Hva er egentlig dysleksi?

– På mange måter kan man si at forskningen på lesing og dysleksi har stått på stedet hvil i over et århundre, selv etter utallige forskningsprosjekter. Mye av stillstanden skyldes at det ikke finnes noen klare definisjoner å basere forskningen på, sier Tønnessen.

I boka ”Can we read letters? Reflections on Fundamental Issues in Reading and Dyslexia Research” tar Tønnessen, sammen med professor Per Henning Uppstad, leseren med på en gjennomgang av dysleksiforskningen de siste 100 årene. Forfatterne påpeker at selv om dysleksi har vært gjenstand for svært mye oppmerksomhet og forskning, er det en tildels vag og tvetydig terminologi som ligger til grunn, noe som skaper problemer når man skal sammenligne forskningsresultater. 

Dermed har dysleksi- og leseforskerne kommet til forskjellige konklusjoner, noe som gjør det vanskelig å sammenligne resultater og bli enige om hva man faktisk snakker om. Resultatet er at dagens definisjoner er uklare og kan føre til problemer både for forskere, lærere og ikke minst dem som sliter med lesing og skriving.

Nå mener Tønnessen at forskermiljøene må gå nye veier og finne nye hypoteser for hva dysleksi er.

– Vi trenger klare definisjoner for å sammenligne forskningsresultater. Problemet er at de veldig spesifikke definisjonene som forskermiljøet vil ha, blir avvist av lærerne, som vil ha brede beskrivelser. Men bare når vi har klare definisjoner og hypoteser kan vi faktisk bryte nytt land i forskningen. Uten dem vil vi fortsette et ørkesløst arbeid uten klart mål. Dette er nøyaktig det som har skjedd i løpet av det 20. århundre.

Sten til byrden

 Definisjonene til organisasjoner som World Federation of Neurology og The International Dyslexia Association har vært toneangivende i å presentere beskrivelser av hva dysleksi er. Men Tønnessen kritiserer definisjonene til disse organisasjonene for å være uklare og problematiske.

For eksempel beskriver World Federation of Neurology dysleksi som " (...) en forstyrrelse som kommer til uttrykk i vansker med å lese, til tross for vanlig undervisning, normal intelligens og adekvate sosiokulturelle vilkår.” Tønnessen peker på at det da blir betimelig å spørre: Er det bare personer med normal intelligens og gode sosiokulturelle ressurser som kan få dysleksidiagnosen hvis de sliter med lesing og skriving?

– Skal vi følge denne definisjonen, vil det legge sten til byrden for dem som presterer dårlig i lesing – og i tillegg har en ressurssvak bakgrunn. Også andre definisjoner kan misbrukes som kriterier for hvem som ikke har rett til hjelp. Vi bør legge til grunn at alle får hjelp tilpasset behov.

Må se på symptomene

 Tønnessen mener forskerne må enes om hvilke kriterier som skal legges til grunn for å sammenligne definisjoner av dysleksi.

– Dysleksi oversettes gjerne med ”lesevansker”. Men det å ha vansker er jo noe subjektivt, og det kan ikke observeres. For å definere dysleksi må vi gå ut fra det vi faktisk kan observere. Vi bør ta utgangspunkt i symptomene, og studere personene som har disse symptomene nærmere. Inntil vi kan bli enige om klare definisjoner, bør vi se på alle forsøk på å forklare dysleksi som hypoteser, sier Tønnessen.

Lesing som ferdighet

 Diskusjonen om dysleksi henger sammen med diskusjonen om hva lesing er. Tradisjonelt har lesing blitt splittet opp i avkoding og forståelse, og lesing har blitt beskrevet som en prosess eller en modell. Tønnessen legger frem teorien om at lesing snarere er en ferdighet, som han beskriver som en kombinasjon av automatikk og bevissthet. Som med de fleste andre ferdigheter kan utførelsen – det å lese ­– påvirkes av mange faktorer, som situasjonen man er i, eller hvordan man har det i øyeblikket.

– Spesielt lærere trenger å vite hva de skal se etter når de vil avgjøre om en elev kan ha dysleksi. Men symptomer på dysleksi kan variere fra person til person, og fra situasjon til situasjon. Derfor er det viktig å finne ut om problemet hos dem som sliter med lesing og skriving ligger i selve tilegnelsen av ferdigheten lesing, eller i utførelsen, sier Tønnessen.

Balanse

Tønnessen låner fra den europeiske tolkningstradisjonen hermeneutikk for å forklare den naturlige, pågående fokusendringen mellom helhet og del. Å skifte fleksibelt mellom disse er en ferdighet. Det betyr at denne skiftingen av fokus dels er automatisk, og dels bevisst. Som et bilde på en ferdighet trekker han fram en enkel handling, som det å gå. Om vi tar oss i å tenke for mye på selve gangen, det vil si å bruke mye bevissthet på hvordan vi går, så kan vi faktisk miste både tempo og rytme, i verste fall faller vi. På den annen side, om vi stoler for mye på autopiloten – vår automatikk – takler vi ikke humper og hull i veien.

– Min påstand er at vi må finne balansen mellom disse to ytterpunktene inne i oss selv. For å tydeliggjøre dette har jeg lånt begreper fra to svært forskjellige psykologiske skoler: Fra behaviorismen låner jeg «automatikk» og fra kognitivismen låner jeg ”bevissthet”. Hermeneutikk som metode beskriver godt hvordan vi stadig beveger oss fra helheten til delene og tilbake igjen, samtidig som vi hele tiden endrer og fordyper vår forståelse, sier Tønnessen.

Tønnessen utvikler begrepet om «bevissthet» videre ved å understreke forskjellene mellom ”å se” og en mer oppmerksom ”å legge merke til”.

– Det er fruktbart å skjelne mellom ”å se” og ”å legge merke til”. Vi sier gjerne at vi ”ser alt” i våre omgivelser, vi ’ser’ hele skogen, men vi legger bare merke til et begrenset antall detaljer samtidig, la oss si et vindfall som ligger over skogstien. Selv om mange tankeprosesser vanligvis foregår parallelt, kan vi bare rette vår fulle oppmerksomhet mot én prosess om gangen. Når vi leser, må vi på samme måte veksle fram og tilbake mellom hele teksten, og detaljene i den, eksempelvis vanskelige ord.

– Denne hermeneutiske vekselvirkningen mellom detaljene og helheten gjelder alt fra sanseinntrykk til ord, tekster – og hele vår livsopplevelse. Alle deloppgavene i lesing baserer seg primært på tolking. For å få best mulig flyt, altså fart og dybde i lesingen, må vekslingene mellom helhet og del bestemmes av en optimal kombinasjon mellom automatikk og oppmerksomhet, sier Tønnessen.