Normalitet og avvik – studenters beskrivelse av seg selv

På Institutt for spesialpedagogikk (ISP) ved Universitetet i Oslo beskjeftiger vi oss mye med begrepene normalitet og avvik og med relaterte begreper som inkludering, lærevansker og funksjonshemning. Likevel vet vi lite om hvordan våre egne studenter relaterer disse begrepene til seg selv.

Studenter produserer en rekke tekster i form av skriftlige arbeider som for eksempel notater, arbeidskrav og eksamensbesvarelser. Bachelorstudenter ved ISP tar opp temaer som normalitet og avvik i ulike typer skriftlige arbeider. I noen arbeider relaterer de også disse begrepene til seg selv og sine egne erfaringer.

Disse arbeidene blir ikke lest som informasjon om studentene, men evaluert på tradisjonell måte med tilbakemelding i form av karakter eller godkjenning av arbeidskrav. Slik går vi glipp av viktig kunnskap og forståelse av studentene, deres selvforståelse og hvordan de relaterer det de lærer til seg selv og sin egen studiesituasjon.

For å benytte oss av den informasjonen som ligger i studentarbeider, og for å sette søkelys på våre studenters opplevelse av seg selv på området normalitet og avvik, valgte vi derfor å se nærmere på et arbeidskrav der bachelorstudentene i spesialpedagogikk eksplisitt ble bedt om å bruke begreper som normalitet og avvik på seg selv. Arbeidskravet ble besvart av 196 studenter. Vi har gått igjennom alle besvarelsene og har valgt å trekke ut og klassifisere dem i aktuelle temaområder som vi ønsket å undersøke nærmere.

Ut fra dette formulerte vi følgende problemstilling: Hva omtaler studentene som normalitet og hva omtaler de som avvik? Vi var også opptatt av i hvilken grad studentene forholdt seg aksepterende eller kritisk til omtalte standarder for normalitet og avvik.

Normalitet og avvik

Ethvert samfunn har sine normer for normalitet og avvik. Dette uttrykkes i kategorier som rett og galt, lovlig og ulovlig, friskt og sykt, sunt og skadelig, naturlig og unaturlig osv. Slik kategorisering, formelt uttrykt i lovverk eller mer uformelt nedfelt i kultur og dagligliv, har blant annet som funksjon å bidra til samfunnsmessig orden og stabilitet. Normalitet og avvik gjenspeiler generelle trekk ved ethvert samfunn. «Hvem eller hva som oppfattes som avvikende, sier like mye om samfunnet som om avvikerne eller avviksgruppene» (Morken 2012, s. 46).

Avvik er alltid avvik fra noe, avvik fra det som oppfattes som normalt. Howard S. Becker (1963) omtaler derfor avvik som noe relativt: «Deviance is not a quality that lies in behavior itself, but in the interaction between the person who commits an act and those who respond to it» (Becker 1963, s. 14).

Funksjonshemning og lærevansker betegner også former for avvik. Michael Oliver (2009) er et sentralt navn i den internasjonale debatten om funksjonshemning. Han argumenterer for en sosial forståelse av funksjonshemning. Ut fra Olivers forståelse dreier funksjonshemning seg om et funksjonshemmende samfunn, ikke et individuelt karaktertrekk. Litt spissformulert kan vi si at Oliver omformulerer funksjonshemning fra å dreie seg om feil og mangler ved individet til å dreie seg om feil og mangler i samfunnet. Studieemnet Spesialpedagogikk: funksjonshemning, normalitet og avvik (SPED 1002) har særlig fokus på dette.

Veltilpasset ungdom som sliter

Vi kjenner ikke til tilsvarende studentforskning som det vi har foretatt. Dette gjelder både datagrunnlag og forskningstema. Litteratursøk har heller ikke ført til kunnskap om prosjekter eller diskusjoner som tar opp normalitet og avvik relatert til tilsvarende gruppe studenter. Vi har derfor lite annen forskning å vise til både når det gjelder bruk av studentarbeider og når det gjelder normalitet og avvik og studenters opplevelse av seg selv.

Vi har derfor valgt å gi et generelt bilde av hvordan unge mennesker har det. Derfor har vi først gått til Ungdata – Nasjonale resultater 2010–2012 (NOVA 2013). Ungdata består av lokale undersøkelser, der ungdom i ulike kommuner svarer på spørsmål om sitt eget liv og sin egen livssituasjon. Samlet gir disse undersøkelsene et bilde av situasjonen for ungdom på landsbasis. NOVAs Ungdata-rapport fra 2013 baserer seg på svar fra mer enn 40.000 ungdomsskoleelever. Informantene i Ungdata er altså yngre enn studentene på universitetet. Undersøkelsen tar heller ikke sikte på å fange opp ungdoms situasjon i lys av begreper som normalitet og avvik.

Resultatene (NOVA 2013) viser at ungdom generelt er veltilpasset med stor tro på sin egen framtid og et godt forhold til både foreldre og skole. Selv om de voksne drikker mer enn tidligere, har de unges alkoholforbruk gått ned siden årtusenskiftet. Samtidig er det tegn til at mange unge sliter med psykiske helseplager, bl.a. symptomer på stress. Særlig mange jenter sliter med å få hverdagen til å gå i hop. Litt spissformulert kan vi si det er snakk om aktiv og veltilpasset ungdom som sliter psykisk.

Ellers er det verdt å merke seg at familieøkonomi har betydning for de unges liv. Ungdom i familier med dårlig råd er gjennomgående mindre tilfreds enn andre ungdommer. De er blant annet mindre fornøyde med foreldrene, færre av dem deltar i organiserte fritidsaktiviteter og færre er motivert for høyere utdanning.

Et annet interessant funn er at dagens ungdom på mange områder ligner på voksengenerasjonen. Det er vanskelig å påvise verdier og holdninger som kan knyttes til en egen ungdomskultur. Slik sett tegner Ungdata bilde av en veltilpasset og konform ungdomsgenerasjon som sliter med å tilpasse seg og å strekke til.

Avvik og opprør?

Nils Johan Lavik (1968) diskuterte i sin tid ungdomsavvik i forhold til ungdomsopprør. Avvik og opprør er ikke alltid lett å holde fra hverandre. Noen ganger kan det ifølge Lavik være slik at en gjør opprør ved å være annerledes. Laviks bok Mellom avvik og identitet ble gitt ut i selve startåret for det såkalte studentopprøret. Det kan derfor være verdt å spørre om Laviks tanker om avvik og opprør fortsatt er aktuelle. I en konfliktsituasjon kan ungdoms forhold til omgivelsene preges av flukt, tilpasning eller forsøk på forandring (opprør) (Damsgaard & Kokkersvold, 2011). Ut fra NOVAs Ungdata-rapport kan det synes som om verken flukt, forsøk på forandring, eller opprør, er aktuelt for det brede lag av dagens ungdom. En annen tolkning er at ungdom opplever store konformitetskrav og at de i stedet for å gjøre opprør anstrenger seg sterkt for å tilpasse seg.

Ungdom og identitet

Lavik (1968) er også opptatt av det moderne menneskets identitetsproblemer. Han forstår identitet som å se seg selv i sammenheng med noe. Identitetsproblemer aktualiseres særlig i ungdomstiden. Erik Homburger Erikson (1968) skriver om identitet og identitetsforvirring som utfordring i puberteten. Den tyske ungdomsforskeren Thomas Ziehe (Ziehe & Stubenrauch, 1983) er opptatt av identitetsforvirring og kulturell frisetting. Noe av poenget hans er at samfunnet individualiseres og at kultur og samfunn ikke gir ungdommen tydelige forventninger og modeller. Slik sett er ungdom ikke helt på plass i kulturen og samfunnet. Ziehes frisettingsbegrep handler om dette. Ut fra NOVAs Ungdata-rapport kan det imidlertid tyde på at norske ungdommer i dag er langt mer samfunnstilpasset og mindre frisatt enn det en skulle forvente ut fra Ziehes arbeid.

Selvoppfatning er et viktig bidrag til identiteten. Selvoppfatning kan enkelt defineres som en persons oppfatning av seg selv. Ifølge Georg Herbert Mead (1976) er selvoppfatning et resultat av hvordan individet speiler seg i omgivelsene, omtalt som symbolsk interaksjonisme. En viktig del av selvoppfatningen er det Shavelsen, Hubner & Stanton (Skaalvik & Skaalvik, 2013) beskriver som akademisk, sosial, emosjonell og fysisk selvvurdering. I vår sammenheng er poenget at disse selvvurderingsområdene også kan fungere som avvik-normalitetsområder.

Kategoriserende og relasjonell forståelse i spesialpedagogikk

Historisk har spesialpedagogikken tatt utgangspunkt i individuelle vansker og diagnoser, i en medisinsk og/ eller psykologisk forståelsesmodell. Siden 1970-tallet har denne individorienterte forståelsen blitt møtt med økende skepsis. Den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) har for eksempel blitt utfordret til å legge mer vekt på systemrettet arbeid. Spenningen mellom individrettet og systemrettet arbeid har vært et sentralt tema både i offentlige innstillinger, i faglitteratur og i forskning.

I de senere årene har individ-systemperspektivet delvis blitt komplettert av begrepsparet det kategoriske perspektivet og det relasjonelle perspektivet (Hausstätter 2008; Persson 1998). Forskjellen kan illustreres med betegnelsen elever med vansker kontra elever i vanskeligheter.

Det kategoriske perspektivet assosieres med diagnoser og individuelle mangler. Men forståelsen av enkelteleven og de vanskene som tilskrives enkelteleven, hentes i stor grad fra gruppebeskrivelser, fra kunnskap om andre elever innenfor samme diagnosegruppe eller kategori. Det kategoriske perspektivet innebærer også spesialpedagogiske tiltak rettet mot enkeltelever, snarere enn mot system og miljø.

Ut fra det relasjonelle perspektivet ligger årsaken til vansken utenfor eleven og i elevens møte med omgivelsene. Tiltakene rettes i stor grad mot relasjonelle og kontekstuelle forhold, noe som forutsetter endring av undervisningen og utvikling av allmennpedagogikken. Dette innebærer blant annet systemendring. Perspektivene må sees på som idealtypiske, mentale konstruksjoner. Virkeligheten er mer kompleks og nyansert. En utfordring ved det relasjonelle perspektivet kan være at elevenes individuelle vansker usynliggjøres. Det kan videre diskuteres om begrepet det kategoriske perspektivet kan misforstås. I hverdagsspråket forstås kategorisk som noe unyansert og absolutt. Begrepet kategoriserende perspektiv er derfor mer dekkende. I denne artikkelen bruker vi i tillegg også begrepene kategori og kategorisering når vi deler inn i grupper, også i tilknytning til det relasjonelle perspektivet.

Studieemnet funksjonshemning, normalitet og avvik

10-poengsemnet Spesialpedagogikk: funksjonshemning, normalitet og avvik (SPED 1002) undervises tredje semester i bachelorprogrammet. Som del av emnet skal studentene besvare en obligatorisk refleksjonsoppgave (2–3 siders hjemmeoppgave). Høsten 2010 besto oppgaven i at studentene skulle drøfte seg selv i lys av begrepene normalitet og avvik. I denne undersøkelsen har vi vært opptatt av hva studentene legger vekt på.

I emnet SPED 1002 fokuseres det på å forstå funksjonshemning i en samfunnsmessig sammenheng. Dette innebærer en tilnærming påvirket av avvikssosiologi og kulturrelativitet (se f.eks. Oliver, 2009; Swain, mfl., (red.) 2007; Tøssebro, 2010). Emnet er lagt tidlig i studieløpet for at det skal kunne bidra til grunnlagsforståelse som ballast videre i studiet.

Emneplanen er ikke vesentlig endret siden 2010. Eksamen gjennomføres som en tredagers hjemmeeksamen. Den obligatoriske refleksjonsoppgaven må være godkjent for at studentene skal kunne gå opp til eksamen (SPED 1002).

Høsten 2010 besvarte studentene følgende obligatoriske refleksjonsoppgave:

Drøft deg selv som normal og som avvikende.Ta utgangspunkt i en egenskap, rolle, holdning eller erfaring som kan oppfattes som både normal og avvikende – eller en egenskap, rolle, holdning eller erfaring som oppfattes som normal og en egenskap, rolle, holdning eller erfaring som oppfattes som avvikende. Poenget med denne oppgava er at du skal bruke egne erfaringer til å reflektere over normalitet og avvik. Selv om utgangspunktet er personlig, skal drøftingen være faglig: Bruk begreper og/eller teorier fra pensumlitteraturen!

Lengde: Minimum 2 og maksimum 3 sider med linjeavstand 1,5

Besvarelsene ble levert i Fronter. Tilbakemeldingen til studentene foregikk også i Fronter. Oppgavene ble vurdert til godkjent/ikke godkjent, med en kommentar på to-tre linjer i tillegg. Bare sensorene hadde tilgang til besvarelsene og kommentarene.

De fleste studentene på SPED 1002 er unge mennesker med bare et drøyt år bak seg ved universitetet. Som unge mennesker har de trolig forhåpninger og planer for framtiden. Slik sett kan en forvente drøftinger med utgangspunkt i ulike forventninger og framtidsmål. Oppgavene legger imidlertid ikke opp til et slikt framtidsperspektiv: Studentene blir bedt om å ta utgangspunkt i en egenskap, rolle, holdning eller erfaring, mens begreper som drømmer, planer og framtidsutsikter ikke nevnes. Poenget med oppgaven formuleres som å bruke egne erfaringer til å reflektere over normalitet og avvik. Ut fra oppgaveteksten er det derfor nærliggende å ta utgangspunkt i erfaringer i fortiden snarere enn framtiden.

Å la unge mennesker skrive personlig om normalitet og avvik, kan være betenkelig av menneskelige og etiske grunner. Anonymisering skjer ved at bare sensor har tilgang til besvarelsen. Emneansvarlig har i tillegg vært opptatt av at selve oppgaven kan gjøre noe med studentene. Å skrive om personlige og vanskelige ting kan utløse studentreaksjoner og prosesser som de fagansvarlige ikke overskuer. Studentene blir derfor oppfordret til å ikke skrive om temaer som de opplever som personlig belastende og temaer de kan trenge hjelp til å bearbeide. De som har behov for det, blir bedt om å ta kontakt med emneansvarlig.

Det legges ikke opp til at studentene skal skrive om det Becker (1963) omtaler som skjult avvik. Dette kan ha fått enkelte studenter til å skrive om relativt uproblematiske former for avvik i stedet for former de opplever som alvorlige, personlig belastende eller som de av en eller annen grunn finner vanskelig å snakke om. Det er også en mulighet for at enkelte studenter avstår fra å skrive autentisk om seg selv og heller velger å konstruere en historie.

Det at studentene studerer spesialpedagogikk og tar et emne med tittelen Spesialpedagogikk: funksjonshemning, normalitet og avvik betyr også at de har en del pensumlitteratur om nettopp temaet normalitet og avvik (bl.a. Askheim, 2003; Morken, 2006). Selv om studentene oppfordres til å ta utgangspunkt i egne erfaringer, er det grunn til å tro at besvarelsene også kan preges av innholdet på studieemnet. Dette kan ha betydning for hvordan de har besvart oppgaven, og dermed også for validiteten: Studentene kan for det første være påvirket av det faglige innholdet i studiet (begreper, teorier og ideologier), og forsøke å se seg selv i forhold til dette innholdet. De vil også kunne være mer reflektert rundt temaet normalitet og avvik enn annen ungdom på samme alder.

Metodisk tilnærming

I utgangspunktet hadde vi en induktiv tilnærming uten faste analysekategorier. Vi hadde selvsagt en teoretisk forståelse, blant annet med utgangspunkt i litteratur vi allerede har nevnt, men også bøker som Jesper Holsts (1978) bok Normalitet og Damsgaard, Jorde, Skogen & Tangens (1982) bok Hvem er alle? Hvem er så de andre? Sentrale normalitets- og avviksbestemmelser i denne litteraturen er medisinsk, statistisk, moralsk/juridisk og sosial/relativ normalitets- og avviksbestemmelse. Med denne forforståelsen i bakhodet forsøkte vi å lese studentbesvarelsene for å finne et mønster.

Vi startet med å lese alle de 196 godkjente besvarelsene og noterte hva de omtalte som henholdsvis normalitet og avvik. Dette satte vi opp i en systematisk oversikt med tre rubrikker for hver besvarelse: én for hva de omtalte som normalitet, én for avvik og én rubrikk med plass til å skrive ned hvilken kategori vi plasserte besvarelsen i. Vi hadde flere gjennomganger av skjemaene før vi kom fram til hvilke kategorier vi skulle operere med og under hvilken kategori hver enkelt besvarelse skulle plasseres.

Vi endte opp med følgende kategorier:

• Fysisk
• Livssyn
• Medisinsk
• Psykologisk
• Seksuelt
• Sosialt
• Sosialt-kulturelt

Tre av kategoriene hadde vi særlig problemer med å skille fra hverandre: kulturelt, sosialt og sosialt-kulturelt. Vi kom fram til følgende begrepsinnhold: Kulturelt dreier seg primært om minoriteter med innvandrerbakgrunn. Sosialt dreier seg om individuelle særtrekk eller tilbøyeligheter som får vedkommende til å føle seg utenfor rent sosialt, f.eks. røyker, politisk avviker og musiker med sceneskrekk. Sosialt-kulturelt dreier seg om dialektbruk, forholdet mellom by og land, mellom ulike sosiale miljøer og mellom universitetet og mer universitetsfremmede miljøer. De fleste av besvarelsene plassert under sosialt-kulturelt avvik dreier seg om allmenne betraktninger som mange kan kjenne seg igjen i. Det var først etter tredje gangs gjennomlesning at vi klarte å bestemme oss for i hvilken kategori de enkelte besvarelsene skulle plasseres.

De øvrige kategoriene som vi kom fram til var: Fysisk: om studentenes høyde og vekt. Livssyn: om det å være kristen, eventuelt ikke-kristen, eller å ha vokst opp i en sterkt religiøs familie. Læring: om problemer med skolefagene norsk og matematikk. Medisinsk: om medisinske diagnoser, som for eksempel kronisk sykdom, cerebral parese og bipolar lidelse. Psykologisk: om ulike individuelle særtrekk som for eksempel mørkreddhet, sjenerthet og ekstrem lovlydighet, og uten psykiatriske diagnoser og uten store sosiale konsekvenser. Seksuelt: om homofili. Vi opplevde det langt enklere å plassere besvarelsene innenfor disse seks kategoriene enn innenfor de tre vi omtalte først.

I denne studien har vi også vært opptatt av om studentene bruker kategoriserende eller relasjonelle eksempler på normalitet og avvik. Begrepene kategoriserende og relasjonell har vi som før nevnt hentet fra diskusjonen om faget spesialpedagogikk. Vår undersøkelse er strengt tatt ikke spesialpedagogisk, men nærmere samfunnsfag som sosiologi og sosialantropologi. Men slik vi ser det, er begrepene kategoriserende og relasjonell nettopp et uttrykk for at spesialpedagogisk diskusjon også er påvirket av slike samfunnsfag.

Ut fra et kategoriserende perspektiv er normalitet og avvik et fenomen som er knyttet til det enkelte individ og til den gruppen, eller kategorien, som individet plasseres i, som for eksempel en diagnose eller en personlighetskarakteristikk. Det relasjonelle perspektivet ser normalitet og avvik som et sosialt fenomen, til individets forhold til omgivelsene, knyttet til for eksempel økonomi eller kultur.

Validitetsbetraktninger

Svarer studentene på det vi spør om? Vår problemstilling tar utgangspunkt i den oppgaveteksten som ble gitt til studentene. Det er derfor stort samsvar mellom den oppgaven studentene besvarte og vår problemstilling. Videre er det grunn til å tro at studentene hadde gode forutsetninger for å forstå oppgaven slik den var tenkt: Oppgaveteksten ble presentert for studentene i forelesningssammenheng, studentene hadde mulighet til å ta kontakt med emneansvarlig for å oppklare uklarheter, og forelesningstemaene i perioden før innlevering tok opp sentrale begreper som normalitet og avvik. Det var ikke mange studenthenvendelser om oppgaven, noe vi tar som et tegn på at den ble forstått. Kategoriseringen viser at det er stor spredning i hva studentene tar opp. Det er derfor lite som tyder på at studentene har oppfattet noen normalitets-avviksformer som viktigere enn andre.

Det at oppgaveteksten ligger så tett opp til emneinnholdet, innebærer en mulighet for påvirkning. Vi forstår det imidlertid slik at denne påvirkningen først og fremst dreier seg om økt bevissthet rundt fenomenet normalitet og avvik og rundt det å avklare begreper. Emnet legger vekt på at normalitet/avvik er et relativt og relasjonelt fenomen. Som vi tidligere har vært inne på, ble studentene frarådet å ta opp temaer som kunne være personlig problematiske. Bortsett fra dette legger ikke emnet eller retningslinjene for arbeidskravet opp til at en form for normalitet/avvik er viktigere enn en annen.

Vi vet selvsagt ikke hvor autentiske og personlige besvarelsene er. Noen få skriver at de bruker andre som eksempler. Poenget vårt er ikke at besvarelsene skal være mest mulig autentiske og personlige, men at de skal si oss noe om hvordan studentene tenker om normalitet og avvik. Det er ingen grunn til å tro at de har skrevet om noe de ikke er opptatt av. Slik sett er det grunn til å tro at det er studentenes syn på seg selv i lys av begrepene normalitet og avvik som kommer til uttrykk i studentarbeidene.

Resultater – kategorisering

Resultatet viste at 106 oppgavebesvarelser (ca. 54 %) handlet om enten sosialt avvik (48 besvarelser), kulturelt avvik (29 besvarelser) eller det vi har omtalt som sosialtkulturelt avvik (29 besvarelser). Alle disse 106 besvarelsene representerer altså et relasjonelt, ikke kategoriserende perspektiv.

Det vi har klassifisert som kategoriene læring, fysisk, livssyn og psykologisk dreier seg til en viss grad også om et relasjonelt perspektiv. Læring, i alt 13 besvarelser, dreier seg utelukkende om vansker knyttet til skolefagene norsk og matematikk, inkludert dysleksi. Selv om dysleksi er en diagnose, dreier det seg ikke om et medisinsk problem, men om vansker relatert til læring. Fysisk avvik, 11 besvarelser, dreier seg utelukkende om vekt og høyde. For flertallet dreier det seg om overvekt, det er også noen med lav høyde. Fysisk avvik er i stor grad relatert til kroppsidealer og ligger slik sett tett opp til et relasjonelt perspektiv. Livssyn, ni besvarelser, dreier seg om å være kristen, eventuelt ikke-kristen, eller å ha vokst opp i en sterkt religiøs familie. Psykologisk, sju besvarelser, dreier seg om ulike individuelle særtrekk og et sammenlignende perspektiv uten vektlegging av sosiale konsekvenser, og uten at det dreier seg om psykiatriske diagnoser. Enkelttilfeller av mørkreddhet, sjenerthet og ekstrem lovlydighet kan tjene som eksempler. I tillegg vil mange også regne det som er omtalt som seksuelt avvik (homofili), seks besvarelser, som tilhørende det relasjonelle perspektivet. Ingen av de seks antyder noe i retning av at homofili skulle dreie seg om sykdom eller medisinsk avvik. Så langt kan altså 152 oppgavebesvarelser (ca. 78 %) knyttes til et relasjonelt perspektiv.

Medisinsk avvik dreier seg om medisinske diagnoser og faller innenfor det kategoriserende perspektivet. 38 oppgavebesvarelser, nesten 20 %, er plassert innenfor dette perspektivet. Det dreier seg om diagnoser som for eksempel  kronisk sykdom, cerebral parese og bipolar lidelse. 6 uklare besvarelser (3 %) ble ikke plassert i noen kategori.

En oversikt over besvarelsene fordelt på kategorier ser slik ut:

Kategori	Antall	Prosent
Sosialt	48	24,49
Medisinsk	38	19,39
Kulturelt	29	14,80
Sosialt-	29	14,80
Lærling	13	6,63
Fysisk	11	5,61
Livssyn	9	4,59
Psykologisk	7	3,57
Seksuelt	6	3,06
Uklart	6	3,06
	196	100,00

Hva studentene ikke skriver om

Studentene tar et studieemne som kan ha lagt føringer for hva de skriver. Selve oppgaveteksten legger også en del føringer. I oppgaven legges det opp til at studentene skal ta utgangspunkt i en egenskap, rolle, holdning eller erfaring som kan knyttes til normalitet og/eller avvik. Dette kan ha fått studentene til å tenke konkret med utgangspunkt i seg selv uten å knytte an til politiske og samfunnsmessige forhold. På den annen side legger studieemnet opp til samfunnsmessig og kritisk tenkning. Dette kunne en forvente at de ville kunne trekke inn, selv om det ikke var eksplisitt uttrykt i oppgaveteksten. Vi velger derfor også å trekke fram noen temaer som studentene nesten ikke berører.

Det mest slående er at normalitet og avvik nesten ikke relateres til politiske forhold. En student skriver riktignok om å være tilknyttet partiet Venstre, men uten å gå inn i politiske spørsmål. Vedkommende gjør tilknytningen til Venstre til et rent statistisk avvik, uten å relatere dette til ideologi eller samfunnssyn. Eksemplet illustrerer en gjennomgående tendens i hele materialet: Ideologi, samfunnssyn og politisk tenkning nesten totalt fraværende i studentenes omtale av seg selv. Én snakker om det å lære å drepe i militæret og én om å komme fra Oslos vestkant og være politisk radikal.

Men begge knytter avviket til kontekstuelle sammenhenger og er mer opptatt av at ulike miljøer har ulike normer og verdier enn av ideologi og samfunnskritikk. Mange nevner samfunnsmessige og ideologiske forhold i en innledende presentasjon av begrepene normalitet og avvik, men uten at dette blir fulgt opp videre i besvarelsen. Ingen definerer seg direkte i opposisjon til herskende forestillinger om normalitet og avvik, ingen definerer seg som miljøaktivister, venstreradikale, høyreradikale, anarkister, islamister eller utpreget samfunnskritiske.

Kulturelt avvik er et illustrerende eksempel. Vi har klassifisert 29 besvarelser under kategorier som hører til det relasjonelle perspektivet. I utgangspunktet skulle en kanskje forvente at noen av disse tok opp temaer relatert til fremmedfrykt, diskriminering, rasisme og islamofobi. Disse temaene er imidlertid helt fraværende i materialet.

Juridisk normalitet og avvik er heller ikke mye berørt. Én skriver om å være ekstremt lovlydig og én om å bevege seg i kanten av det lovlige, men for øvrig er ikke lov og rett et tema i besvarelsene. Noen få studenter tar opp moralske spørsmål relatert til seksualitet og abortsyn med utgangspunkt i et kristent livssyn. Noe av det interessante her er at de ser på dette som et avvik. Tatt i betraktning at mange av studentene befinner seg tidlig i tyveårene, er det påfallende at moralske spørsmål knyttet til samboerskap, prevensjon og sex før ekteskapet i det store og hele er ikke-temaer.

Ser vi dette i lys av Laviks (1968) forståelse av identitet og opprør, er det påfallende at ingen av studentene framstår som opprørske eller systemkritiske. Følgelig er det heller ikke noen tendenser til flukt eller opprør. Det generelle inntrykket er at studentene forsøker å tilpasse seg rådende normalitetsforestillinger. I pensumlitteraturen er det kritiske synspunkter rundt tendensen til normalitetssentrisme (Morken, 2007; Morken, 2012). Det er lite eller ingenting av denne kritikken i studentbesvarelsene.

I den videre presentasjonen av studentbesvarelser starter vi med kulturelt avvik. Kulturelt avvik dreier seg som før nevnt primært om temaer relatert til innvandrerbakgrunn. Vi fortsetter med sosialt-kulturelt avvik forstått som kulturforskjeller som ikke er relatert til innvandrerbakgrunn, for eksempel dialektbruk og forholdet mellom by og land. Deretter omtaler vi sosialt avvik, forstått som avvik relatert til individuelle særtrekk og sosial fungering. Så følger avvikende livssyn, avvik relatert til læring, fysisk avvik, psykologisk avvik, seksuelt avvik og til slutt medisinsk avvik som den eneste avviksformen som uomtvistelig representerer et kategoriserende perspektiv.

Kulturelt avvik (29)

Vi har allerede vært inne på kulturelt avvik. Nesten alle besvarelsene klassifisert som kulturelt avvik inneholder studentenes egne opplevelser av det å tilhøre en kulturell minoritet. Noen av dem som er klassifisert under kulturelt avvik, skriver også om livssyn, som vi kommer tilbake til. Flere studenter skriver også om alkoholbruk, som vi også kommer tilbake til under livssyn.

Flere av dem vi har klassifisert under kulturelt avvik, omtaler seg selv som innvandrere, et par også som annengenerasjons innvandrer. Noen av dem skriver om kulturkonflikter, men hvis vi ser bort fra alkohol, synes kulturkonfliktene å gå mer innad i egen familie enn mellom dem selv og den norske kulturen. En skriver om foreldrenes fremmedfrykt for norsk ungdomskultur med alkohol og festing, og omtaler seg selv som avvikende i egen familie. En skriver om fysisk avstraffelse i minoritetskultur. En annen omtaler seg selv som halvt pakistansk, og at hun i andres øyne faller mellom to kulturer.

Det generelle inntrykket er at det ikke dreier seg om store kulturforskjeller eller alvorlige kulturkonflikter. Symptomatisk nok skriver seks av studentene om at de eksotiseres, altså at det forventes at de skal være mer fremmedarta og eksotiske enn det de selv opplever seg som. Det virker ikke som om studentene selv oppfatter seg som særlig annerledes. En av dem skriver om å være fra et annet land, men likevel «norsk». En med afrikansk far oppfattes som norsk av foreldrene og oppfatter ikke seg selv som fremmedkulturell, men opplever likevel tilfeller av eksotisering. Ut fra studentbesvarelsene synes eksotisering å være mer framtredende enn fremmedfrykt, kulturkonflikt og rasisme.

De kulturforskjellene som kommer mest i fokus, dreier seg om alkohol. Flere minoritetsungdommer omtaler det at de selv ikke drikker som avvikende i det norske samfunnet. Dette framstilles ikke som et stort problem, men mer som noe de registrerer og reflekterer over. Det er nærliggende å se dette i lys av at alkoholbruk er en del av studentlivet, særlig knytta til introduksjonsuka og det første møtet med universitetet.

Ingen av disse studentene sier noe om egen skolegang, og følgelig tar de heller ikke opp kulturkonflikter relatert til skole og utdanning. Dette kan kanskje forklares med at vi har å gjøre med relativt vellykket innvandrerungdom som har klart seg bra i det norske skolesystemet. Det kan også forklares med at vi kan ha å gjøre med skolemotivert ungdom som setter utdanning foran kultur. En tredje mulighet er at kultur er et mindre problem enn mange forestiller seg.

Sosialt-kulturelt avvik (29)

Et gjennomgående trekk er at mange studenter tar opp egen oppvekst. Normalitet og avvik relateres i stor grad til oppvekst og erfaringer i egen familie og oppvekstmiljø. Erfaringene som student blir mindre omtalt. Når studenttilværelsen beskrives, er det først og fremst som kontrast til oppvekst og hjemmemiljø. Flere synes å oppleve en slags kulturkonflikt mellom oppvekstmiljø og studiemiljø. I tilknytning til oppvekst tar studentene opp en rekke forhold, for eksempel familiære særtrekk som religiøsitet og ikkereligiøsitet, skoleerfaringer, fritidsaktiviteter, dialektbruk og erfaringer i lokalmiljøet.

De fleste av de besvarelsene som tar opp familie, oppvekst og lokalmiljø, har vi klassifisert under sosialt-kulturelt. Flere av studentene opplever seg avvikende i forhold til det miljøet som de vokste opp i. En trekker for eksempel fram det å være skilsmissebarn på et lite sted og snakker om bygdedyret. En annen snakker om at det å være 27 år og ugift og studere i Oslo er avvikende i forhold til bygdemiljøet. En tredje skriver om at det å ha en master på toppen av hovedfag er unormalt i et lite samfunn på Sørlandet, mens en fjerde snakker om at hun får avvikende stempel som Blindern-student i et høyborgerlig miljø på Nordstrand. Alle disse relaterer det omtalte avviket til oppvekstmiljøet, samtidig som det virker som de finner seg vel til rette på studiestedet.

I gjennomlesning av refleksjonsoppgavene ble vi slått av hvor sentrale de sosiale-kulturelle forskjellene var. En skulle kanskje forvente at opplevelsen av forskjeller mellom by og land og mellom ulike sosiale miljøer ikke var så fremtredende i det moderne Norge. Når dette er sagt, vil vi nyansere bildet litt: Det er trolig ikke snakk om alvorlige konflikter, men like mye om endringer i unge menneskers livssituasjon. Det virker som om studentene finner seg godt til rette i sin nye livssituasjon, og vi tolker dem slik at de setter pris på den friheten, den kulturelle frisettingen og muligheten til å være seg selv som studietilværelsen gir rom for.

Det kan være verdt å spørre om sosialkulturelle forskjeller og ønske om å være seg selv, gjør studentene opprørske. Selv om vi ser tegn til et kritisk blikk på egen oppvekst, er det ikke noe som tyder på at studentene tar avstand fra sine tidligere erfaringer eller at de opplever at de har vært belastende eller fungert hemmende. Følgelig ser vi heller ingen tendenser til opprørskhet, flukt eller gjennomgripende kritikk av gjeldende normalitetsstandarder. Studentene er først og fremst opptatt av å tilpasse seg studentrollen og livet på det nye studiestedet.

Sosialt avvik (48)

Sosialt avvik dreier seg her om individuelle avvik fra «det perfekte liv» og fra sosiale forventninger. Slik sett dreier det seg om individuelle opplevelser ut fra sammenligning med andre. Det kan dreie seg om mindre individuelle karaktertrekk, spesielle interesser og aktiviteter, spesielle holdninger og verdier eller spesielle livssituasjoner. Omtrent en fjerdedel av besvarelsene tok opp det vi har klassifisert som sosialt avvik.

Usikkerhet, mindreverdighetsfølelse og utadvendthet er eksempler på individuelle karaktertrekk. En skriver at hun opplever seg usikker, fremmed og avvikende som ny på jobben. En bekymrer seg mer enn normalt, en skriver at hun er verbalt utagerende og sint, en at hun er nervøs musiker og en annen at hun er utadvendt og tar ordet i forsamlinger.

Korps, poker, hest og idrett er eksempler på spesielle interesser. En skriver om korps og korpsmusikk som en fin hobby, men samtidig som nerdete og stigmatiserende. En skriver at han er en normal og «kjedelig» fyr som tidligere har drevet med graffiti, men nå spiller poker. Å være hestejente og mer enn vanlig idrettsinteressert er andre eksempler på slike interesser.

Når det gjelder verdier og holdninger, skriver én at hun er normal i storsamfunnet, men at sex før ekteskapet gjør henne unormal i egen familie. En problematiserer at hun har lært å drepe i det militære, noe som avviker fra samfunnets generelle moralske normer. En annen skriver at hun er fornøyd med å være hjemmekjær, og at hun ikke ønsker seg ut i verden for å studere. Det er også verdt å merke seg at én omtaler seg selv som avvikende på grunn av abortsyn og synet på funksjonshemning og at hun mener at alle har livets rett.

Eksempel på en spesiell livssituasjon er det å være enslig mor som bor hos mor. En ung alenemor skriver om å ikke ha overskudd til fest, alkohol og moro. En skriver om å isolere seg og stenge seg inne etter brudd med kjæresten. En om å være student og ha valgt å kjøpe gård. En annen skriver om å trene, å strebe etter å bli best og å ofre mye.

Det er stor spredning i det vi har klassifisert som sosialt avvik. Fellesnevneren er at det dreier seg om individuelle avvik fra sosiale forventninger og mønstre. Mange av de aktuelle besvarelsene er «introverte» i den forstand at studenten retter blikket mot seg selv. Men de er på ingen måte upåvirket av omgivelsene rundt. Det er snarere slik at de ser seg selv i lys av egen subjektiv fortolkning av sosiale forventninger og mønstre. Dette er i tråd med Meads (1974) «speilbildeselv». Det er også i tråd med en mer generell forståelse av at ungdom er opptatt av å finne seg selv og sin egen identitet.

Livssyn (9)

Et annet trekk er at flere tar opp sitt forhold til livssyn og religion. Vi har riktignok klassifisert bare ni besvarelser under primærkategorien livssyn, men under de kulturelle og sosiale kategoriene er det også flere som berører livssyn og religion, dette gjelder særlig innvandrere med muslimsk bakgrunn.

En del omtaler sitt eget forhold til kristendom. En omtaler seg som kristen og som avviker både i familien og i Oslo. En annen er vokst opp i et religiøst miljø på Sørlandet, men har gradvis utviklet seg til ikke-kristen og opplever seg som normal i ikke-kristent vennemiljø. En tredje presenterer seg som humanetiker med ikke-kristen barnetro, noe som hun omtaler som normalt i egen familie. En fjerde står i statskirken, men opplever seg selv som ikke-religiøs, og omtaler dette som å ha et normalt forhold til kristendom. Som det framgår av disse eksemplene, har studentene noe ulikt forhold til kristendom og noe ulik opplevelse av hva som er normalt.

Innvandrere som forstår seg selv som del av en kulturell minoritet, tar også opp tema som har med livssyn å gjøre. En omtaler seg selv som liberal muslim. En annen snakker om å være innvandrer og muslim med norske drikkevaner og som føler seg avvikende når hun drikker. En tredje omtaler seg som innvandrer og katolsk og framhever at ingen gjør noe poeng av at hun er katolikk. En annen student er katolikk med minoritetsbakgrunn, og sier hun har et avvikende syn på abort og sex før ekteskapet. De fleste studentene med minoritetsbakgrunn sier ingen ting om livssyn. En del minoritetsstudenter snakker om at de er avvikende fordi de ikke drikker alkohol, men sier ikke noe om hvorfor de ikke drikker. Det er påfallende at trosspørsmål kommer i bakgrunnen, mens mer sosiale konsekvenser av livssyn synes viktigere.

Det er symptomatisk at også behandlingen av livssyn og religion er lite konfliktpreget. Sosiale konsekvenser av livssyn blir til en viss grad konstatert, men systematisk diskriminering, utestengning og stigmatisering blir ikke berørt. Slik sett dreier det seg om en aksept av ulikhet snarere enn kritisk opprørskhet. Dette gjelder ikke bare studentenes egne holdninger, men også reaksjonene fra miljøet rundt. En omtaler for eksempel seg selv som kristen og avvikende både i familie og studiemiljø, og sier hun blir sett på som rar, men akseptert i Oslo. Det er lite som tyder på at holdninger til religion og ulike normalitetsstandarder relatert til livssyn er noe ungdommene sliter med eller opplever belastende. En opplever seg riktignok marginalisert som enslig mor i et kristent hjemmemiljø, men uten å gjenspeile noen tendens i resten av materialet. Heller ikke innvandrere med for eksempel muslimsk bakgrunn skiller seg ut i denne sammenhengen. De nevner enkelte sosiale konsekvenser av sitt livssyn, hovedsakelig relatert til alkoholbruk, men uten å kritisere omgivelsene eller herskende normalitetsstandarder.

Læring (13)

De fleste plassert under kategorien læring dreier seg om vansker i tilknytning til fagene norsk og matematikk (spesifikke lærevansker, lese-skrivevansker, dysleksi og matematikkvansker). Et par studenter skriver også om utfordringer knyttet til å være skoleflink, som for eksempel spesielt flink i matematikk.

En av studentene skriver om en fortid med spesialundervisning, og omtaler det som en positiv erfaring. Det er påfallende at alle knytter avviksbeskrivelsen til selve vansken, ikke til negative sosiale konsekvenser, stigmatisering eller segregerende spesialundervisning. En mulig forklaring kan være at det ikke er snakk om studenter med de mest alvorlige lærevanskene. En kan også driste seg til å spørre om studenter med svært negative erfaringer fra spesialundervisning ville søke seg til Institutt for spesialpedagogikk. Det er heller ikke helt klart om alle har fått sine lærevansker oppdaget i løpet av skoletiden. En student sier hun har dysleksi som har vært skjult. To av de 13 studentene har minoritetsbakgrunn.

Selv om studentene skriver om vansker relatert til skolefagene norsk og matematikk, er de i dag universitetsstudenter. Det er interessant å merke seg at lærevanskene ikke har forhindret dem fra å ta høyere utdanning, samtidig som det er grunn til å tro at det fins andre med lærevansker som ikke har lyktes så godt rent utdanningsmessig. Det virker heller ikke som om «lærevanskene» er noen viktig identitetsmarkør for de aktuelle studentene, og at det derfor er grunn til å tro at det ikke dreier seg om de alvorligste gradene av lærevansker.

Fysisk avviksbeskrivelse (11)

Fysisk avvik dreier seg om høyde og vekt. Sju av besvarelsenedreier seg om overvekt eller å ha noen kilo for mye. En sier hun er overvektig og har blitt mobbet, med den sosiale konsekvens at hun har utviklet «usynlighet». En annen sier hun er overvektig, men lite opptatt av det. Det er interessant å merke seg at to av dem som skriver om å være overvektig, gjør et poeng av at de avviker fra normen i Norge, men ikke i en del andre land. Slik omtaler de overvekt som et relativt fenomen. En overvektig student gjør et poeng av at hun ikke mestrer gym. Slik relaterer hun avviket til konkrete ferdighetskrav.

Fem studenter skriver om egen høyde. En skriver om det å være over to meter høy som et statistisk avvik, men også som noe som innebærer plassproblemer på fly, men som er positivt på basketballaget. En av de overvektige omtaler også seg selv som høy. Tre av informantene skriver om lav høyde. En omtaler seg selv som kortvokst og skriver om å bruke barnestørrelser og om å måtte ha spesialtilpasninger. En annen sier hun har lav høyde, og at dette var et avvik særlig i ungdomsalderen, men at hun føler seg normal nå.

Fysiske avvik relatert til høyde og vekt er målbare, statistiske avvik. Flere av dem som skriver om fysiske avvik, omtaler dette som et relativt avvik. Noen tar også opp praktiske problemer. Et par antyder også at det kan være spesielt vanskelig å ha et fysisk avvik i ungdomsalderen. Dette har trolig å gjøre med at utseende og vekt er viktige fokusområder i vårt samfunn og da særlig blant ungdom. Fysisk utseende er viktig for ungdoms selvbilde (Skaalvik & Skaalvik, 2013). Når det er sagt, er det også viktig å merke seg at bare sju av i alt 196 studenter tar opp temaer relatert til vekt. Dette kan selvsagt ha noe med tilfeldigheter å gjøre, men det er likevel fristende å antyde at utseende og kroppsfiksering kanskje ikke er det våre studenter er mest opptatt av.

Psykologisk avvik (7)

Psykologisk avvik dreier seg også om ulike individuelle særtrekk og et sammenlignende perspektiv, men uten at studentene selv har vektlagt sosiale konsekvenser. Det dreier seg heller ikke om psykiatriske diagnoser.

En skriver for eksempel om sosial angst og erfaring med PPT og spesialskole, men først og fremst med vektlegging av sosial angst som en individuell egenskap. En annen omtaler seg selv som sjenert og hjemmekjær og lite opptatt av festing, men føler at hun selv lever et helt normalt liv. En tredje skriver om frykt for autoriteter og ekstrem lovlydighet, men oppfatter seg selv som helt normal, litt avhengig av kontekst.

Det er store likheter mellom det vi har omtalt som sosialt avvik og psykologisk avvik. Forskjellen er først og fremst at psykologisk avvik dreier seg om den individuelle opplevelsen, mens sosialt avvik fokuserer mer på sosiale konsekvenser og avvik fra sosiale forventninger. Slik sett dreier det seg om avvikende følelser og opplevelser hos mennesker som opplever å leve ganske normale liv. Vi kategoriserer psykologisk avvik som relasjonelt fordi de sammenligner sine individuelle følelser med andres. Noen av dem det gjelder, opplever seg som helt normale eller å leve helt normale liv. På denne måten skiller de mellom det psykologiske avviket og konteksten og livet for øvrig, men uten å vektlegge faste avvikskategorier.

Seksuelt avvik (6)

Seksuelt avvik er den minste gruppa i materialet. Dette er en relativt entydig kategori uten særlige definisjonsproblemer, men det kan likevel være vanskelig å vite hvordan alle studentene relaterer seg selv til kategorien. For alle seks dreier det seg om beretninger om seksuell legning. To– tre av dem skriver mer indirekte om homofili på den måten at de skriver om en venninne eller bekjent. Vi tolker besvarelsene slik at tre-fire studenter selv er homofile. Her er det verdt å merke seg at studentene ble oppfordret til å tenke seg godt om før de skrev om avvik de ikke allerede var åpne om, og som de på en eller annen måte kunne oppleve som personlig belastende. Det er derfor grunn til å anta at det kan være flere homofile studenter i materialet enn de som har skrevet om det.

En omtaler seg selv som lesbisk i et heterofilt majoritetssamfunn, og samtidig som en normal samfunnsborger som studerer arbeider og er lovlydig. En annen sier hun er homofil, men normal i vennegjengen. En tredje omtaler seg selv som homofil og sosial og omgjengelig. Studentene framstiller ikke det å være homofil som spesielt problematisk. En mulig forståelse av dette er at det å være homofil i et urbant studiemiljø faktisk ikke er spesielt problematisk. En annen mulig forklaring kan være at oppfordringen til studentene om å være forsiktig med å skrive om temaer som kunne være personlig belastende, har fått dem til å avstå fra å gå inn på negative opplevelser relatert til seksuell legning. Vårt inntrykk er først og fremst at studentene normaliserer det å være homofil, at de så å si normaliserer selve avviket.

Medisinsk avviksbeskrivelse (38)

En av fem studenter konsentrerer refleksjonsoppgaven om medisinsk avvik. Flere skriver om allergi og framstiller dette som noe de sliter med, men uten at det i særlig grad begrenser dem. Allergien er slitsom, men uten alvorlige konsekvenser. Det fins også eksempler på alvorligere medisinsk avvik som CP og alvorlig psykisk sykdom. I tilknytning til psykisk sykdom er det ett eksempel på medisinering, tvangsinnleggelse og opplevelse av skam, men så alvorlige konsekvenser berøres bare av denne ene. I materialet finner vi også eksempler på epilepsi, diabetes, cøliaki, ryggskader og muskelsykdom, altså typiske medisinske diagnoser som indikerer et kategoriserende perspektiv.

En relativt stor andel av studentene skriver altså om medisinsk avvik. Det kan være fristende å spørre om dette er karakteristisk for universitetsstudiet i spesialpedagogikk, og om det kan være en tendens til at mennesker med ulike medisinske diagnoser trekkes mot faget. Materialet vårt gir ikke grunnlag for å gi noe entydig svar, men det er mulig å tenke seg et par mekanismer som kan peke i slik retning. En mulighet er at studenter med medisinsk avvik forventer en viss forståelse for sine særskilte behov på Institutt for spesialpedagogikk. En annen mulighet er at de på grunn av egne erfaringer føler seg tiltrukket av studiet, og kanskje også mener de har noe å tilføre faget. Begge disse mulighetene er gjenkjennbare for oss som ansatte ved ISP, uten at vi dermed sier at dette er noe som karakteriserer studiemiljøet.

Avslutning

I dette arbeidet har vi tatt utgangspunkt i studentarbeider (obligatoriske refleksjonsoppgaver) som i utgangspunktet ikke var produsert med tanke på forskning. Studenter produserer mange typer tekster. Mange av disse kan brukes og analyseres for å få fram kunnskap om en rekke forhold.

Ved å gå inn i refleksjonsoppgavene mener vi å ha fått fram interessant kunnskap om hvordan studenter på bachelornivå i spesialpedagogikk forstår seg selv, sin egen oppvekst og det å være student. Vi mener derfor at det å gå inn i studentarbeider også kan være nyttig i forskningssammenheng. Fordi man i mange sammenhenger ikke har mulighet til å identifisere og å be om informert samtykke, må man imidlertid være seg bevisst en del etiske problemstillinger. Dette gjelder særlig når studentene skriver om personlige temaer, slik som i vårt tilfelle.

Studentene omtaler en rekke former for normalitet og avvik. Mange tar for seg sosiale og/eller kulturelle former og tenderer til å beskrive kultur og samfunn slik de selv kjenner og har erfart det som et uttrykk for normalitet. Samtidig har de en temmelig aksepterende og overbærende forståelse av avvik. Det er knapt nok spor av fordømming eller avstandstaking til avvik. På den annen side er det heller ikke mye kritikk av gjeldende normalitetsstandarder.

I et flerkulturelt samfunn skulle en kanskje forvente at mange studenter ville være opptatt av ulikheter mellom den norske majoritetskulturen og ulike minoritetskulturer. Dette temaet er imidlertid nesten ikke berørt. Derimot er det en god del studenter som er opptatt av mer tradisjonelle kulturforskjeller som forskjellene mellom by og land og forskjellene mellom ulike sosiale miljøer. Knapt noen tar opp politiske eller ideologiske former for normalitet/avvik.

Det er gjennomgående at det store flertallet av studentene har en relasjonell snarere enn kategoriserende forståelse av normalitet/avvik. Langt de fleste studentene er mer opptatt av sosiale konsekvenser, enn av diagnoser og vanskekategorier. Derfor blir det påfallende at de verken gir uttrykk for samfunnskritikk eller opprørskhet, og at fenomener som urettferdighet og diskriminering knapt nok berøres. Selv om de ikke forholder seg aksepterende til gjeldende standarder for normalitet og avvik, gir de heller ikke uttrykk for at de forkaster gjeldende standarder. Slik sett gir refleksjonsoppgavene inntrykk av at vi har å gjøre med en studentgruppe som er opptatt av å tilpasse seg omgivelsene snarere enn å forandre dem. Dermed får vi langt på veg bekreftet Ungdatas (NOVA 2013) bilde av en veltilpasset og konform ungdomsgenerasjon som tilpasser seg og sliter med å strekke til.