Er det mange måter å være norsk på?

Høgskolelektor Kari Krogstad, Høgskolen i Telemark og Førsteamanuensis Kari-Mette Walmann Hidle, Universitet i Agder, har i lys av rammeplanens konstatering av at det er «mange måter å være norsk på», undersøkt hvordan et utvalg barnehager arbeider med representerte minoritetsreligioner og –livssyn i etterkant av ny formålsparagraf.

Ny formålsparagraf og ny forståelse av norsk kultur

I 2011 ble den kristne formålsparagrafen for barnehagen endret. Som samfunnsinstitusjon skal barnehagen reflektere, anerkjenne og gi barn kunnskap om alle representerte religioner og livssyn. Formålet med markering av minoriteters høytider og tradisjoner er forskjøvet som følge av forståelsen av den norske kulturen som flerkulturell. I dag inkluderes ikke minoritetsreligioner og livssyn bare av hensyn til de barna som feirer høytider hjemme, men tar eksplisitt sikte på barnegruppas demokratiske dannelse. Barn skal møte det norske samfunnet i barnehagen, og rammeplanen beskriver det som et samfunn preget av et mangfold av religioner, livssyn og kultur.

Ikke som del av det norske

Funn fra undersøkelsen peker på flere ting som er verdt å merke seg. Blant annet at ikke alle minoritetsreligioner representert i barnehagene blir viet oppmerksomhet. Det er gjerne høytider knyttet til de religionene som flest barn har tilknytning til som blir markert. Videre ser det ut som siktemålet med en eventuell høytidsmarkering oppfattes som ensidig å være knyttet til det enkelte barnets identitet. Informantene er lite opptatt av minoritetsreligioner og livssyn som en del av mangfoldskulturen barn skal bli kjent med og veves inn i. Utsagn fra samtaler viser at ønske om høytidsmarkering blir markert som motsetning til å være «norsk», «vanlig» osv.

Toleransemodell

Hidle og Krogstad mener undersøkelsen gir grunn til å spørre om barnehagene fortsatt formidler en toleransemodell der minoritetsreligioner og livssyn blir tålt, men ikke anerkjennes som del av «den norske felleskulturen». Ut i fra denne undersøkelsen kan det se ut som det er den kristne protestantismen som fremdeles blir bekreftet som «den norske felleskulturen», en samfunnskultur i entallsform. Mens andre religioner og kulturer blir privatisert som «hjemmets kultur», forvaltet av den enkelte familie og tolerert av fellesskapet representert ved barnehagen. Dermed kan det se ut som barnehagen ikke makter å demonstrere at det er mange måter å være norsk på.

Tekst; Fikria Akkouh