Samtalen som verktøy for læring

– Elevene skal samtale, og samtalene skal være lærende og gode, sier førstelektor Beate Børresen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. – En samtale er mer enn lyd som kommer ut av munnen fordi noen snakker. I en lærende samtale forholder elevene seg til hverandre. For å få til det trenger de hjelp av struktur og av en lærer som leder samtalen.

Hun er opptatt av samtale i en lærende sammenheng, og at samtalen må ha kvaliteter for å kunne kalles en samtale.

– I samtalen må man kunne lytte, begrunne, bygge på det andre sier, ha vilje til å forandre synspunkt underveis og kunne oppføre seg gjennom å behandle folk med respekt, være saklig og ikke monopolisere samtalen, sier Børresen.

– Samtalen må anerkjennes som et viktig verktøy for læring, og samtale tar tid.

Børresen ser at det kan virke som innlæring av et tema kan gå raskere dersom læreren forteller elevene hvordan ting henger sammen, men dette gjelder bare for de elevene som kjenner til temaet fra før. Det er vanskelig å lære noe bare gjennom å bli fortalt hvordan det er.

– De fleste elever klarer ikke å oppfatte noe om de ikke arbeider selv med det.

Strukturerte samtaler

Når elevene skal løse et problem, mener Børresen at læreren må være bevisst at samtale kan være et viktig verktøy for læring. I samtalen starter elevene med det uferdige og prøver seg fram sammen.

– Samtale er ikke kosetime, men læring, og fordi samtale er kompetansemål, skal elevenes innsats i samtalen vurderes. Dermed er det viktig med trening og med klare kriterier for hva som gjør en samtale god.

– Samtalen må planlegges. For å bli bedre, må elevene få en viss mengde trening hver uke. Samtalen må koples til temaer som de arbeider med i andre sammenhenger.

Hun nevner som eksempel at temaet for samtalen skrives på tavla. Læreren styrer samtalen, følger opp utsagn og hopper ikke over det som er vanskelig. Det gis eksempler og når samtalen er over, blir elevene bedt om å vurdere hva de har lært, hva de gjorde, og hva som var vanskelig i en metasamtale.

– Etter elevenes metasamtale, bør læreren oppsummere hva de har gjort gjennom å sette den i sammenheng med kompetansemål, med stoff de har arbeidet med i andre sammenhenger, læreboka og liknende, sier Børresen. – Da blir samtalen noe annet enn meningsutveksling.

De fleste elevene liker samtale godt, men samtale gir ikke en umiddelbar opplevelse av at noe arbeid er gjort, slik som når man løser oppgaver skriftlig.

– Dette kan læreren hjelpe til med ved å oppsummere samtalen etterpå. Det kan være at klassen har kommet med 14 ulike begrunnelser, har definert et begrep på flere måter, tre elever har skriftet mening eller noen har vist med eksempler hva en god venn er.

Lite samtale

Klasseromforskning viser at det er lite samtale i klasserom. Læreren mener de ikke har tid til samtale, og at det er en unødvendig tidkrevende måte å lære på.

Den vanligste formen for samtale i klasserommet er at læreren stiller faktaspørsmål, den raskeste eleven svarer og det gis en kort tilbakemelding. Det som kommer fram er hva eleven husker eller assosierer, ikke hva de forstår. En slik form for samtale hjelper i liten grad elevene med å forstå og lære.

– Læring tar tid, sier Børresen. – Det tar nærmere fire år å lære å lese og skrive. Trener man på samtaler en gang i uken, vil man lære dette i løpet av et og et halvt år. Alle kan delta i samtalen, og alle kan bli bedre.

På samme måte som en musiker hører musikk på en annen måte en som ikke er så skolert, kan lærerne også utvide samtalerepertoaret.

De siste 15 årene har Børresen jobbet med filosofiske samtaler i skolen. Hun har sett på dette som en stor mulighet for skolen, men også opplevd at selv entusiastiske lærere ikke klarte å kople disse samtalene nok til skolehverdagen, pensum og læreplan.

– Gjennom strukturerte samtaler trener elevene seg på å snakke, selv om de ikke er sikre, og de tør ta sjansen på å si noe. De må høre på andre, ta stilling, bli kritisert og kritisere andre på direkten. Dette blir en læring i å opptre i demokratiet der en må tåle både å bli mislikt og motsagt, sier Børresen.

Børresen har skrevet kapittelet En egen form for samtale, om planlegging og gjennomføring av samtaler i klasserommet i boka Samtalens didaktiske muligheter.