i didaktisk sammenheng.

De ønsker at elevene utfordres til og trenes i å gå de ulike fagenes språklige rammer. Det er betingelsen for å kunne forstå og formidle fagenes spesifikke innsikter og tenkemåter. Noen har allerede kjennskap til språknivåer utover følelsenes og intimitetens språk når de kommer til skolen. Dette har de stor fordel av i møte med fagenes ulike språklige rammer. De som ikke har denne forforståelsen med seg hjemmefra, må aktivt lære dette språket på skolen.

– Vi lever i et svært individfokusert samfunn sier Penne. – Det er vanskeligere å drive skole nå enn før. Dagens skolen handler om den frie og individuelle eleven som skal få utfolde seg. I en slik læringskontekst blir det lett at læreren følger elevens identitetsmønstre. Hos elever som ikke har en forforståelse som matcher skolens verdier, kan resultatet da lett bli at de svake elevene forblir i ufriheten.

– Dette er altså paradokset, sier Skarstein. – For å bli friere i et institusjonalisert og tekstlig samfunn, er det nødvendig å bruke et medierende språk. Det emosjonelle språket er ikke nok.

– Målet med utdanningen i demokratiske samfunn er å overføre noe av den institusjonelle makten til individet, men våre undersøkelser viser altså at noen elever ikke får tilgang til en slik språkmakt gjennom undervisningen.

– I den frie og demokratiske skolen løper man risiko for at elevene ikke blir utfordret på det som er nødvendig. De forblir i hverdagsspråket, et språk som ikke er et maktspråk. Og de skiller heller ikke mellom fagenes diskurser og tenkemåter. De kommer aldri innenfor fagene, noe som går hånd i hånd med lave karakterer.

– Vi må ikke senke kravene, for elevene liker å lære, de blir glade av å lære, sier Penne. – Som forskere ser vi elever som burde brukt engasjementet sitt på andre måter enn det de gjør, og som har ressurser som kan brukes mer framtidsrettet.

– Språk og identitet er tett knyttet til motivasjon for å lære, men lar vi de være i et språk som ikke inkluderer dem i fagenes språk, reduserer vi også motivasjonen for læring, sier Penne.